– Kunstnere og kulturfolk tjener minst, og blir behandlet dårligst

– Det skal og vil være ulike tilknytningsformer, og det skal man få velge selv. Men med de valgene en tar skal en også vite hvilke konsekvenser det får.

– Og så skal det ikke være sånn at en ikke får grunnleggende rettigheter ivaretatt. Vi ønsker at det lappeteppet mange har skal kunne bli bedre forstått i Nav-systemet, for eksempel. Bedre pensjon. Bedre sosiale rettigheter. Det er dette vi er opptatt av.

– Vil dere jobbe konkret med at selvstendig næringsdrivende skal få like sykepengerettigheter?

– Det er jo noe vi jobber med i kunstnermeldingen, det kan jeg ikke si noe om nå.

«Lua i handa»

På notatblokken er et omstendelig spørsmål om at flertallet av dem som arbeider på kulturfeltet kommer fra middelklassen.

Begrepet «arbeidsfolk», som statsråden sier med indre-østlandsdialektens trykk på første stavelse, og med ettertrykk av overførte politiske meninger, kan jo tenkes å ikke være en hedersbetegnelse.

(fortsetter under) 

Eller kanskje kan det forstås som en nedgradering? Men hva tenker Trettebergstuen med begrepet?

– Jeg tenker på det på den måten at vi vet at det er kunstnere og kulturfolk som kanskje mest er dem som står med lua i handa i det norske arbeidslivet. De tjener minst, og blir behandlet dårligst, uten at noen tenker over det.

– Det at mange kunstnere for eksempel opplever at de blir bedt om å opptre gratis, fordi da får de vist seg frem. Det er noe du aldri ville sagt til en elektriker eller en kokk. Det handler om det.

Hvordan kulturfeltet henger sammen

Som kulturministeren også nevnte på Creos landsmøte, er hun veldig klar over at det er et klasseskille når det kommer til hvem som har muligheten til å være utøvende kunstner i dag.

– Det handler nettopp om vilkårene. Det er veldig synd. Dette handler om statusen. Det skal sees på som arbeid, og ikke at du er så heldig at du får jobbe med hobbyen din.

Hvordan arbeidsfolkbegrepet så skal ivareta ildsjelene – gründerne – på kulturfeltet, svarer statsråden først bekreftende på at det er ildsjeler som også er gründere. Deretter legger hun til, stramt, at hun skjønner hvordan kulturfeltet henger sammen. I alle sine ulike ledd.

Eksempelet hun bruker er innrettingen av støtteordningene under pandemien. Noe som for øvrig ikke skjedde uten kritikk, fra flere hold. Blant annet uttalte flere seg kritisk da Kontekst i vinter hadde intervjuserien Koronarutinen.

Ministeren innrømmer, avvæpnende, at det er klart at det ikke er noe gøy med kritikk.

– Men det er en del av jobben min. Jeg tar kritikk. Det som ikke var noe gøy var å være de som var utsatt for pandemien og ikke hadde jobb. Det var de det var synd på. Ikke oss som politikere.

– Vi brukte mye tid på å lytte til de utsatte bransjene, og gjorde en god del endringer da vi tok over. Endringer som når vi nå har gått ut av pandemien viste seg å være ganske riktige.

Dyrtid

Samtidig har også Trettebergstuen fått med seg at «ute av pandemien» er et relativt begrep. Hun bemerker at folks vaner har endret seg etter pandemien. At publikum kommer tregere tilbake. Hun håper at det ikke er en varig treghet. 

– Det å reise på turné har også blitt vesentlig dyrere …

– Absolutt. Alt er dyrere for alle. 

– Mellomstore artister avlyser over hele verden. Hva kan dere gjøre med det?

– Det vi generelt gjør er for hele befolkningen, enten om du er kunstner eller sykepleier eller hva du enn er; å forsøke føre en økonomisk politikk som holder inflasjonen nede, og at renta ikke blir for høy, sånn at folks privatøkonomi ikke går over styr.

– Vi har innført strømstøtte og den type ting. Det er tiltak som gjelder oss alle. Det er veldig mange som nå sliter, ikke minst bedrifter og næring. Vi har laget ordninger for næringslivet også. Vi gjør mange generelle ting som også treffer kunstnere og kulturarbeidere.

(fortsetter under)

Vi kommer inn på forholdet mellom kulturens egenverdi og kulturens nytteverdi. Trettebergstuen sier med implisitt utropstegn at egenverdien er udiskutabel.

Samtidig mener hun at denne innsikten ikke kommer i veien for også å se på hvor nyttig kulturen kan være.

«Når kulturen får demente folk til å plutselig huske igjen, til å smile og blomstre. Det er jo fantastisk»

– Når kulturen får demente folk til å plutselig huske igjen, til å smile og blomstre. Det er jo fantastisk, nevner hun med antydning til begeistring for musikkens kraft.

– Kultur fører til gode effekter på alle samfunnsområder. Det tenker jeg bare underbygger hvor viktig kulturen er. Så det er jeg ikke redd for å snakke om. Dette synet er førende i alt vi gjør. I kunstnermeldingen, og all politikken vår.

Spørsmål om prioritering

På spørsmål om hvor stor plass for eksempel kulturmoms, altså en egen lavmomssats for kulturfeltet, har i arbeidet med kunstnermeldingen svarer ministeren:

– Det er ikke noe har vurdert og gjort hittil. Budsjettet for neste år er jo lagt frem.

