Slik jobber en av landets mest brukte film- og TV-komponister

– Jeg jobber over 90 prosent med film og TV, resten er for det meste teaterbestillingsverk. Også har jeg tjueårsjubileum i faget i år.

– Gratulerer. Så her sitter du og jobber helt alene?

– Ja. Det vil si jeg har og et studio byen sammen med Christian Norum og Sondre Myhrvold. Men etter at jeg og kona fikk barn, så skjønte jeg at hvis jeg skal utnytte min kapasitet, så må jeg ha hjemmestudio.

Og det har Enoksen. Over en garasje et eller annet sted i villajungelen i Bærum, har han plassert utstyr som gjør ham i stand til å kontrollere nesten hele prosessen fra komponering og innspilling til resultatet du og jeg ser på skjermen hjemme eller på kino.

– Hvordan kom du innpå det å lage filmmusikk?

– Det begynte nærmest med det jeg kaller en livskrise da jeg gikk på musikkhøgskolen i Oslo.

– Ja vel?

– Der utdannet jeg meg til samtidsmusikk-komponist. Det var gøy noen år, men så begynte det å føles mer og mer meningsløst. Jeg ville jobbe med et bredere uttrykk. Jazz, klassisk og popmusikk. Jeg savnet harmoni og melodier.

Lars Monsen ble redningen

Enoksen hadde en dyktig og forståelsesfull professor i Bjørn Kruse som anbefalte ham å vurdere filmmusikk.

– Da ble det tent en gnist. Mitt første profesjonelle oppdrag var serien «Canada på tvers» med Lars Monsen i 2005.

– Hvordan ser en arbeidsdag ut her oppe i kvistværelset?

– Den begynner med å få barna i barnehagen. Siden jeg jobber som jeg gjør, er det som regel min oppgave å frakte dem dit. Så er det en lang økt fram til de skal hentes.

Deretter er det middag, så avsluttes dagen med en økt fram til mellom klokken ni og midnatt.

– Jeg holder gjerne på så lenge når det er mange oppdrag som skal gjøres ferdig.

– Det er lange dager. Siden du driver med så mye forskjellig musikk, så må du vel ha investert i en del utstyr?

– Ja, det er klart. Det dyreste er nok datamaskinen, for jeg trenger mye datakraft for å kunne håndtere alle lydbibliotek og plug-ins.

Alle som øver og jobber med musikk hjemme ser ut til å ha kjæledyr. Og ganske riktig: studiohunden Mikkel kommer bort til Kontekst med bedende blikk. Han er en dachs som elsker kos.

– Du får bare sende ham bort, sier Enoksen.

Men som vanlig er Kontekst svake for dyr som vil ha klapp, så Mikkel får bli.

Ikke bare laptop

Som regel jobbes det med MIDI, men i det siste har Enoksen også fått sansen for å spille inn lyd.

– Derfor har jeg skaffet meg flere trekkspill, et par ukuleler fordi jeg ikke spiller gitar, og ikke minst: En hurdy-gurdy.

Det er et britisk strengeinstrument hvor du stryker over strengene med en sveiv og ikke bue. Også trykker man ned knapper som bestemmer tonene. Omtrent som en svensk nyckelharpa.

– Jeg har lyst til å ta timer og lære meg å spille på den ordentlig. Det er jo klassisk pianist jeg egentlig er. Hurdy Gurdy er liksom noe helt annet.

– Men er det noen som gir Hurdy Gurdy-timer i Oslo? Ser ikke for meg at Folkeuniversitet driver med slikt?

– Du kan så si. Jeg har tatt kontakt med han som spiller det i bandet Vardruna. Så får vi se om tiden strekker til for noen av oss.

Alene, men på nett

Enoksen jobber mye alene, og det betyr og at mye av aktiviteten foregår online.

– Jeg sender filer fram og tilbake til alle jeg ønsker å jobbe med i musikken min. For eksempel har jeg ofte arbeidet med symfoniorkestre i Budapest. I Norge spiller jeg mest inn med KORK og Trondheimsolistene.

– Du sender noter til dem, så spiller de inn så får du filene? Drar du aldri ned for å være «hands on»?

– Jo da, hvis det er store prosjekter så. For eksempel med filmen «Reisen mot nord», så var jeg der i tre dager.

Struktur

Etter at barna kom, er arbeidsdagen blitt mye mer strukturert.

– Jeg begynner her klokken ni etter at jeg har levert barna i barnehagen. Dagen min er delt inn i tre deler, siden jeg jobber med flere prosjekter samtidig. Her må jeg ha struktur, ellers blir det bare rot.

Men selvsagt hender det at noen plutselig må ha både korreksjoner, tilpasninger og få tilsendt stems (miksede lydfiler av de forskjellige instrumentgruppene i en komposisjon).

– Da må jeg kaste meg rundt. Men om kveldene konsentrerer jeg meg gjerne om ett prosjekt.

– Som sagt: lange dager.

– Ja, men det er selvvalgt. Jeg jobber frilans og deler meg selv mellom film og tv.

– Hva er forskjellen?

– Det er mye, men det går på ting som mengden musikk og hva som er formålet med den.

På TV er det gjerne snakk om å bruke musikken for å etablere en kontrakt med publikum og bygge en series auditive identitet for å kare til seg en tydelig plass i medierommet og i folks bevissthet.

– Gjennom en musikkprofil vil man skape et lydbilde som skaper en følelse til hele serien og opplevelsen av å se den.

Slik fungerer det også i film.

– Men der har du også den kunstneriske og dramaturgiske funksjonen av musikk. Man lager musikk til hver scene i filmen, skreddersyr den nærmest, kan du si. Men i TV lager man en pakke som man bruker når man klipper til serien. Veldig forskjellige verdener.

– Jeg visste ikke det var så forskjellig.

– Altså: dette gjelder mest når vi snakker om filmer kontra format-tv. TV drama er ofte en hybrid mellom dem rent prosessmessig.

Mange stiler og sjangre

Enoksen forteller at det meste av musikken han lager er pianobasert.

– Men det er jo en slags begrensning i det å være bundet til ett instrument. På den annen side er min arbeidsdag veldig variert. Fra elektronika til bluegrass til fullskala orkestermusikk med kor i ren Carl Orff stil.

Hvert oppdrag er basert på den filosofien at alt skal ha sitt eget uttrykk og at det skal gjennomføres på sine egne premisser til det ytterste i hvert prosjekt.

– Det blir en kunstmetodisk måte å jobbe på. Finne nye univers og jobbe i, lete etter nye klanger.

– Her vil vel din bakgrunn som samtidskomponist være nyttig?

– Ja. Ikke minst med tanke på det før nevnte kunstmetodiske. Dette er viktig for å kunne tenke utenfor boksen, rettferdiggjøre for seg selv at man velger andre valg enn det som er mainstream. Kunstmetodikk var faktisk masteroppgaven min på musikkstudiet.

– Dette er jo et lite, men velutstyrt kvistværelse. Blir du brakkesyk noen gang?

– Ja, men jeg er jo heldig fordi jeg har en liten undervisningsstilling ved NOROFF Oslo. Der møter jeg jo masse folk i samme fag. Og det er viktig for motivasjon og psykisk helse. Jeg elsker å undervise og vil ikke gi slipp på det selv om tiden er knapp.