Sløtface: Øveromsnomader uten silkehansker
Mange band lager seg sitt eget lille univers der de øver. Sløtface sprer seg utover hele landet etter behov.
– Jeg ville likt å ha sted der alt står oppkoblet. Men vi tar oss ikke råd.
Haley Shea kontemplerer det faktum at bandet hennes, Sløtface, reiser mye rundt for å øve.
– Det er enten her på Akks i Oslo, eller Olyp på Sinsen. Jeg har jobbet på Akks og får derfor greie betingelser her.
Tobias Osland, som spiller gitar i Sløtface, har sitt eget band Hammok på Olyp. Derfor hender det at også Sløtface øver der.
Hvis de skal til eksempelvis til Bergen eller Stavanger for å spille, leier de seg inn hos Akks i de respektive byene.
– Da drar vi en dag før og øver der.
Shea slipper oss inn i Akks’ lokaler i Oslo. Det ser ut som et gammelt småindustrilokale fra 1800-tallet. Du kan se for deg menn med lærforkle, stor bart og ambolt i svart-hvitt. Men trappa opp i annen er et prakteksempel på 70-talls arkitektur.
Litt slitent, helt fint
Sløtface begynte sitt liv i Stavanger og pr. i dag er det kun Shea som fremdeles er i bandet.
– Det er mitt prosjekt i dag. Etter at vi flyttet fra Stavanger, øvde vi på Akks i Bergen en tid. Så flyttet vi til Oslo.
Hvor skjør eksistensen til sentrale øvingslokaler er blitt, understrekes av at naboen, Brenneriveien 11 hvor det var et sterkt musikkmiljø, nå er fjernet og blir erstattet av studentboliger.
– Heldigvis er Akks bevaringsverdig, så her skal nok bygget få stå, sier Shea.
Shea jobbet som kursansvarlig noen år for Akks i Oslo og har beholdt kontakten med institusjonen som ellers feiret 40-årsjubileum for en tid siden.
– Det er noe uformelt ved stedet som jeg liker, sier hun.
– Hvis du mangler et cymbalstativ, kan du bare banke på rommet ved siden av. Ja, det er litt slitent her, men da føler mange at du ikke trenger å ha silkehansker på. Jeg vil heller være her enn på Øvingshotellet. Alt funker der, men det er litt sterilt.
Øve, øve jevnt og trutt og tappert
For Osland er øvingsrommet nesten som at annet hjem å regne.
– Jeg elsker å øve, det er det beste i verden! Jeg kan øve meg fillete, helt til jeg er så lei av musikken at jeg nesten spyr. Men da kan du det forlengs og baklengs.
Han snakker og om hvordan bandets identitet vokser rundt et fast lokale.
– Atmosfære er viktig. Da jeg begynte å spille, var vi bortskjemte. Horten kommune stilte en tyskerbrakke til rådighet. Der gjorde vi hva vi ville fordi det skulle rives. Vi hang opp tepper på veggen, sprayet logoer etc. Vi la inn særpreget vårt og tok vare på det på en måte, fordi det var et hjem borte fra hjemmet.
Denne muligheten er borte i nye lokaler hvor alt er nytt, kommunalt og HMS-tilpasset.
– I nye lokaler er det ikke lov til noen ting. Gi oss et hull i veggen som gir en følelse av å komme hjem. Ha hula di. Det formet alt vi gjorde da vi var yngre, sier Osland. Shea er enig:
– Her er det uformelt, men samtidig i ordnede former. Og alle kan leie seg inn her. Rene gutteband og. Det er bare noen av kursene som er kjønnsspesifikke, f.eks. bandskolen som kun er for jenter, transpersoner og ikke-binære. Disse kursene er Akks´ hovedgeskjeft. Utleie er kun en bigreie.
Og kursene er viktige.
– Jeg er mye på bransjetreffer som by:Larm, Vill, Vill Vest, Trondheim Calling etc., og der ser jeg igjen mange som har begynt hos Akks og som nå er med som profesjonelle på alle fronter. Akks har betydd så mye for å få med jentene.
