Vi må tørre å snakke om klasse og barns kulturelle kapital 

I år er det 25 år siden Den Kulturelle Skolesekken (DKS) ble opprettet. 

Gjennom DKS får alle barn tilgang til gjennomsnittlige 2,9 kulturmøter i løpet av året. Enten det er scenekunst, foredrag, museumsturer eller andre opplevelser. 

Sånn sett er norske barn veldig heldige. 

Det er likevel utfordringer ved norske barns kulturkonsum. Til tross for vakre intensjoner om kultur til alle, så er det likevel skiller i hvem som treffes og hvem som faller utenfor. Det er også aspekter ved disse forskjellene som ser ut til å være upåvirkelige av både kulturskoler og DKS.  

Lite utvikling 

Under Barne- og ungdomskulturkonferansen presenterte Andreas Roaldsnes, forsker ved Universitetet i Bergen, sine funn i det pågående arbeidet om «ikke-brukere» av kulturtilbudet i Norge. Da spesielt fokusert på barn og unge som faller utenfor. 

Boken dette arbeidet bunner ut i er ikke publisert i enda, men funnene lagt fram av Roaldsnes viste foruroligende lite utvikling i barns kulturbruk.  

Den største faktoren for barns kulturbruk var foreldrenes utdanningsnivå: Jo høyere utdanning, jo mer kulturbruk. Fremtidens kulturbrukere blir sosialisert mot kulturbruk fra barndommen av.  

Samtidig er det er merkelig korrelasjon, fordi mens høyere utdanning har eksplodert siden 80-tallet, er kulturbruken overraskende stabil.  

Til tross for stadige tiltak har vi heller ikke sett vesentlige endringer i tilgang basert på sosial bakgrunn.  

«Klassebetinget sosialisering» 

Kulturtanken har en egen rapport om rekkevidden for DKS. Selv om økonomiske forskjeller løftes fram, så er ikke klasseperspektivet spesielt adressert.  

Vi er i det hele tatt for dårlige på å snakke om klasseforskjellenes påvirkning i Norge. 

Og det er nyanser som gjør samtalen utfordrende: For eksempel finnes det barn i husholdninger med foreldre som er høyere utdannet, som ikke nødvendigvis er økonomiske vinnere. Disse barna har likevel en langt større sannsynlighet for å møte kulturelle opplevelser.  

I den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori angående sosial og kulturell reproduksjon, teoretiseres det at barn arver fordeler fra familiene sine, utover strengt materielle eiendeler som lett kan overføres. Sånn sett kan kulturell kapital også være en arvelig gode.  

Bourdieu peker også på klasseaspektet – og denne nedarvede kulturelle kapitalen kaller han « klassebetinget sosialisering ». Dette kommer i stort sett fra foreldre. 

Men kulturdeltakelse, så vel som kulturell kapital, kan også være lært.  

Utdanningssystemet er sånn sett – dette gir DKS en viktig rolle for å utjevne disse forskjellene. Men, som Kulturtanken også peker på, er det ikke alle barn og unge som får sine møter før på barneskolen. Samtidig skjer mye primær sosialisering allerede i barnehagen.  

Dette får meg til å lure på om DKS kommer inn i barns liv for sent til å kunne være en utjevner for barns kulturelle klasseforskjeller?  

Kulturen som faller utenfor 

Også i Kulturskolen er barn og unge fra ressurssterke familier overrepresentert. Samtidig bemerkes det også her at aktiviteten er synkende og at mye aktivitet har blitt digitalisert. 

Sånn sett er det også et hull i hvordan vi ser på kultur for unge i dag. De tradisjonelle parameterne fanger ikke opp digitale aktiviteter som gaming, forum og andre hobbyer unge i dag benytter seg av. Det er også fenomener som er unike for ungdomskultur, som Cosplay, som heller ikke regnes inn i hvordan vi ser unges kultur. Disse hullene gir oss ikke bare et potensielt skjevt bilde av barn og unges kulturbruk. Den kulturelle definisjonen som brukes viser også et innlært verdisystem om hvilke kulturuttrykk som teller og ikke. Sånn sett kan en gamer mye lettere føle seg utenfor kulturen, til tross for at spillkultur er et så viktig felt at Fritt Ord har egne satsingsområder for spillkritikk i sine stipender.  

Digital kultur er også langt mer tilgjengelig for alle, så at kulturmålinger ofte avskriver dette vil fremmedgjøre de barna som ikke tas opp.  

Unge må få en stemme i sin egen kulturfremtid 

Vi må begynne å snakke mer om klasse når det kommer til unges kulturbruk. Ikke bare fordi det er en så tydelig faktor, men også fordi det manglende klasseperspektivet ser ut til å fortsette en syklus der unge holdes utenfor eller fremmedgjøres fordi den kulturen de har tilgang til ikke regnes med. Hvordan vi definerer kultur har en klassisistisk tendens, som ikke er ny i kunsthistorien, men som holder kulturutviklingen og nedslagsfeltet tilbake.  

Ja, norske barn er heldige som har DKS og kulturskolen, men de fortjener også å få være med å definere sin egen kulturfremtid, og få møte kultur uavhengig av hvor utdannede foreldre de har.