Et bygårdstørkerom ble øverom

– Det er et lite påbygg på huset som vi bare kaller litt ironisk for «Salen», sier hun og ler.

– Og faktisk er det såpass forskjell i klang på de to stedene, at det gjør oss konstant bevisste på hva akustikk har å bety for å framføre musikk, sier Sølve Sigerland.

Som utøvende musiker må man alltid forholde seg til forskjellige akustiske forhold.

– Det å kunne ha denne vekslingen når man øver, er veldig godt. Og ikke minst bevisstgjørende for oss, sier Sigerland.

– Det å ha eget lokale i egen bolig, for ikke å si: lokaler; hva betyr det for øvingene?

– Vi øver ofte fordi vi kan øve når vi vil. Vi slipper å leie og reise et sted, sier Flesjø.

– Også trives vi med å øve.

– I perioder øver vi nesten hver dag. Jeg sjekket gamle kalendere og fant ut at vi har i hvert fall hundre øvinger i året, sier Sigerland.

– Hva øver dere på? Jeg tenker da ikke repertoar, men teknikk.

– Vi jobber for eksempel mye med intonasjon, sier Landaas.

– Ensembleformen er krevende, og den fordrer konstant finsliping.

To øverom dekker behov

Begge øverommene til Ssens Trio kom som et svar på et behov for å ikke dele øverom med andre enn dem selv.

Det førte til at de opprinnelig øvde mye i egne stuer. Men det ble litt for trangt.

– Det er godt å kunne gå ut fra stedet du spiser mat og slapper av for å øve, sier Sigerland.

– Øverommet til Sigerland og Flesjø kom i gang etter en prosess med sameiet. De gikk med på å leie ut det gamle tørkerommet. Vi måtte gjøre mye. Lydisolere, pigge ut gulvet for å få mer takhøyde, etc.

Opprinnelig hadde de parkett på gulvet, men etter et par oversvømmelser bestemte de seg for å ha teppefliser i stedet.

– De er litt lettere å bytte, sier Sigerland

Det andre øverommet, den såkalte «Salen», er et påbygg til et privathus.

– Vårt hus er ganske lite, så vi synes det lille påbygget er nesten som en sal for oss, sier Landaas.

– Om sommeren, når vi øver med vinduet åpent i «Salen», så hører naboene musikken. Selv om tilbygget er lydisolert for øving.

– Det er vel naboene glade for?

– Jo da, men det hender vi øver inn ganske spesiell samtidsmusikk, sier hun og ler.

– Vi må presisere at vi har et ganske bredt repertoar, skyter Flesjø inn.

– Fra Bach og fram til vår tid, for å si det enkelt.

Lite, men lyst

Leiligheten til Sigerland og Flesjø ligger i en typisk leilighetsgård fra tredveåra. En type bygg som Oslo kryr av. Den er lys og luftig og veldig typisk for sin tid. Kontekst blir etter praten tatt med ned i øverommet.

– Pass steget, sier Landaas etter å ha gått gjennom kjellerkorridorer som minner om Max Manus-filmen.

Øverommet består av to rom, hvorav det minste mest fungerer som lager. Oppe ved taket er det ett kjellervindu i hvert rom. Gulvnivået er lavere enn resten av kjelleren på grunn av pigging av gulv. Ikke rart at vann fra rørlekkasjer samler seg her.

– Ventilasjonen er så som så. Når vi øver lange økter, må vi lufte her, forteller Flesjø og ler. Det er veldig mye latter i trioen.

– Vil du vi skal spille, spør Sigerland?

– Ja, takk. Gjerne!

Trioen begynner å spille utdrag av et stykke av islandske Hafliði Hallgrímsson. Det er dramatisk musikk som fyller rommet. Det lille rommet har forbløffende mye klang, selv om det er lydisolert. Dette er en av frynsegodene ved å besøke øverom: En unik tilgang til flott musikk. Plutselig avslutter Sigerland midt i en frase.

– Vi må stemme! Intonasjonen er litt ute.

Mens de stemmer kan Landaas skyte inn at dekningen er så dårlig nede i kjelleren at de ikke blir særlig forstyrret av mobilen.

– Nettopp det er en god ting, sier Flesjø før hun blar om notebladet og nikker i gang neste del.

Kontekst lar trioen fortsette og sniker seg ut forbi gamle gulnede plakater med instruksjoner om vannkraner og sikringsskap, tredører til kjellerrom med leilighetsnummer skrevet med blyant en gang før krigen, og ut i sola.