Tord Gustavsen: Det finnes flere veier til det hellige ⋆ Kontekst
– Jeg visste at jeg alltid skulle spille piano. Men jeg tenkte ikke på det som en jobb, sier Tord Gustavsen. Nå er han ute med sitt niende album. Foto:Knut Løvås
Portrett

Tord Gustavsen: Det finnes flere veier til det hellige

Den prisvinnende jazzpianisten, som kaller salmer sine standardlåter, mener melodier er det vakreste og viktigste i universet.

Plassen utenfor kafeen er åpen, nesten folketom. Over høyhusene skimtes en lysegrå vårhimmel. Et annet år, med en tidligere første fullmåne etter vårjevndøgn kunne det vært påske allerede.

Høytiden er imidlertid fortsatt noen dager unna når Kontekst møter pianist, komponist og bandleder Tord Gustavsen. Jazzmusikeren som begynte spille piano før han var fire. På sitt fars fang spilte han den gang firehendig.

– Min far ga meg nok en veldig musisk barneoppdragelse, uten noter, og mye improvisasjon og lek. Kanskje uten å skjønne at det var det han holdt på med.

– For meg har det vært avgjørende verdifullt. Jeg hadde spilt og skrevet lenge før jeg skjønte at det var noe som het å spille feil.

Etter hvert lærte han noter og spilte klassisk musikk. Men den rekkefølgen, å begynne med leken, var viktig. Viktig var også tilhørighet i den lokale kirken i Hurdal, hvor han vokste opp.

– Det var søndagsskole, gospel, ten-sing og vanlige salmer. Avgjørende og formativt for meg, som musiker og menneske.

(fortsetter under)

Tord Gustavsen som barn
Tord Gustavsen lærte seg å spille piano tidlig, veldig tidlig. – Min far ga meg nok en veldig musisk barneoppdragelse, sier han. Foto:Privat

– I kirken blir musikken satt veldig pris på, samtidig er det jo ikke konsert. Det er derfor mindre grobunn for prestasjonsnerver. Spillingen tjener en annen helhet.

Ikke et konseptalbum

Apropos religiøs musikk. Pasjon, som var innsalget på presseskrivet til ditt nye album, det ordet høres jo veldig påske ut. Jeg tenker i hvert fall fort på Bachs Johannespasjonen, om Jesu lidelseshistorie. Nå skal jeg ikke påstå at albumet ligner Bachs verk, men det er en urolig ro i lydbildet …

– Det er veldig godt sagt. Virkelig, svarer Gustavsen.

Men det var ikke tenkt slik.

– Det ville ikke blitt noen bra musikk hvis jeg planla å lage en plate med et spesielt preg.

– Når man har et materiale, i form av komposisjon og noen strukturer som vi har jobbet med, så kan du i vår sjanger gå mange veier. Derfor blir konsertene aldri like heller.

Sjangeren som pianisten snakker om er selvsagt jazz.

Gustavsen som har studert ved Musikkonservatoriet i Trondheim, har vært utøvende jazzmusiker i overkant av tyve år, omtrent. Albumet Opening er hans niende under eget navn – og det femte i trioformat presentert som Tord Gustavsen Trio.

– Jeg opplever, når jeg hører albumet nå, at det er enda lengre flater enn før. Samtidig er det en type vibrasjon og krasshet i det, som også går lenger enn det har gjort på de forrige platene.

– Tittelen kom i etterkant. Så det er ikke noe konseptalbum. Men når jeg ser tilbake på innspillingen, ser jeg at hovedfokuset i arbeidet var å åpne seg i øyeblikket, og gjøre maksimalt ut av det som er der. Åpne seg for å bli formet selv. Bli spilt, bli spilt på som et instrument i universet.

Tilfeldigheter og tilgjengelighet

Besetningen i trioen har vært skiftet ut underveis i karrieren. Det vil si at det har vært ulike bassister. Gustavsen, og fast trommeslager Jarle Vespestad har denne gangen med seg Steinar Raknes på kontrabass.

Gustavsen trodde at Sigurd Hole, som spilte på den forrige platen, skulle bli med videre.

– Det var en sorg da han måtte slutte av personlige årsaker. Det veiskillet vi sto i da, opplever jeg at vi har brukt kreativt og godt, ved å ta inn en bassfunksjon som er veldig annerledes.

