Den gangen en blomst og et telt løp etter en liten prins

Denne uken laget teaterstudentene og deres hjelpere og venner en video for å promotere billettsalget til årets sommerteater. Der svinset den lille prinsen rundt i parken og videre i byen, mens stykkets andre karakterer gjorde fåfengte forsøk på å ta igjen den elusive karakteren.

Kontekst var også med.

Dype spørsmål og barnslig magi

Lasse Lilleng har regi for forestillingen, og som mange andre har han et langt forhold til den franske boken.

– Jeg har alltid hatt en kjærlighet til «Den lille prinsen». Jeg er veldig glad i fortellingen og filosofien som ligger i den. Lekenheten og dette forholdet mellom barn og voksen som er så sentralt, forteller han.

Det ble også en naturlig historie for både regissør og skuespillerne å samle seg rundt.

Lilleng ble overrasket over hvor mye som lå i materialet, jo mer han gikk inn, jo rikere ble universet.

– Det har en fantastisk blanding mellom dype vanskelig spørsmål om livet og vennskap og ensomhet. Samtidig så har materialet dette barnslige blikket på verden som gjør at ting på en måte blir magisk, sier han, og legger til:

– Den kombinasjonen er veldig givende for oss i vår skapende prosess.

Den lille prinsens åpne natur er heller nysgjerrig og spørrende i møte med de andre karakterenes dårlige sider. Sånn sett er forestillingen spennende å rette mot barn fordi den ikke er moraliserende.

– Stykket får oss til å stille spørsmål om hva som er viktig her i livet. Jeg tror vi befinner oss i en tid der mange kjenner behov for det.

Lilleng tror også «Den lille prinsen» og teater for barn generelt er viktigere nå. Teater er av natur en analog opplevelse som holder både voksen og barn i øyeblikket.

– Vi fokuserer på å lage analog magi.

– Hvordan har det vært å jobbe med?

– Kjempegøy. Det er en fryd. Veldig mange talentfulle skuespillere og en leken og sjenerøs gjeng rett og slett.

– En rolle med mye attityde

Andreårsstudentene er en leken gjeng. Tross varmen løper de rundt, i karakter, og i relativt upraktiske kostymer.

En rose står og blomstrer. Hun ser ganske varm ut i sola. Emma Bustnes heter hun.

– Rosen er en rolle med mye attityde. Den er litt slu og trenger litt oppmerksomhet, men innerst inne trenger hun nok bare kjærlighet og noen som bryr seg om henne, sier Bustnes.

Skuespillerne skal være her hver dag, og to netter i uken sover de i teltet for å passe på.

– Det er en drøm om å få spille barneteater her.

Bustnes forteller at hun allerede ar fått entusiastiske reaksjoner fra barn hun har møtt i parken i dag.

– Hva gjorde at du ville bli skuespiller?

– Drømmen om å få leke resten av livet.

– Den lille prinsen minner oss om det som er viktig i livet, å ha det gøy og finne ting som er magisk. Det kan være et lys i tiden der verden er litt blass, sier hun.

Gleder seg til å ha det gøy

Mahad Said Hassan er i dag et telt. Det representerer hele sommerteateret.

Det ser både varmt og slitsomt ut og løpe rundt som et lite hus, men han klager ikke. Faktisk er han veldig entusiastisk når vi snakker om dagen, stykket og helt andre ting.

I selve stykket spiller han piloten, som gjerne anerkjennes som en fortellende stemme i «Den lille prinsen».

– Jeg vet ikke hvilken måte vi skal løse det på enda.

Det er dog liten tvil om at piloten tas godt imot, han påpeker at de har «mange fallskjermer» på plass.

Mahad lever ut illusjonen stykket kan by på, alle lagene med virkelighet som konstrueres i reaksjonene mellom skuespillerne og de tilfeldig forbipasserende de møter i Vigelandsparken.

– Jeg gleder meg til å ha det gøy. Ikke at jeg ikke har det gøy nå altså.

«En gave»

I den konstruerte jakten på prinsen går ferden fra parken, til trikken. Her synger og spiller skuespillerne musikk komponert av Martin Steinum Brun.

Han forteller at det har vært «en gave» å jobbe med komposisjonen.

Også forbipasserende får nyte godt av skuespillergruppens promoteringsstunt. Flere tar fram telefonen for å filme mens gruppen fremfører melodiene.

– Jeg vil ikke bare være søt, men også frekk

Vel nede ved Jernbanetorget finner vi endelig prinsen, som sitter oppå tigeren utenfor Østbanehallen.

Det er Flo Fagerli som har rollen som den lille prinsen.

– Hvordan har det vært å bli jaktet på av denne gjengen i hele dag?

– Det er 18. mai, så man er jo litt sliten, og så har jeg løpt gjennom hele Frognerparken.

– Det har vær veldig gøy, og man får veldig mange nysgjerrige blikk. Så forhåpentlig vis får folk lyst til å se oss spille.

Flo forteller at hun først ble lest for. Senere har hun også selv lest «Den lille prinsen» på spanske for å lære språket.

– Jeg har alltid sett opp til den lille prinsen og hvor leken, nysgjerrig og ærlig han eller hun er, sier hun, og forklarer:

– Det er et ukritisk møte med veldig mange problematiske karakterer. Prinsen møter mange karakterer som har grodd fast i sine spor og er litt lås i uheldige karaktertrekk, men møter dem med nysgjerrighet og åpenhet. Det tror jeg man kan lære mye av.

Stykket er ikke laget enda, så Fagerli har ikke helt gått inn i sin tolkning. Det er noe hun både gleder seg til, og er spent på. Hun har lyst til å søke det som er ubestemmelig ved karakteren.

– Jeg vil ikke bare være søt, men også frekk. Sannheten får man jo av barn, gamle mennesker, fulle mennesker og små prinser, sier hun.

Flo har spilt i mye, du har kanskje sett henne i «Nr. 24» eller «Den stygge stesøsteren».

Hun begynte med skuespill allerede som femåring, men hadde en lang periode borte fra skuespillet, før hun som 15-åring begynte å aktivt oppsøke virket.

– Det føles som om det har vært veien hele tiden. Det har alltid føltes riktig. Det handler om at man får leke på jobb hele tiden.

Hun siterer den norske naturfilosofen Arne Næss.

– Du slutter ikke å leke når du blir gammel, du blir gammel når du slutter å leke.

Denne lekenheten har vi sett i hele dag. Gjennom jakten på prinsen, sang på trikken og hele tiden i interaksjonen skuespillerne imellom.

– Teatret er et sted man møtes ansikt til ansikt, istedenfor at det er korte snutter og høy stimuli hele tiden, så tar man seg tid til å treffe andre mennesker og utforske en fortelling sammen. Det er en utveksling der både publikum og aktørene kommer med noe, så oppstår kunsten i møtet mellom dem, sier Fagerli.