Vi snakket aldri om hvordan vi hadde det. Det gjør man heldigvis nå.

I 1983 ga den norske psykologen Willi Railo ut boken Best når det gjelder: praktiske råd i idrettspsykologi og mental trening. Helt siden da (og sikkert også før) har idretten systematisk tatt i bruk mental trening og psykologiske metoder for å booste motivasjon og prestasjon hos utøverne.

Fotballklubben Bodø-Glimt kan tjene som eksempel. De knytter deler av sine siste års suksesser til felles meditasjonsøkter for spillerne, og ansettelsen av Bjørn Mannsverk – en tidligere jagerpilot – som mental trener i klubben.

Mye stress i kulturbransjen

Merkelig nok har musikk- og scenekunstfeltet lenge hengt etter på dette feltet, til tross for åpenbare likheter i kravene som stilles til kultur- og idrettsutøvere. Å spille et instrument er faktisk blant de mest kompliserte operasjonene hjernen vår kan utføre.

I samspillet mellom hjerne og kropp, og utøvere imellom, eksisterer det et utall fysiologiske og psykologiske fallgruver.

I tillegg handler mye av jobben til utøvende musikere, som til idrettsutøvere, om å prestere under press; ikke overraskende er sterk prestasjonsangst og selvtvil et vanlig problem hos scenekunstnere.

Studier har dessuten demonstrert at krevende livsforhold som vi har liten kontroll over, og som påvirker oss over lang tid, kan ha en spesielt negativ påvirkning på vår fysiske og psykologiske helse.

Kulturbransjen er i så måte i seg selv et sted der psykisk uhelse lett kan blomstre. Mye er uforutsigbart, kanskje spesielt for frilansere, og mange har et kronisk høyt stressnivå. Vi må forholde oss til økonomisk usikkerhet, jobb-/familiekonflikter, og det kan også oppstå utfordringer knyttet til søvn og rus.

Den gjennomsnittlige musiker har et høyere psykisk symptomtrykk enn den gjennomsnittlige borger (bortsett fra – interessant nok – trommeslagere, som har det omtrent like bra/dårlig som gjennomsnittet). Det kreves således mye god psykisk og praktisk selvivaretakelse av den enkelte utøver for å holde seg noenlunde i vater.

Musikkstudenter arrangerer psykisk helse-konferanse

Da jeg selv studerte utøvende musikk (2004-2010), ble problemstillinger knyttet til prestasjonspsykologi og mental helse, sjelden eller aldri ble løftet frem – verken av lærere eller studenter. Når vi hang på skolen, fra morgen til kveld, handlet det om å øve og spelle.

På studiepensum for morgendagens musikere sto musikk og musikkfag, i tillegg til noe fokus rettet mot kropp og kroppsbevissthet. Åtte gutter fra førsteåret på jazzlinja i Trondheim, meg selv inkludert, var imidlertid ikke helt modne for intuitiv dans og gruppebasert kontaktimprovisasjon.

Jeg husker det som et solid studieprogram og (stort sett) som en fin og utviklende tid. Samtidig kan jeg ikke erindre at vi én eneste gang snakket om hvordan vi hadde det. Og i de periodene jeg faktisk hadde det vanskelig, søkte jeg meg alltid annetstedshen, ikke til studiestedet mitt.

Times have changed. Nå arrangerer Norges musikkhøgskole seminar om «musikere og psyken» og har «lavterskel samtaletilbud» for sine studenter – som i sin tur initierer og arrangerer sin egen Musikkstudentkonferanse med psykisk helse som viktig omdreiningspunkt.

Og til høsten er hovedstaden vertskap for en internasjonal konferanse som skal ta forsknings-tempen på nettopp musikeres mentale yrkeshelse og prestasjoner. Hos talentprogrammer som ArtEx og Senter for talentutvikling satses det friskt (som aldri før?) på å skape psykisk robuste kulturutøvere, blant annet ved hjelp av personlige coacher.

Brått føltes det lenge siden jeg selv var musikkstudent. Og det er ikke bare i utdanningssektoren av musikklivet at det mentalhygieniske maskineri er lagt til i ligningen. Mange profesjonelle kunstnerinstitusjoner, orkestre og teatre, trener nå sine ansatte i blant annet psykologisk selvivaretakelse og stressmestring.

De siste par årene har jeg selv holdt en rekke foredrag for musikere om håndtering det psykologiske fenomenet bedragersyndromet, som det viser seg at veldig mange strever med.

Åpenhetskulturen skaper nye behov

Jeg ser i alle fall tre årsaker til den økende etterspørselen og behovet for psykologisk kunnskap inn i musikklivet.

For det første har vi det siste tiåret eller så, vært vitne til en generell «gjennompsykologisering» av samfunnet, der åpenhetskulturen brer om seg, og flere psykologer har inntatt posisjon som rikssynsere og A-kjendiser. Gjennomgående fører det til mer fokus på psykologiske perspektiver.

For det andre ser vi en faktisk økning i psykiske symptomer hos befolkningen, kanskje især hos unge. Nå rapporterer nesten halvparten av norske studenter om et høyt nivå av psykiske plager og av ensomhet.

For det tredje: den hersens pandemien! Blant de hardest rammede yrkesgruppene av samfunnets mange nedstengninger har utvilsomt være scenekunstnerne.
Samlet har nok dette gjort sitt til at den psykiske kunstnerhelsen nå virkelig har blitt satt på dagsorden.

Selve kunsten må alltid komme først. Kunstutøvelse, som idrett, handler om helt andre ting enn å snakke ut om «den vanskelige tiden». Samtidig tror jeg at et nennsomt blikk på den psykiske kunstnerhelsen er et verdifullt bidrag for å opprettholde kunstnerliv som føles bærekraftige for den enkelte.