Trond Teigen får endelig roller som krever et levd liv ⋆ Kontekst
Tegning av skuespiller Trond Teigen
Foto: Knut Løvås
Portrett

– Det er jo ikke et yrke, det er livet mitt

Skuespiller og sanger Trond Teigen er fornøyd med endelig å få roller som krever et levd liv.

– Jeg har ikke nødvendigvis vært den som har stukket meg mest frem. Jeg har vært der og gjort jobben min, sier musikkteaterveteran Trond Teigen (57).

I vinter fikk Teigen Musikkteaterforums ærespris. «En pris til sliterne i bransjen», kaller han det når Kontekst møter ham på stamkafeen på Sagene i Oslo noen uker etter utdelingen.

– Det er ikke overraskende å få en pris en gang iblant. Men det er overraskende når du er helt uforberedt. Jeg trodde ikke jeg var gammel nok for en ærespris, hehe.

Superreserve

Mange gjenkjenner nok Trond Teigens stemme før de drar kjensel på ansiktet. Er det Aladdin de hører?

I juryens begrunnelse ble det blant annet fremhevet lagånd og allsidighet, med konklusjonen at Teigen er «norsk musikkteaters ryggrad».

Karrieren begynte på topp. Hans første store rolle var som Tony i West Side Story. Senere har det blitt andre hovedroller. En hel mengde roller lenger bak på scenen, og engasjement som stemmeskuespiller og lydbokleser. På mange måter er Teigen en kunstner som er vel så anerkjent, som han er kjent.

– Jeg har ikke tenkt så mye på hvorfor det har blitt slik. Men jeg har registrert at man tror det løsner fordi man har gjort en stor rolle. Neste tilbud kan imidlertid være en liten rolle igjen. I perioder er det jo slik at jeg sier ja til mindre prosjekt bare for å ha jobb. Samtidig har ting kommet til meg. Jeg har ikke hatt tid til å sette meg langsiktige mål.

Trond teigen i west side story
Teigen som Tony i West Side Story, Chateau Neuf, 1990 Foto:Privat

– Men man blir jo også satt litt i bås. «Han er en sånn som kan fikse alt». Da blir det lett å i stedet for å gi meg hovedrollen, gi meg en mellomrolle, og rollen som understudy, fordi jeg kan gå inn i «alle» hovedrollene. Jeg har nok havnet i et spor som superreserve. Og det er for all del hyggelig.

Å stå i jobben

Innimellom har han ønsket at det var tettere mellom hovedrollene. Men langt viktigere har det vært for ham å kunne stå i jobben.

– Det er noe med å holde ut. Å ha glede av selve yrket. Jeg er glad i samspillet. Jeg har aldri kalt kollegaene mine for motspillere. De er medspillere.

– Det har ikke vært så viktig for meg om rollen har vært stor eller liten. Det har handlet om utfordringer, og at jeg har lært av alt jeg har gjort. Man sitter alltid igjen med noe. Og kanskje er det derfor karrieren min har blitt som den har blitt.

Sin egen teaterskole

Inngangen til bransjen var kanskje ikke den mest tradisjonelle. Teigen vokste opp på Kløfta, ett tettsted like utenfor Oslo. Faren var prest. Moren var lærer. Hans første møte med teater kom på ungdomsskolen. Han ble med i Kløftarevyen. På fritiden sang han i ten sing og spilte i band.

– Revygruppen dro meg med på Chat Noir i Oslo. Jeg hadde fortsatt ikke noen idé om at teater var noe det gikk an å leve av. Men jeg syntes det var gøy, som noe man kunne drive med på si.

Stallgutten i Et fandens fruentimmer, Nordland Teater, 1994 Foto:Privat

Teigen bestemte seg derfor for å sikte seg mot andre studier. Målet var en stund å bli prest. Men fordi han ikke var overbevist om yrket, valgte han å ikke starte på en syv års utdannelse i teologi. Han tok mellomfag i kristendom ved Menighetsfakulutet i Oslo, for å kunne hoppe av om han skulle føle for det.

Han hoppet av studiet. Og begynte på fysioterapi i stedet. Det studieløpet fulgte han i ett år. Så tok han permisjon etter å ha sett en oppføring av Les Misérables. Ved siden av dagjobben som fengselsbetjent begynte med sangtimer.

En dag så han en invitasjon til audition til Skatten på sjørøverøya, som skulle settes opp på Chateau Neuf. Regi og hovedrolle var ved Toralv Maurstad. Den øvrige besetningen var en rekke av 80-tallets ledende skuespillere og musikere, som Henki og Lasse Kolstad, Anders Hatlo og Guri Schanke. Han fikk rollen.

