Rom for tolkning - en samtale med Susanna ⋆ Kontekst
Tegning av hvit kvinne med brune øyne og langt blondt hår
– For min kunst er det fruktbart å ha en dialog med det andre har laget, sier Susanna Wallumrød Foto:Kristian Hammerstad
Portrett

Rom for tolkning – en samtale med Susanna

Hvordan er det egentlig å oppleve at verket ditt har forsvunnet, og så gi ut sangskissene?

De høye kuldeklare vinterkvelder
de kryster hjertet som en farlig venn
som suger siste trevlen av ens varme
og selv gir kjølig uvisshet igjen

Gunvor Hofmo

Barn med tennesracket-gitar i 70-tallskjøkken synger med sangbok oppslått på stol
Susanna: Jeg har alltid sunget. Så lenge jeg kan huske. Foto:Privat

Susanna Wallumrød har vært ute en vinternatt før. Sangeren og låtskriveren fra Kongsberg har tross alt en snart 20 år lang karriere bak seg som en av landets fremste fortolkere.

Så langt tilbake som i 2011 ga Susanna, som for øvrig er kunstnernavnet, ut albumet «Jeg vil hjem til menneskene». En finstemt tonesetting av Gunvor Hofmo-dikt. Utgivelsen ble utgitt på Grappa musikkforlag. Albumet ble reaktualisert i høst, i og med Hofmos hundreårs jubileum. Men plata finnes ikke lenger.

Lang historie kort. Grappa har slettet og kastet platene. (Les lengre sak i Klassekampen hvor også Grappa svarer for seg). Etter tre år med konflikt finner hun frem demoene igjen. I løpet av et par måneder blir disse satt sammen til en nyutgivelse på hennes eget selskap SusannaSonata. Demoplata ble sluppet i november.

Hvordan er det egentlig å oppleve at verket ditt har forsvunnet, og så gi ut sangskissene?

Demo er arbeidsverktøy

Kontekst møter Susanne på Grønland i Oslo, for å få svar på det. Nærmere bestemt har hun tatt turen til vårt kontor, en av disse kalde, nedstengte desemberdagene. Utsikten i sjuende etasje er upåklagelig himmelblå over bylandskapet. Verre er det for bransjen hun er en del av. Mer om det, og hvordan hun jobber, kommer imidlertid senere. Først handler det altså om helt andre utfordringer.

– Det har vært en lang prosess å komme frem til at jeg skulle gi ut demoene. Det er jo ikke det første som faller meg inn. For meg er demoer et arbeidsverktøy, sier Susanna, og legger til:

– Demoer er noe jeg spiller inn mest for egen del, og kanskje for å vise frem til samarbeidspartnere.

Akkurat disse demoen ble spilt inn i stua, i huset på Bygdøy, hvor hun bodde i 2009. De var som de aller fleste andre liknende innspillinger ikke ment å komme offentligheten for øret.

– Jeg hadde overhodet ikke tenkt på at de kunne utgis. Men etter hvert som saken med Grappa har utviklet seg, så begynte tanken å melde seg.

– For dette er ikke vanlig at plateselskap gjør?

– Nei. Det pleier jo heller være motsatt. I hvert fall i den nye digitale tidsalderen har det vært flere artister, meg selv inkludert, som har ønsket å ikke være på digitale tjenester med plater, i et forsøk på å finne ut hva som lønner seg. Vi har møtt motstand fra plateselskapene fordi de ønsker at musikken skal være tilgjengelig overalt.

– Dette er en motsatt problemstilling. For en skulle jo tro at tanken om at det lønner seg å ha det tilgjengelig over lenger tid fortsatt gjelder. Jeg har jo tross alt vært aktuell med nye utgivelser og konserter disse ti årene som har gått siden utgivelsen. Det er jo ikke sånn at jeg har gått i dvale.

Blond kvinne med dress-vest og hvit skjorte står mellom trær på en gravlund
Susanna liker å gjøre administrativt arbeid. Det gjør også at hun kan sine rettigheter. Foto:Anne Valeur

– Har du følt deg straffet fordi du kan rettighetene dine?

-Det har vel til tider opplevdes slik ja. Jeg har fra min første utgivelse vært opptatt av rettigheter, og forsøker å gjøre et arbeid med kontraktene jeg inngår. Først og fremst slik at jeg vet hvilke rettigheter jeg gir fra meg, men også hva jeg får. Kunstnere har også en viss beskyttelse gjennom Åndsverkloven, der det står at vi har krav på innsyn i salgstall og at dette skal være i et format man kan forstå.

