– En av Notoddens mest kjente musikere har brukt telefonkiosken her som kontor

Akkerhaugen stasjon ligger ved Sørlandsbanen, noen mil fra Notodden. Her har Akkerhaugen Rocksamfunn holdt til siden 1999.

– Rocksamfunnets historie går helt tilbake til 1982, sier styremedlem og bookingansvarlig, Bjørn Skjeslien.

Lokalet har en konsertscene, en uteservering og en andreetasje full av rom hvor band i alle aldersgrupper kan øve.

– Vi flyttet hit fra Gamlebanken hvor vi var før. Det bygget ble solgt og låsen byttet uten at vi fikk beskjed av kommunen.

En gruppe mennesker sitter og venter på Kontekst da vi svinger inn bjørkealleen mot Akkerhaugens gamle stasjon. Bygget minner om en liten, hvit middelalderkirke.

– Velkommen hit, sies det nesten i kor, før vi blir geleidet inn av en flokk på et par voksne og noen ungdommer.

– Du drikker kaffe, spør Bjørn?

Band-boom

Akkerhaugen Rocksamfunn ble startet som et ganske tidstypisk rockeverksted, under band-boomen i kjølvannet av punk/new-wave-bølgen på tidlig 80-tall. Initiativtakerne var to lokale musikere, Jon Jarle Haugen og Kurt Nilsson.

– Kurt er dessverre ikke blant oss lenger, men Jon Jarle dukker opp på dugnad innimellom, sier bandinstruktør og bruker av huset, Fredrick Kaasa.

– Dette er altså et rent øvingslokale?

– Å, det er mye mer enn det. Her har du alle mulige aktiviteter. Blant annet har vi bandkurs, sier Fredrick.

– Selv er jeg en av bandinstruktørene her. Men vi holder konserter her og. Som du ser, er vi midt i en oppussing av scenerommet.

Det gamle venteværelset lukter av sagmugg, trelim og er fylt opp av spikerpistoler, sager og bor. Mye av musikkutstyret er samlet i en krok for ikke å bli ødelagt.

– Ikke nok med det: Vi har en filmklubb, en tegneserieklubb og en sjakkgruppe her, sier Bjørn.

Stasjonsbygg blir rockeverksted

Bygget er en stasjonsbygning fra cirka 1920. Toget dundrer rett som det er forbi. Man får assosiasjoner til Blues Brothers-filmen (1980): Toget går så ofte at du ikke merker det.

– Stasjonen ble nedlagt i 1972, men den var fast stoppested helt til et stykke ut på 1980-tallet, sier Bjørn.

Helt fram til 2001 kunne pendlerne få stoppet toget på forespørsel.

– Da var plattformen i for dårlig stand til at det kunne fortsette.

Klubben fikk kjøpe bygningen i 2012 av Midt-Telemark kommune.

– Det er så godt å være i et bygg hvor man ikke lever på noens nåde, fortsetter Bjørn.

– Siden bygget var såpass ombygd som det var, er det heller ikke underlagt noe bygningsvern. Derfor kan vi gjøre mye med huset, men det er også viktig for oss å ta vare på byggets historie.

Et kriterium for å kunne bruke huset er at man deltar på dugnader, og det bærer bygningen preg av. De har bygd på en fløy for å utvide scenerommet. Det er tatt ned vegger for å gi mer plass. Flere av takene har fått ny himling og det er et studioprosjekt i gang på loftet.

– Nesten alt dette har vi gjort selv. I tillegg til dugnader må man betale kontingent, men den holder vi så lav som mulig, sier Bjørn

– Og de unge er med på dugnad?

– Å ja. Jeg tror det er veldig bra for dem å få tillit og ansvar. De har egne nøkler og kommer og går som de vil uten altfor mye voksentilsyn, sier Fredrick, og fortsetter:

– Jeg husker da jeg selv begynte her. Jeg kom hjem fra skolen og kunne ikke komme fort nok hit ned for å spille gitar og henge med kompiser.

Nå har han vært der i 19 år.

– Og jeg har vært her i 32 år. Mesteparten av livet, sier Bjørn.

– Viste du at Kåre Virud, en av Notoddens mest kjente bluesmusikere, har bodd her på stasjonen og dro på turné herfra? Han er fortsatt innom, forteller Fredrick.

– Og han brukte den gamle telefonkiosken her borte som kontor, én time i døgnet, sier Bjørn, og ler.

Akkerhaugen Rocksamfunn har medlemmer i alle aldre. Her jobber amatører og profesjonelle side om side.

– Øvingene organiserer vi med Google Sheet, men selvsagt kan medlemmene komme og gå som de vil. De meste spennende prosjektene dukker ofte opp etter at noen har sittet og hengt med en brus eller en kaffe i en sofagruppe her, sier Bjørn.

For alle

Fredrick og Bjørn tar Kontekst med opp i annen etasje. Der sitter en gjeng tenåringer klumpet sammen i to gamle sofaer som tydeligvis er arvegods.

– Hva er det som gjør Akkerhaugen til et sted dere vil være?

De ser på hverandre og smiler usikkert. Hvem vil starte?

– Det er veldig fritt her. Vi kan velge når vi skal være her og hvor lenge, sier trommis Ignas Kazakevicius.

– Vi kan henge med kompiser. Også er det mye musikkutstyr her.

– Klubben har altså en del fellesutstyr dere kan bruke?

– Ja, men vi tar med egne gitarer. Forsterkere og trommer står her, sier Jarand Seljestad Flaatin.

– Man må ikke spille i band for å være her. Jeg spiller ikke, men er med og arrangerer konserter, sier Frida Bø.

– For vi må alle være med å arrangere, skyter Anne Haukvik Sauar inn.

Britisk blues og dugnader

På vei ned fra annen etasje ser vi vegger fulle av bilder og gamle plakater. Det dukker også opp bilder av det britiske 60-tallsbandet The Pretty Things. De hadde en hit med låten «Don’t bring me down» i 1964 og holdt det gående til 2018.

– Ja, de har vært her og spilt, sier Fredrick.

– Det var et høydepunkt her og litt av en fest.

– Men hvordan løser dere utfordringen med både å ha ungdoms- og voksenarrangementer her?

– Linjene må være klare og tydelige, sier Bjørn.

– Vi er i tett dialog med kommunen og har kun en ambulerende skjenkebevilling når vi har arrangement for voksne. Det er vanntette skott mellom disse konsertene og resten av driften.

– Dere kjører en åpen linje, basert på tillit. Hender det at noen misbruker den?

– Selvsagt har det hendt, men for det aller, aller meste, så skjønner og respekterer folk grensene. Det er minimalt med trøbbel her, sier Fredrick.

– Folk blir glad i stedet og forstår at hvis reglene blir brutt, går det utover folk. Jeg tror at ungdommen på huset vokser med et slikt ansvar og at de derfor forstår betydningen av de enkle reglene, sier Bjørn.

Undertegnede har selv tilbrakt formative musikerår i et lignende bygg, også fra 1920-tallet, så det er ikke fritt for at nostalgien melder seg.

Men til forskjell fra det revne øvingshus, er Akkerhaugen vital og i live. Slike klubber blir det færre og færre av. De tar med seg en tradisjon fra den tida bandet var viktigst i rock- og popverdenen.