Harpe Diem: Birgitte Volan Håvik om fire vegger og en harpe ⋆ Kontekst
Kvinne med stor gammeldags pen harpe i et ganske vanlig rom
Full konsentrasjon: Finn C-strengen!!! Birgitte Volan Håvik bruker mye tid på øving, både hjemme og på jobb Foto:Even Finsrud
Intervju

Harpe Diem: Birgitte Volan Håvik om fire vegger og en harpe

Hvis du spiller et stort og dyrt instrument, må du for å øve rett og slett ha tilgang på flere.

En harpe som ser ut som om den kunne ha tilhørt Marie Antoinette, står like malplassert som en UFO i et helt vanlig rekkehusgjesterom på Holmlia.

– Jeg burde nok ha tilpasset rommet noe, i hvert fall lydmessig, men jeg har bare plassert den her inne, sier Birgitte Volan Håvik, harpist i Oslo Filharmonien.

– Det er gode muligheter for å øve på jobben, men i hverdagen har jeg behov for å kunne øve hjemme i tillegg. Det er snakk om å øve på kveldstid og i helger uten å måtte reise fra familien.

I motsetning til en del øverom og studioer, som gjerne både er rotete og støvete, er dette et helt vanlig og rent rom med strietapet og bilder av familien på veggen. Ta bort harpen og rommet er et helt normalt gjesterom. Men hele huset er preget av musikk. Det står et digitalpiano i stuen og i en krok står en trombone på et stativ.

– Jeg øver her i gjesterommet, og mannen min har en lydisolert rom i kjelleren, for han er fløytist. I tillegg øver sønnen vår trombone i stua.

For de fleste ikke-innvidde i harpespill, representerer instrumentet selve engledrysset i musikken. For naboen må det være en drøm å ha en øvende harpist i sideboligen. Eller?

– Det kan trøkke ganske bra i ei harpe, sier Volan Håvik og spiller et løp på harpen som smeller i veggene.

– En gang ringte en nabo på for å spørre om jeg kunne åpne vinduet mens jeg øvde. Det var jo hyggelig, men jeg øver best når jeg kan stenge ute tanken på at noen kan høre det jeg gjør.

Vi lister oss så stilt på tå når vi skal ut og øve

Volan Håvik øver all slags repertoar hjemme, men prøver å unngå den mest bråkete musikken på kveldstid.

– Hvis jeg ikke kan unngå å øve på noe bråkete på ugunstige tidspunkt, kan jeg for eksempel tre et skjerf mellom strengene for å dempe klangen. Det blir selvfølgelig ikke det samme som å spille «på ordentlig», men det fungerer når jeg bare må få noe inn i fingrene.

Kvinne med briller bak harpestrenger og harpe i et gjesterom
Hjemmeøving: Selve harpen er et statement i seg selv. Harpist i OFO, Birgitte Volan Håvik, bruker gjesterommet til øving Foto:Even Finsrud

Harpens lyd fyller det lille rommet. Instrumentet har en stor og rik klang i hele spekteret. Det skal tross alt kunne høres gjennom et symfoniorkester. Og det er da undertegnede kommer på dette sitatet fra en gammel Asterix-tegneserie: «Her er ikke ørens harpelyd å få»

Det å øve harpe skiller seg ikke så mye fra hvordan andre øver.

– Jeg begynner med oppvarming og teknikkøvelser for å få i gang muskulatur, så øver jeg på det vi skal fremføre i øyeblikket også runder jeg av med å øve det jeg har lyst til.

Pedal, men ikke pedal-steel

Harpen i huset er en Lyon & Healy fra Chicago. Firmaet produserte opprinnelig pianoer. Hver eneste streng er utstyrt med en slags vippemekanisme som legges an mot strengen når du tråkker ned pedalen. Da heves tonen en halvtone. En finurlig og komplisert mekanikk er gjemt i harpens forgylte ytre.

– Alle pedalene justerer tonehøyde! Det er syv pedaler, en per tone i skalaen. Noen eldre harper hadde en ekstra pedal. Det var en mekanisk åpne-lukke mekanisme som muliggjorde volum økning eller demping. Min harpe har ingen slik pedal.

Harpen er stemt diatonisk, det vil si at man får en C-dur skala når man stryker over den, gitt at man finner C på instrumentet. C-strengen er rød, F er svart. Instrumentet har en rekke pedaler som gjør at man kan løfte tonen en halvtone opp slik at man kan spille kromatisk. Det er krevende, men på ingen måte umulig.

– Det har skjedd at komponister har trodd at våre pedaler er som på en pedal-steel gitar, nemlig at man får en glissando når man tråkker den ned. Det gjør man ikke. Tonen hever seg en halvtone opp, sier Volan Håvik og demonstrerer med å spille en kromatisk skala.

Harpespill krever mye bruk av energi og det får fysiske spor. Volan Håvik viser fram fingertupper som er ru av tykk hud.