– Er det noe dere har oppe til vurdering?

– Ikke akkurat nå. Det er et ressursspørsmål om prioritering, som alt annet.

– I likhet med de fleste departement, opplevde du at det ikke ble så mye ekstra til noe, hvordan er det å være minister og ikke kunne …

– Nei, det er i disse tidene her det er ekstra viktig å prioritere. Det er ingen som har fått store påplussinger på sitt budsjett. Men det er mange som har fått store kutt. Det har ikke jeg fått, heldigvis. Så vi har skjermet kulturen for kutt. Det er jo en stor seier.

– I tillegg har jeg klart å beholde momskompensasjonen for idretten, kulturen og frivilligheten, som i realiteten betyr mer å rutte med for den delen av kulturlivet.

Jeg spør, muligens litt brått ettersom svaret kommer med oppgitt mine, om hvorfor ordningen ble lagt ned med virkning fra 1. januar i år.          

– Det hadde vi sagt i seks år at vi skulle gjøre, fordi dette var en ordning som tok av spillemidlene til annen kultur. Den ble brukt til å gi statlig støtte til de som klarte å tiltrekke seg private penger. Det vet vi fra alle de årene den fungerte (sic) at hadde skeiv virkning. Den gikk til store institusjoner i de store byene, fortrinnsvis. Og jeg vil heller bruke de 70 millionene på en mer rettferdig fordeling på kultur utover i hele landet. Rett og slett.

– Gjorde dere en evaluering av ordningen, i og med at dere har vært mot den fra begynnelsen av?

– Den har vært evaluert flere ganger. Det er ingenting som tyder på at den har virket motiverende for å gi private bidrag. Så den virker ikke som et incentiv. Det har gått veldig lite til Finnmark og Innlandet. Men de 70 millioner fra spillemidlene som går til kultur vil jeg bruke på en mer rettferdig måte.

(fortsetter under)

Akkurat hva en mer rettferdig fordeling av spillemidler på kulturfeltet vil innebære, får man ikke vite nå. Ei heller hvem som eventuelt kan ende opp med mer.

Som om det er selvsagt at det ikke kan svares på i november, viser statsråden til at det er noe hun vil komme tilbake når spillemiddelpotten kommer i mai.

Frivillighetens år

Fra spillemidler går samtalen videre til frivillighet. Som statsråden ganske riktig påpeker, har 2022 også vært frivillighetens år – en markering med mål om å synliggjøre landets frivillige, og rekruttere flere til frivillighet.

Det er antydning til engasjement for frivillige i statstrådstemmen, som etter et par spørsmål svinner litt.

– Vi ser at det heldigvis begynner å komme flere tilbake.

– Hvor da?

– Overalt. Det går bedre enn hva det gjorde bare for et par måneder siden.

– Når jeg har jobbet med saker om [det frivillige kulturlivet] melder alle om at det er utfordringer med å få nok frivillige …

– Ja, det går tregere med å få frivillige. Det går tregere å få folk på konsert. Det er en treget i sånne vaner. Jeg håper at det endrer seg.

Ikke normalt for kulturlivet

– Billettinntektene har jo sunket jevnt over med at publikum ikke kommer tilbake. Har dere noen planer om et eller annet hjelpetiltak?

– Altså. Nå er det ikke korona lenger. Vi kan ikke gå inn og kompensere for tap av billettinntekter i en normalsituasjon. Det tror jeg alle forstår. Men jeg tror man sammen må jobbe med kampanjer, oppfordre folk til å kjøpe opplevelser i julegaver, og ikke flere ting. Og så håper jeg at det bare er en treghet, og ikke en ny normal. Men det vet vi ikke. 

(fortsetter under)

«Vi kan ikke gå inn og kompensere for tap av billettinntekter i en normalsituasjon»

– Vi snakker om det feltet som kanskje ble hardest rammet av nedstengningene …

– Ja. Men vi har også brukt veldig mye penger på både kompensasjons- og stimuleringsordninger til kulturlivet. Ikke minst brukte vi masse penger gjennom ordinære virkemidler. Senest i fjor vinter gjennom kulturfondet, stipendene, og så videre. Det er også et av de feltene vi har brukt mest penger på da. Naturlig nok.

– Mange opplevde vel at det likevel ikke helt strakk til …

– Absolutt. Det vet jeg at mange opplevde. Det er pandemiens natur å hindre folk i møtes, så da er det denne bransjen som rammes hardest.

– Når du sier at det er en normalsituasjon, så er det vel veldig få som opplever …

– Men for kulturlivet så er det ikke normalt. Det er jo det jeg sier. Veldig mange lever som normalt, og mange næringer er oppe og går igjen. Men kulturlivet henger fortsatt i det.

– Mange har ikke noen midler igjen å hente. Vil noen kompenseres for skjevheter etter pandemien?

– Nei. Og som sagt vi kan ikke ha kompensjons- eller stimuleringsordninger når det ikke er pandemi lenger. Men jeg skjønner at det for noen kan være trangt.

– Hvordan holder du oversikt over feltet?

– Jobber mye.

– Hvordan får du energi til det?

– Jeg har en jobb som er ganske lystbetont. Det er ganske oppslukende. Men på en bra måte. Det har kanskje blitt en livsstil.