Regnskap og avregning

I etterkant har hun fått tilbakemeldinger fra mange andre musikere om at manglende avregninger slett ikke er uvanlig praksis i mindre plateselskap. De færreste opplever imidlertid sletting av verk.

– Du har jo selv eget selskap…

– Ja. Jeg startet mitt eget selskap for ti år siden. Det var i utgangspunktet kun for å håndtere back-katalogen og lisenser som gikk ut. Jeg hadde ingen store ambisjoner for selskapet, og trodde det ville være en digital håndtering.

– Men jeg fikk litt blod på tann når jeg begynte lage fysiske produkter. Jeg har nok en større interesse av å gjøre oppgavene som tilhører plateselskapet enn hvilken som helst annen musiker, fordi jeg liker en del av det arbeidet også.

Platelselskapsjef Susanna er både prosjektleder og økonomisk ansvarlig i selskapet. Hun må skaffe finansiering til de ulike prosjektene. I tillegg kommer budsjettoppsett og regnskap, samt det å skape en visuell visjon for produktene, altså platene. Herunder kommer kontakt med designere, videokunstnere og andre som bidrar til det fysiske uttrykket.

– Jeg holder i alle tråder, all planlegging for å utforme utgivelsen. Jeg må også finne ut hvordan utgivelsen utgis. Skal det være CD, digitalt, vinyl eller kassett? Helt ned til hver minste detalj, som papirkvalitet og valg av trykkeri.

– Det har vært en bratt læringskurve. Mye å sette seg inn i.

Mer kontroll

Motivasjonen for å gjøre alt dette finner hun i at alt sammen har en direkte påvirkning på hvordan hennes kunst blir møtt, og forstått. Hun har rett og slett mer enn medbestemmelse på hvordan utgivelsene presenteres.

– Det å ville ha kontroll på det du lager tenker jeg er helt naturlig når du har en kunstnerisk visjon. En slik visjon trenger du selvsagt ikke ha, men det er nå sånn at jeg har det, for musikken min. Det betyr noe for meg hvordan den blir presentert.

– Selv om jeg ikke har gjort det så ofte i det siste, så har jeg jo også utgitt andre artister på selskapet mitt. Det har vært veldig gøy. Dette er egentlig noe jeg kan tenke meg å gjøre mer av, men tiden strekker ikke helt til for meg. Foreløpig snakker vi kloning om det skulle vært mulig.

Dessuten, legger hun til, det er jo ganske trangt økonomisk å drifte et plateselskap.

– I løpet av de ti årene jeg har holdt på med dette har det vært konstant endring. Det har vært noe nytt for hver utgivelse. Samtidig må jeg si: Det er ikke umulig å drive plateselskap.

– Er det virkelig så ille som enkelte vi ha det til, så burde man kanskje finne på noe annet å gjøre.

Driften av hennes eget selskap har selvsagt vært medvirkende til at hun har visst å stå på kravene nevnt ovenfor. Hun mener at hennes egen erfaring som selskapseier nettopp underbygger hennes påstander om at det ikke er urealistisk å oppfylle de forpliktelser et selskap har til sine artister.

– Jeg har ikke noe urealistisk bilde av hvor mye det krever at selskap å finne frem salgstall. Det å ikke gjøre det er jo ikke et alternativ.

– Det er jo stadig vanligere å ha eget selskap, og lisensiere ut.

– Ja, og det er jo en grunn til det, sier hun lakonisk, før hun skynder seg å understreke at hun ikke er tilhenger av å fremstille platebransjen som full av kjipe folk.

– Sånn er det jo ikke. Det er veldig mange ildsjeler som brenner for musikk. Ingen går inn i indiebransjen i dag og tenker de skal bli rike. Det er lidenskap som ligger til grunn. Men jeg tror at både lidenskap og et slags minimum av bærekraft for alle involverte kan være til stede.

Signaturstemme

Susannas egen inngang i musikkbransjen kom altså i 2004. Hun har dermed fått med seg avslutningen på en tid hvor det var mulig å tjene virkelig gode penger på CD-salg, inntil nedlasting og strømmetjenester tok over.

Tidlig krøkes: I Susannas familie er det flere musikere. Men hun måtte finne sin egen vei.

Katalogen til Susanna er derimot ikke slunken. Rundt 15 utgivelser har det blitt under eget navn, med ulike konstellasjoner av medmusikanter. I tillegg kommer flere gjesteopptredener. Lytter man seg igjennom vil man uavhengig av øvrig variasjon høre en slags signatur. Selv tror hun akkurat det handler om stemmen.