(fortsetter under)

Tord Gustavsen trio
Tord Gustavsen trio – den nåværende besetningen. Foto:Presse

Dette er for øvrig første gang Raknes og Gustavsen jobber sammen. Miljøet er ikke større enn at de kjente godt til hverandre. I forkant av Raknes’ inntreden var det også to andre kandidater.

Gustavsen rister benektende på hodet til spørsmålet om det var snakk om en slags audition. Snarere var det tilfeldigheter, som tilgjengelighet for spillejobber, der alle tre utøvere gjorde gode figurer.

– Jeg skapte meg et problem. Alle var dedikerte og leverte fantastisk respons på komposisjonene, og tok musikken i ulike retninger. Det var veldig fruktbart.

Timing og hodetelefoner

Selve innspillingen foregikk i Sveits, i et studio plateselskapet ECM disponerer. Det er det første av hans album som ikke har blitt spilt inn i Rainbow studio i Oslo. Den største forskjellen var imidlertid at innspillingen foregikk uten hodetelefoner.

– Det ga en annen liveopplevelse, på godt og vondt. Jeg er veldig glad i å ha de andre i hodetelefonene. Alle de foregående platene har vært basert på ekstremt mikrotunet timing mellom meg og Jarle Vespestad. Jeg har hørt ham bedre enn jeg hører meg selv. Det har bygget opp soundet både i trioen og kvartetten før det.

– Det gjør noe med groove-følelsen i det subtile, og forholdet mellom ro og dirring.

– Du har vært bandleder i mange år, i ulike konstellasjoner, hvordan ser du din lederrolle?

– Først og fremst har jeg alltid kjent på at akkompagnering og samspill er like viktig som solo. Et ensemble, som har mitt navn i seg, blir en intrikat kombinasjon av et virkelig kollektiv, hvor ingen er viktigere enn andre, og spiller hverandre gode. Samtidig er det min visjon, mine komposisjoner.

(fortsetter under)

– Jeg må tørre å gå veldig langt i det kollektive, og jeg må tørre å være tydelig og modig på visjoner og lengsler som jeg har. Når man kommer med en idé til et sånt band er det en veldig fintunet kombinasjon av visjon og åpenhet.

– Hvordan balanserer du det?

– Ved å lytte like mye som jeg spiller. Jeg kommer med noe, og så hører jeg hvordan de andre responderer på ideen. Så former jeg min egen tilnærming like mye etter hvordan de responderer som etter hvordan ideen var i utgangspunktet.

– Det høres både krevende og frigjørende ut?

– Det er helt riktig. Ordentlig krevende og ordentlig fritt.

Musikalsk parterapi

Det å bli profesjonell musiker var for øvrig ikke noe han planla. Han hadde ingen rollemodeller for slikt. Dessuten var han, som han sier, såkalt skoleflink. Han begynte å studere etter videregående. Religionshistorie, sosiologi og psykologi på Blindern.

– Jeg visste at jeg alltid skulle spille piano. Men jeg tenkte ikke på det som en jobb. I løpet av årene på universitet merket jeg at musikken tok stadig mer tid på dagtid, for å si det sånn.

– Gradvis fikk jeg en erkjennelse av at jeg måtte forsøke spilling på heltid.

Samtidig ble han aldri kvitt skapakademikeren. Gustavsen skrev en master i musikkvitenskap om dilemmaer i improvisasjonspsykologi.

«Ikke bli så anspent, la musklene mykne. Ta pauser.»

– Jeg fikk kombinert musikererfaringen med teoretisk interesse, som egentlig handler om det samme som er livsprosjekt: Hvordan man kan bevege seg i kreativ syntese med store paradokser.

Han fant at parterapi var anvendbart på dilemmaer improviserende musikere ofte står i. Det handler blant annet om balanse mellom behovet for øyeblikkelig tilfredsstillelse og behovet for å bygge solid tilfredsstillelse over tid.

– Hvordan bruker du denne kunnskapen i eget arbeid?

– Mest i at det ligger i bevisstheten. Arbeidet ga også noen nøkkelsetninger, noen mantraer man kan hente frem, når man spiller. For eksempel: Lytt både fremover og bakover. Et som er enda enklere er: Pust!

Foto: Presse

– Det kan bety ikke bli så anspent, la musklene mykne. Ta pauser. Når vi spiller instrumenter hvor vi ikke bruker munnen, slik blåsere eller sangere gjør, så må vi lære oss å ta pauser. Og det betyr kjenn etter hvordan du har det i kroppen når du spiller.