– Repetitør Kari Stokke sa tydelig fra om at jeg fikk rollen fordi jeg sang veldig bra, men at dersom jeg ville fortsette i bransje så måtte jeg gjøre noe mer.

– Den gang fantes ikke Bårdar eller lignende utdanninger som i dag. Det var Norsk teaterhøgskole, ellers måtte du utenlands. Jeg begynte derfor å ta private danseklasser og lese hos skuespillere på Nationaltheatret. Jeg laget min egen teaterskole.

Som Marius i Les miserables, Wermland musikkteater i Karlstad, 1998. Foto:Privat

Etter Skatten på sjørøverøya landet han roller i Sweet Charity og Hello Dolly. Sistnevnte med Rolv Wesenlund og Wenche Foss. Planen var så å begynne på teaterhøgskolen. Planen sprakk. Han ble Tony i West Side Story.

– Tony er musikkteaterverdenes Romeo. Det er den store rollen.

– Jeg spurte Wenche Foss hva jeg skulle gjøre da jeg fikk tilbudet. Hun svarte: Jeg gikk aldri på teaterskolen. Den gang hun var ung gikk de jo i lære ved teatrene, og lærte av de eldre skuespillerne. Det var jeg jo allerede i gang med. Så da tenkte jeg: Har Wenche Foss gjort det, så kan også jeg gjøre det, hehe.

Verdien av levd liv

I ettertid har han også skjønt verdien av studieårene i forkant av musikalkarrieren.

– Det er en fordel å ha med seg erfaring og et liv inn på scenen. Det har jeg blitt mer bevisst på etter hvert som jeg har blitt eldre.

Teigen som Maurice fra Skjønnheten og udyret, Christiania teater, 2014 Foto:Privat

– En av fordelene ved å bli voksen er at jeg ikke er så engstelig for ikke å være flink nok. Når du er ung, er du redd for å si ifra om noe du ikke fikser. Nå er jeg trygg på hva som er mine styrker og svakheter. Og svakhetene er ikke noen krise. Jeg hadde jo ikke vært her om jeg ikke visste hva jeg drev med. Jeg skulle bare ønske tryggheten var kommet før, sier han og ler.

Alderen har også gjort ham mer oppmerksom på betydningen av å holde seg i form. Både det å synge, og det å stå på scenen, er fysisk krevende. I tillegg til det mentale arbeidet.

– Trening er terapi. Det er både egentid, og tid til at hodet får bearbeide både det jeg har gjort, og det jeg skal i gang med. Kroppen er jo instrumentet mitt. Og det instrumentet må jeg holde i orden.

Teigen er veltrent. For ikke å si atletisk. Den dagen vi møttes hadde han dessuten kledelig tredagers skjegg under det kortklipte, lyse håret. Skjegget er ikke etter eget ønske. Det er rollefiguren han spiller i en kommende film som krever at han har latt ufliddheten gro.

«Jeg har sett for sunn og frisk ut for noen roller. Derfor er det en glede å bli eldre.»

Hvilken rolle det er snakk om vil han imidlertid ikke si. Men at det er en morsom jobb er han tydelig på. Dessuten har den noen fysiske fordeler.

– De øyeblikkene av sannhet du søker på teateret, de søker vi etter enda mer på film. Det er så nært. Du har ikke noe å skjule deg bak. Og jeg har vært så vant til å spille stort. For følelser i musikaler er jo uttrykt enda større enn vanlig teater. Det å få lov til å ta det helt ned, og utforske det lille, de små uttrykkene, det som er sant i bånn. Det er stas.

– Det er veldig intenst, men det varer også bare et par måneder, og så er du ferdig. Det å gå fra musikal til musikal krever mer av meg fysisk nå som jeg er eldre. Så det å gjøre film er jo litt mer behagelig.

En annen endring alderen har ført med seg er karakterene han får spille. I musikalene har han vært helten. På film er han om ikke skurken, så i hvert fall oftere en usympatisk type. I hvert fall i senere tid. Hans første tv-rolle på NRK hadde beskrivelsen «modellpen mann i 20-årene».

– Det er litt greit å spille noe som ligger lenger unna meg selv. For jeg har jo hatt lyst til å få gjøre noe mer enn disse helterollene.