– I utgangspunktet bruker harpister fingertuppene, selv om enkelte stykker krever bruk av negler, eller fingerplekter og lignende. Akkurat dette gjelder primært i samtidsmusikk hvor komponisten ønsker å få andre klanger fra instrumentene. Det tok en del tid med vannblemmer før jeg fikk herdet huden godt nok. Skrekken er å skjære seg i fingeren..

Vedlikehold og service

Det er ingen dedikerte harpeteknikere i Norge, så noe av vedlikeholdet må Volan Håvik gjøre selv.

– En gang i året samler vi harpistene oss og får en tekniker fra England, Frankrike eller andre land og gjør justeringer og vedlikehold. Men noe må jeg fikse selv. Jeg bytter strenger og stemmer de 47 strengene selv, men jeg skulle ønske jeg kunne mer om vedlikehold for det hadde vært deilig å være mer selvhjulpen.

En gang for noen år siden knakk en pedalstang cirka tretti minutter før konsert med OFO. Da var gode råd dyre. Men, som hun sier, takk og lov at OFO har flere instrumenter så jeg fikk en «frisk» harpe.

I etterkant fikk hun en stang som hun byttet selv, med hjelp av teknikeren på telefon.

– Reparasjonen ble på ingen måte perfekt utført, men det funket som en nødløsning inntil teknikeren kom noen måneder etter og ordnet det skikkelig,

Strengene er for det meste laget av ku-tarmer og det er en utfordring, for ikke å si et eget fag, å finne tarmer som er sterke nok til å kunne tåle bruken. Det finnes nylonstrenger og noen av strengene er laget av metall, men nylon har ikke samme klangen. I tillegg finnes det kunststoffstrenger av andre materialer enn nylon –for eksempel silkgut, eller silketarm.

– Det er et materiale som er utviklet for at klangen skal ligne mest mulig på tarmstrenger. Hvis man ikke ønsker å bruke animalske materialer er dette en mulig løsning, forteller Volan Håvik.

Kvinne foran notestativ med harperalle foran seg
Spesialverktøy: Møt Harpo! Dette er en spesiallaget tralle for harper. Foto:Even Finsrud

I motsetning til for eksempel fioliner, gitarer og lignende instrumenter, er levetiden til en harpe begrenset. Presset som strengene totalt utgjør, gjør at den vil slå seg.

– Jeg ser allerede på min at strengefestet i resonanskassen har løftet seg litt. Dette påvirker intonasjonen. Enn så lenge kan teknikere kompensere for det, men før eller siden er løpet kjørt. De får gjerne også det vi kaller «krokete nakke» helt oppe ved knekken på pedalsiden.

En strengeharpe i et flygel eller piano, er laget i metall og kan tåle mange tiår, for ikke å si hundre år med press. Men på en harpe er hele resonanskassen i tre, med noen beslag i metall som forsterkning. Alt øvrig metall finner du i mekanikken, og i skruene som holder den sammen.

– På Nasjonalteatret har de en 120 år gammel harpe. En gang spilte jeg på den, men da måtte jeg og komponist Lars Petter Hagen finne én oktav som var mulig å stemme. Resten av harpen hadde slått seg for mye.

Tonen ble langt fra ren, og de prøvde ikke å ta den opp til kammertonen, det hadde harpa ikke tålt.

– Men det var gøy å bruke det instrumentet. De gamle harpene er noe mindre enn de moderne, men bortsett fra det ser den nesten akkurat ut som harpa mi hjemme.

Reise med harpe

– Den er ikke så tung som man tror. Jeg bukserer den fint alene. Harpen går i en litt stor stasjonsvogn. Hvis jeg må frakte den på jobb bruker jeg som oftest taxi, men jeg har hatt den med på t-banen. Flyreiser er heller ingen enkel affære for en privatperson. Ofte er det nesten umulig. Derfor låner jeg harpe hvis det er mulig når jeg drar langt selv.

Creo har avtaler for kontrabassister slik at de kan ta med instrumentet på for eksempel fly for en rimelig penge.

– Men så vidt meg bekjent finnes ikke en slik avtale for oss harpister..

Hun viser meg en egen dedikert harpetralle som fabrikanten har døpt Harpo etter den ene av brødrene Marx.

– Denne er til god hjelp hvis man skal flytte harpen et lite stykke, eller over fortauskanter. Og apropos ingenting annet: Harpo Marx var en meget dyktig harpist.

Når Oslo Filharmonien (OFO) drar på turné er deres harpe ofte med. Det er ikke så vanlig at kulturhus og scener har egen harpe.

– Med filharmonien reiser vi alltid med instrumentene på lastebil rundt i Europa, eller cargo-fly når vi drar for eksempel til Asia. Som hovedregel reiser vi med alt utstyret vi trenger selv, inkludert harper, basser og slagverksutstyr. Dette håndterer Atle Opem i OFO helt fantastisk, og vi har avtaler med utrolig dyktige transportfolk både lokalt og for langturer.