Alt det kan ifølge Gustavsen komme til en gjennom et mantra, når man har jobbet med det på forhånd.

Å få pianoet til å synge

Gustavsen har, som han sier, alltid hatt en melodisk tilnærming til instrumentalmusikk. Det å få pianoet til å synge kaller han sin pasjon.

– Melodien skal behandles som den var det viktigste i universet, det vakreste i universet og det mest terapeutiske i universet, her og nå. Sånn behandler man en melodi. Aldri mindre enn det.

(fortsetter under)

Tord Gustavsen Trio på Dizzy’s Club Coca-Cola Manhattan, New York i 2018
Foto: Presse

– Det gjelder både om det er singer-songwriter, eller slik musikk vi spiller, som har mange abstrakte flater og lange partier hvor det melodiske egentlig er litt i bakgrunnen.

Tolkninger

Ideene om å ta inn tolkninger av andres melodier på sine utgivelser kan komme plutselig til ham. På det forrige albumet; The Other Side (2018) falt ideen om å tolke Bach-koraler ned i hodet på ham under en øvelse.

Denne gangen var det Geirr Tveitts «Fløytelåt» som kom til ham, på en konsert, som et slags etterspill på en av hans egne låter.

– Den har en nydelig, iørefallende melodi. Veldig lyrisk, og med en twist som er veldig karakteristisk.

Og det selv om melodien på mange måter er enkel. Sånn sett, sier Gustavsen, funker den over hele verden. Den kan komme ut av alle andre landskap, og lede inn til hva som helst.

– I Norge har man tilleggsdybden at mange har sunget den i barndommen. Da setter man i gang referanser i tillegg til det rent melodiske.

– Det er noe av den samme tilleggsdimensjonen som skjer når du spiller salmer. Du kan høre på det uten å ha noe forhold til teksten.

Salme som standardlåt

Han tror forholdet til melodier har sin opprinnelse i at han har akkompagnert kor, i tillegg til de mange samarbeidene med vokalister gjennom hele karrieren. I løpet av samtalen skal vi komme inn på flere av disse. Blant annet salmeplaten han ga ut sammen med Solveig Slettahjell.

– Salmetradisjonen er kjempeviktig for meg, både melodisk og personlig. For amerikanske jazzmusikere er gjerne den amerikanske standardjazzen utgangspunktet eller hovedreferanserammen. For meg er det salmene som er standardlåtene, som vi sier i jazzen. Det og folkemusikken. Det er det som ligger dypest.

Både Gustavsen og Slettahjell hadde et sterkt treffpunkt i at de begge hadde sine formative år på bedehuset.

Les også: Solveig Slettahjell sang firstemt salmesang i barnebursdager

– Vi hadde begge hatt våre runder med opposisjon, og de sirklene man må gå som tenkende menneske i møte med teologi. Hva man må ta avstand fra, og hva man kan komme tilbake til på mer voksent vis.

Sangen om Jesus

Det å si at fordi farfaren var sangevangelist, og at det derfor lå for ham selv å bli musiker vil være misvisende. Som han sier, det ville vært fremmed for farfaren.

– Musikkfilosofisk er dette interessant. For ham fantes det ikke noe musikkbegrep. Det var sangen om Jesus som gjaldt. Musikk uten budskap var ikke relevant eller viktig. Ikke at han var kritisk eller fordømmende, men det fantes ikke i hans referanseramme.

– Det er et langt stykke derfra til min åndelighet, hvor teologien har blitt mer poetisk, og det ikke handler om det eneste rette budskapet. Det er mange veier til å oppleve det hellige. For meg er det kristne meningsfullt, for andre er det ikke det. Begge deler er like legitimt. Musikk er helt selvsagt, for meg, et mål i seg selv. Det er ingen tvil om det.

– Påsken er jo kanskje den mest religiøse av alle de religiøse høytidene. Og den er, som nevnt, tett knyttet opp til begrepet pasjon …

– Det er et nydelig begrep. Det omfavner jo både pasjon i betydningen lidelse og veien ut av lidelsen, og det omfavner passion, lidenskap. Når jeg snakker om å forene ro og pasjon er det like mye det, altså flammen. Det som for meg hele tiden er en ulmende helhet av meditativ ro og lidenskap. Det er ikke noe enkelt drivstoff, det kan gjøre vondt, men det er fantastisk.