– Jeg har en slags plattform og et slags utgangspunkt som er stemmen min. Alt har utspring i den, hvordan jeg bruker den, og hvordan jeg forsøker skape et rom for stemmen min. Og så har jeg aktivt søkt nye samarbeidspartnere, ny inspirasjon, i tekster; enten det er Hofmo, Baudelaire, Hieronymus Bosch sin kunst, eller det er covermateriale.

– For min kunst er det fruktbart å ha en dialog med det andre har laget. Jeg tar det inn i min verden, og lager noe nytt. Det skjer i samspill med andre musikere, og det skjer i tekst og annen kunst.

Samspill kan også skje i møte med hennes egne tidligere utgivelser. Ikke at hun har for vane å gå tilbake til gamle utgivelser. Men det skjer, særlig i forbindelse med konserter. Hun ser de ulike platene som tidsbilder, som dokumentasjon på hvor hun den gang var i sin egen kunstneriske prosess.

Familiefellesskap

Veien inn i kunsten, den var på en måte åpenbar. Susanna har to eldre brødre. Begge er anerkjente musikere. I tillegg er det fetteren David, som hun senest ga ut et coveralbum sammen med i august i år.

Hun innrømmer at det har gjort det lettere for henne. Ikke minst fordi det har vært et fellesskap, en felles forståelse. Samtidig har det, gitt henne noe å strekke seg etter.

– Det er jo heller ikke sånn at jeg kunne bygge karriere på at brødrene mine er gode musikere. Jeg har måtte gå min egen vei.

Hun stresset derfor ikke med å komme i gang med karrieren. Førstealbumet «List of Lights and Buoys», med Susanna and the Magical Orchestra (duoen hun hadde med Morten Qvenild), var grundig gjennomarbeidet før det kom ut. Det er for øvrig produsert av Helge Sten, som senere har blitt hennes ektemann. Denne prosessen tror hun har lagt grunnlaget for hvordan hun fortsatt er som utøver.

– Har du alltid visst at du skulle bli musiker?

– Ja, på en eller annen måte. Jeg har alltid sunget. Så lenge jeg kan huske. Musikk har alltid vært en veldig stor del av livet mitt. Heldigvis, kan jeg jo si, visste jeg jo ikke den gang alt man må stå i, hvor mye arbeid det er underveis. Det startet med en drive, og så har den driven tatt meg veldig langt.

– Jeg kan ikke si at det var en veldig veloverveid avgjørelse å gjøre dette. Det tror jeg er en bra ting. Man må bare hoppe i det. Huske å tenke at det ikke er krise om det ikke fungerer, selv om man kanskje kommer i en krise. Man kommer ut av krise med masse erfaring, opplevelser og fine ting. Det er virkelig ingen garantier her i livet, for noen ting.

Kvinne med langt blondt hår sitter i høstløv og lener seg mot et tre
Susanna visste faktisk ikke hvor avhengig hun er av andre før nedstengning. Foto:Anne Valeur

Krisen, med stor forbokstav for hennes del, før denne koronakrisen hun deler med de fleste andre musikere, kom tidlig i karrieren. Egentlig før den var i gang. Hun kom ikke inn på Jazzlinja i Trondheim, hvor brødrene hadde gått. En strek i regninga, som likevel skulle ende opp i pluss. For i stedet ble det studier på Universitetet i Oslo, med Elin Rosseand som sanglærer.

– Det endte med å bli en veldig bra ting for meg. Jeg måtte gå opp min egen sti. Og det kom på det best mulige tidspunktet. Jeg var helt i startfasen av karrieren. Samtidig fant jeg ut at jeg ikke ville skrive oppgaver og lese. Jeg ville spille musikk. Så jeg hoppet av, og valgte heller å gjøre enn å studere. Det lærte jeg ufattelig mye av.

– Men tilbake til selve kunsten din. Hvordan jobber du når du tolker andres verk?

– Jeg forholder meg nok ganske likt til det å tolke andre, selv om det er forskjell på et maleri, et dikt eller en låt som er laget for 500 eller 30 år siden. Det handler for meg om å bli kjent med det materialet jeg ønsker å tolke.

Musikalsk intuisjon

Hva hun velger å tolke bruker hun det hun kaller musikalsk intuisjon for å komme frem til. En følelse av at det oppstår en forbindelse mellom henne selv og det gitte tolkningsobjektet. Denne intuisjonen er heller ikke statisk. Den får næring av alt hun gjør, alle hennes erfaringer, som igjen åpner for nye magefølelser.

– Det kan være ulike ting som gjør at noe gir meg utvidet oppmerksomhet. Det er jo masse musikk jeg hører som jeg ikke har behov for å tolke. Det samme gjelder dikt. Det er ikke åpenbart at jeg kan tolke alt mulig.

