Slik gikk det til at Joddski sang viser med Torgeir Waldemar
Rapperen forteller om å unngå «kokfeskromantikk», nytt visesamarbeid og hva rap og visen har til felles.
Jørgen «Joddski» Nordeng er nok for de fleste mest kjent som rapper i den Bodø-baserte gruppa Tungtvann.
Men det er langt ifra det eneste musikalske prosjektet hans. Nå har han tatt steget ut av rappen og over i sangen for å tolke musikk knyttet til den nordnorske visetradisjonen.
– Jeg ble spurt av Nasjonalbiblioteket om jeg hadde noe å bidra med til deres serie «Norsk visehistorie», forteller Nordeng.
Mandatet fra Nasjonalbiblioteket var i utgangspunktet ganske åpent, men Nordeng bestemte seg fort for å ta tak i den nordnorske tradisjonen fra 1970-tallet.
– Da jeg gikk gjennom arkivene, slo det meg at det grovt sett var to retninger innen nordnorsk visesang: Det ene var det «nordnorsk-romantiske» og det andre var de politiske kampsangene, sier Nordeng, og legger til:
– Ikke noe av dette hadde jeg lyst til å ta tak i.
– Nasjonalbiblioteket trodde nok at jeg skulle rappe. De visste nok ikke at jeg allerede har sunget en del.
Siden han ikke spiller tradisjonelle instrumenter, tok han med seg sin gode venn Torgeir Waldemar på gitar.
Grunnen var at Nordeng likte Waldemars plate Mercy (2024) veldig godt. Dette var et album med nesten bare kassegitar, fiolin og sang.
– Han har både kunnskap og kredibilitet i denne sjangeren. Kjører du denne musikken gjennom hans filter, er jeg sikker på at det blir ganske kult.
«Kokfeskromantikk»
– Du sier du styrer unna det politiske i visene du velger. Hvorfor det?
– Vi i Nord-Norge har selv lagt opp til det jeg kaller «kokfeskromantikk», sier Nordeng.
Han trekker fram folk som læreren og visesangeren Jack Berntsen som fra tidlig 1970-tall fikk gitt ut sanger på nordnorsk med klare politiske temaer.
– All respekt til dem, men jeg klarer ikke helt å relatere meg til det.
Nordeng ønsket heller å synge sanger som handlet om universelle temaer.
– Jeg ville de skulle snakke til så mange som mulig, ikke bare om fraflytting fra Lofoten, sier han og ler.
For Nordeng er det i denne sammenhengen Terje Nilsen som er det store forbildet. Nilsen var en sanger og låtskriver fra Bodø. En av hans mest kjente sanger er «Mjelle», som handler om et naturskjønt sted rett utenfor Bodø.
– Nilsen så på seg selv som en bygutt, selv om Bodø under hans oppvekst var en mindre by enn den er nå. Han skrev sanger om det å være en outsider, om bygdedyret, indre følelsesliv, personlige demoner og slike ting, forteller Nordeng.
– Han ble jo kalt Bodø-bohemen. Hans temaer er ikke langt unna hva for eksempel Johnny Cash synger om.
Nilsen har også samarbeidet med Tungtvann på låten «Pøbla».
K.M. Myrland fra Harstad er også en stor inspirasjonskilde for Nordeng. Både Nilsen og Myrland er en del av en visekultur knyttet til det gamle Hålogaland, som geografisk befinner seg nesten i midten av Norge.
Les mer om norsk visehistorie her.
– Myrland har en del til felles med Nilsen i det at begge er personlige. Men selv om Myrland også skrev «kokfeskromantikk», oversatte han for eksempel «Sunday morning comin’down» av Kris Kristoffersen. Det er jo en sang om alkoholisme, sier Nordeng.
Nordeng og Myrland gjorde en versjon av Myrlands låt «Æ brenn mitt lys i begge einna» rett før Myrland døde.
– Den låten er et prakteksempel på hva jeg kan tenke meg å gjøre. Personlig og universell, slår han fast.
Synge på dialekt
Myrland var i sin tid en meget viktig forkjemper for det å kunne synge på nordnorsk dialekt, påpeker Joddski.
– Man må ikke glemme at det ikke var lov til å snakke dialekter i TV og radio før nesten på 1970-tallet.
Myrland måtte slåss for å kunne synge den første plata Isbål fra 1976 på dialekt, forteller Nordeng.
– Så sent?
– Ja. Han måtte trumfe det igjennom. Før det var det mest politiske sanger som ble sunget på dialekt.
Jack Berntsen var en pioner med sanger på dialekt med blant annet låten «Kor e hammaren, Edvard?» fra 1974. Musikken fra Hålogaland teaters oppsetninger ble også sunget på dialekt på denne tiden. Mange av de sangene ble etter hvert gitt ut på plate av Sverre Kjelsberg. Men de var nesten de eneste.
– Husk at de første platene til både Terje Nilsen og Halvdan Sivertsen var på bokmål. Visesangerne på 1970-tallet slo et slag for dialektbruk i musikk som fikk store ringvirkninger for senere artister.
Mot slutten av tiåret kom punken for alvor, og den fikk godt fotfeste i hele Nord-Norge.
– Pønken forandret alt! Den hadde det til felles med rappen at det var viktig å synge slik du prater.
Nordeng understreker viktigheten av å synge på sitt eget språk.
– Det er så viktig for meg at jeg «oversetter» andre nordnorske artister til min egen nordnorske dialekt.
Rap, hiphop og trønderrock
Nordeng kommer inn på samarbeidet med Åge Aleksandersen. De har jobbet sammen siden 2023, sluppet én låt og Nordeng er i tillegg med på årets avskjedsturné.
– Selv om Åge mest er kjent som en rockemusiker, så er han ikke langt fra visesangen. Hvis du plasserer ham et sted alene med en kassegitar, er han plutselig visesanger. Han sa en gang at hadde han begynt i dag, ville han trolig blitt rapper.
– Apropos det: Kontekst skrev tidligere i år en artikkel om norsk visesang hvor Frida Ånnevik hevdet at den nærmeste slektningen til norsk visesang, er norsk rap. Hva synes du om det?
– Det har hun rett i. Men ikke slik å forstå at norske rappere har hørt på Finn Kalvik. Amerikanske rappere har heller ikke hørt på Bob Dylan. Men de har det til felles med visa at det er personlig, det er direkte tale, det er åpent, uforfinet, og alt er lov. Man kan være personlig, politisk, morsom og så videre.
Sang kontra rap
– Du er kjent som rapper. Hvordan var det å skulle synge i stedet?
– Det var en utfordring, men jeg er vokst opp i et musikalsk hjem. Mor spiller piano, far er musikkanmelder og bror er jazzgitarist. Rap er uttrykket jeg fant. Og jeg har alltid hørt på mye forskjellig musikk.
Nordeng har i tillegg sunget litt på skivene som ble gitt ut under navnet Joddski, men han sang også i punkebandprosjektet Polardegos.
– Men å bruke stemmen på denne måten, er noe helt annet. Punk og rap handler ofte om å ta på seg ei maske og gå inn i en karakter. Det gjør det enklere. Dette prosjektet er ekstremt nakent.
Nordeng har alltid skrevet og framført egne tekster. Vi spør ham hvordan det var å skulle tolke andres:
– Det er noe nytt. Målet er å sette sitt eget stempel på det. Jeg kan ikke synge noe jeg ikke kan føle skikkelig.
Nordeng vil ikke røpe for mye, men prosjektet fortsetter til høsten.