«Modellpen mann i 20-årene». Mens vi venter på far. NRK, 1990 Foto:Privat

– Og apropos å ikke få alle rollene man vil. Jeg er ikke høy og mørk. Jeg har måtte forsone meg med det. Mens det at jeg har vært så opptatt av å holde meg i form har noen ganger også vært en hemsko. Jeg har sett for sunn og frisk ut for noen roller. Derfor er det en glede å bli eldre, og få roller som krever at man ser ut som man har levd litt.

Stemmeroller

Teigen har, som nevnt, ikke bare hatt et liv på scenen eller foran kamera. Han er stemmeskuespiller for film og TV. Den mest kjente stemmerollen er hovedrollen i den norske versjonen av Disney-tegnefilmen Aladdin, den fra 1993, og den påfølgende Aladdin-tv-serien.

– Det er også en bransje jeg kom inn i tilfeldig. Disney hadde gitt beskjed til de ansvarlige for dubbingen i Norge om å se til musikkteaterscenen. De ville ha en som kunne gjøre både dialog og sang. Akkurat da var jeg han musikaltenoren.

Teigen og Jannicke Kruse ble kjent over hele landet som stemmene til Aladdin og Jasmin i 1993.

Dubbingen driver han fortsatt med. Han beskriver det humoristisk som et takknemlig arbeide. Det krever nemlig ikke forberedelser. Uten at det skal bety at det ikke er spennende. For det er en egen utfordring å jobbe replikk for replikk.

– Du kommer i studio. Får originalen på øret. Ser filmen. Og så må du bare være modig og ta valg, der og da. Det har også gjort meg bedre som skuespiller på scenen. Du må forsterke følelser og stemning, fordi du har bare stemmen din. Jeg har blitt mye mer oppmerksom på betoning og språk.

«Man gir avkall på mye. Man er nesten alltid opptatt. Sånn sett er æresprisen også en takk for alt jeg har forsaket.»

– Du er selvsagt bundet av originalen. Så du står ikke helt fritt i fremføringen. Men det er mulig å gjøre tilpasninger sånn at du fungerer bedre i norsk sammenheng.

Positivt mantra

Om det er mot eller naivitet som har gjort at han har hoppet på nye ting når anledningen har bydd seg vet han ikke helt. Men at det kan ha sammenheng med personligheten er godt mulig.

– Mitt mantra er: Si ja. Vær positiv.

– Det kan selvsagt være et problem iblant at jeg sier for mye ja. Ikke at det er noe jeg angrer bittert på. Men det er jo enkelte ting jeg kunne vært foruten. Mest handler det om at det kan ha blitt litt mange ting på en gang. Det har vært et veldig altoppslukende yrke. Eller det er jo ikke et yrke. Det er livet mitt.

Gir avkall på mye

Beskrivelsen av en arbeidsdag er lenger enn for de fleste. Normalarbeidstid er et fremmedord. Det er prøver på dagtid, og spillejobber på kveldstid. Imellom der er det kursing i dubbing, kanskje også innspilling av en lydbok – en av flere sidegeskjefter han har.

Teigen er åpen på at familielivet, i hvert fall det utenfor kjernefamilien med kone og datter, kan ha lidd litt under hans livsvalg. Det har vært en fordel at de møttes på scenen. Konen er i dag dansepedagog på Bårdar Akadamiet (Fagskolen Kristiania). De møttes under oppsetningen av Sweet Charity.

Phantom of the opera, Folketeatret, 2018 Foto:Privat

– Når jeg har kunnet gjøre så mye som jeg gjør, og har det livet som jeg har, er det helt nødvendig at jeg har en kone som forstår hva dette faget er, og hva det krever. Og hun utdanner nye musikalartister, mine fremtidige kollegaer. For henne er det også en hobby som har blitt et yrke. Vi lever i det begge to.

– Man gir avkall på mye. Man er nesten alltid opptatt. Sånn sett er æresprisen også en takk for alt jeg har forsaket. Det er litt rørende også.

Musikkteaterforumjuryen trakk i sin begrunnelse også frem hvor god han er til å se sine medspillere, og alle andre ansette ved institusjonene han er engasjert. Selv føler han det ikke nødvendigvis slik, men han etterstreber både normal høflighet og det å gjøre det som trengs.

– Jeg prøver å se de rundt meg. Da jeg var ung møtte jeg så mange gode voksenpersoner i bransjen. De satte seg ned, tok seg tid til å dele erfaringer. Mye av det de sa var at det finnes ikke store roller. Jobben skal gjøres.

– Nå er jeg han gamle. Han de unge kommer til og spør om råd. Jeg får en oppdragerrolle. Det er selvsagt rart. Samtidig som det er stas. Men tiden har gått så fort …