– Det er litt abstrakt å snakke om, men det kan være en konkret fysisk opplevelse jeg får av noe jeg leser, at jeg blir veldig berørt. Jeg kan nesten føle en vibrasjon, som gjør at jeg spør meg: Hva er det som ligger her.

Hun sammenlikner det med dører, eller en portal, inn til et møte med noe andre kunstnere har laget. Og det er så magisk som det høres ut.

– Den kreative prosessen er litt mystisk. Jeg vet jo sjelden hva jeg skal gjøre. Jeg må være åpen, og interessert i å finne ut av hva som vekker nysgjerrigheten min. Men jeg vet jo ikke hva det skal bli.

– Ofte er det sånn at jeg må sette av tid for å lage nye ting, siden jeg er så involvert i det administrative i virksomheten min. Administrasjon er evigvarende.

Det er for så vidt kreativiteten også. Hun går ikke tomhendt inn skriveperiodene. Med seg har hun gjerne en mengde ideer, som hun bruker det avsatte tidsrommet til å utforske.

– Det er kjempeskummelt. Veldig forskjellig fra gang til gang hvordan disse periodene er. Har jeg jobbet vilt mye med andre ting, så trenger jeg litt tid til å lande. Og så er det alltid disse fasene hvor jeg lurer på om jeg kan dette lenger, kan jeg lage noe nytt?

– Man blir usikker, men jobber på likevel. Og så løsner det. Og jeg blir i hvert fall veldig glad da.

– Klarer du holde fast på overbevisningen om at det kommer til å løsne?

– Jeg prøver å minne meg selv på det. Men det er ikke alltid den følelsen sitter så sterkt. Jeg blir fortsatt urolig. Det jeg har skjønt er at jeg må slippe alle forventningene jeg har selv. Går man inn i en skriveperiode og tenker at man skal lage en skikkelig tøff plate, eller noe annet spesifikt, så skjer det nesten garantert ikke. Det er min erfaring.

– Jeg må la det komme det som kommer. Tåle at ting er som de er. Og så kan man ta avgjørelser på hva man skal gjøre med det materialet på et senere tidspunkt.

Lek er moro

Kritikeren i henne blir dermed satt i hvilemodus. Overbygningen er en blanding av disiplin og fristed. Stikkordet hun tyr til er å leke litt.

– Det blir så voldsomt press om jeg tenker at det jeg gjør skal bli mitt livs flotteste verk. Det presset funker ikke så godt på meg. Å leke er litt mer moro. Det er jo også kjempegøy å lage noe man ikke visste skulle eksistere. At man har skapt noe nytt.

– Det er den beste følelsen. Sammen med det som skjer i samspill med andre. Jeg forsøker alltid å åpne for at de jeg spiller med kan komme med sitt. Det er ikke åpent hvilken retning jeg vil ha prosjektet i. Men plassen deres er åpen. Og det gjør igjen at jeg kan bli overrasket over hva prosjektene mine kan bli til.

– Vi må jo nesten innom hvordan de siste to årene har vært. Har du klart å skape noe nytt?

– Nei, det har vært veldig vanskelig. Jeg har jobbet med ting som har vært i prosess allerede. Praktiske ting. Det har vært veldig fint med det lille vi har kunnet øve med konkrete prosjekter. Det har vært fantastisk.

– Men ellers ble det påfallende stille. Som om den kreative prosessen ble mutet. Den kom ikke i gang før jeg kunne begynne å spille igjen, møte publikum. Jeg visste faktisk ikke at jeg er så avhengig av andre.

Denne avhengigheten overrasket henne særlig fordi hun er så vant til å trekke seg bort fra verden for å jobbe. Være i en slags isolasjon, eller en egen boble.

– Når hele verden er i isolasjon er det ikke noe å trekke seg vekk fra. Det ble bare stille. Jeg trenger den stimuleringen som det å gjøre ting med andre mennesker er. Det største savnet var kanskje alt det man ikke kan planlegge: Hvem man møter på en gåtur i byen, på en av barene man pleier å være på. Alle samtalene man ikke hadde i denne perioden.

– Det føltes så tomt, og så rart.

Hofmo-utgivelsen i høst. Den hadde for eksempel ikke skjedd om hun ikke hadde deltatt på et arrangement på Nasjonalbiblioteket i begynnelsen av august. Det var i møtene der hun ble oppmerksom på mulighetene for at det gikk an å gi liv til disse sangene igjen.

Etter møtet med Susanna i desember har hun inngått et forlik med plateselskapet Grappa. Innholdet i forliket er foreløpig ikke gjort kjent. Men det skal gjør det mulig å tilgjengeliggjøre den originale innspillingen igjen.

Torsdag slapp hun også ny singel – med tilhørende video.