Seljefløyte er ikke bare et instrument. Det er en egen kultur ⋆ Kontekst
Hans Fredrik Jacobsen i Botanisk Hage
Hans Fredrik Jacobsen har laget et kunststykke av en seljefløuyteplate hvor han både improviserer, spiller slåtter fra Østerdalen, og dokumenterer fugleliv. Her spiller han i Botanisk Hage i Oslo. Foto:Aslaug Olette Klausen
Intervju

Seljefløyte er ikke bare et instrument. Det er en egen kultur

– Dette så grønt som det går an, sier Spellemann- og Eurovision-vinner Hans Fredrik Jacobsen. Men i samspill tyr folkemusikeren til plastrør.

Urtehagen i Botanisk hage i Oslo er fylt av nyttevekster og mennesker. Mange sitter på benkene som omkranser en liten fontene. Flere står rundt på grusstiene.

En av hagens ansatte botanikere forteller entusiastisk om hvor ugunstig det er at selja er det første treet som kuttes ned når skogsområder skal kultiveres. Hugsten er dårlig nytt for insektene.

Den er heller ikke heldig for dem som vil lage sine egne seljefløyter, slik musiker Hans Fredrik Jacobsen gjør.

Se en kort video fra Botanisk Hage-konserten her:

Til urtehagen har han tatt med seg et rør fylt med vann og selvspikkede fløyter. Noen korte. Mange lange. De ligger i vann for at de ikke skal tørke ut. Levetiden for en tørr fløyte, forteller han publikum, er på rundt et døgn. Så spiller han en seljefløyteslått fra Østerdalen.

Slåtten er også høre på Jacobsens femte soloalbum «Svadilja». Konserten i hagen var den andre han holdt på turneen i anledning plateslippet. Kontekst møtte ham et par timer før seljefløytspillet gikk seirende ut av konkurransen med lavthengende helikopterstøy.

Grønn innspilling

I forkant utdypet han også våtleggingen av instrumentet. Han kalte det en grønnsak. Instrumentet kan fryses og tines opp som spillbar vegetarisk ferskvare.

– Det eneste som ikke er grønt på denne skiva er utstyret den er tatt opp med. Det er høyteknologisk, men batteriene lades fra solcellepanel. Ellers er dette så grønt som det går an, forteller folkemusikeren, som også derfor ville fremføre musikken i en av byens vakreste grønne lunger.

Utstyret han sikter til er for øvrig eid av lydtekniker Audun Strype. Strype eier også hytta på Krokskogen hvor innspillingen foregikk. Stedet ligger ni kilometers sykkeltur pluss en strabasiøs halvannen times gange utenfor allfarvei, regnet fra siste bussholdeplass innerst i Lommedalen.

Faren for menneskelige forstyrrelser var minimal. Verre var det med værforbehold. Hadde det blåst eller regnet så ville innspillingen ikke skjedd, i hvert fall ikke som den låter nå. Det er lyden av fløyte, fuglesang, insektsumming, vindens sus og organiske rytmer.

Seljefløyter
Hans Fredrik Jacobsen har et lager av fløyter i fryseren. Opptinte er de gode som nye. Foto:Privat

– Jeg tramper takten med foten. Men så er det denne fingeren i tillegg, sier Jacobsen, og holder frem armen mens han skyggespiller seljefløyte. Fingeren treffer enden på fløyte.

– Den lyden er ikke rytmisk på den måten du vanligvis hører akkompagnerende rytmikk. Den går litt på tvers. Jeg har tatt det med fordi jeg synes det er kult. Det skaper uforutsigbare rytmemønstre. Noe som også er en viktig ingrediens i spillet.

Fløyteidentitet

Jacobsen har vært profesjonell musiker hele sitt voksne liv. Han spiller flere instrumenter og har jobbet veldig mye med folkemusikk, særlig sammen med sin kone Tone Hulbækmo. De er begge blant annet med i middelalderorkesteret Kalenda Maya, som vant Spellemann i 1985, samt flere andre konstellasjoner, også med sønnen, jazztrommis Hans Hulbækmo.

– Vi har jobbet både med tradisjonell- og arrangert folkemusikk, men også med europeisk og norsk middelaldermusikk, og parallelt skrevet vår egen musikk.

Han har også bruk folkemusikken inn i andre musikkmiljøer, som studiomusiker. Mange husker ham kanskje også fra Secret Gardens «Nocturne», vinnerlåten i den internasjonale finalen i Grand Prix, i 1995.

– Jeg har for eksempel spilt på popplater hvor musikerne har villet ha den atmosfæren seljefløyter gir. Seljefløyte gir identitet til noe som kanskje mangler, eller som artisten har savnet.

– I mange av disse sammenhengene har jeg spilt på «seljefløyter» laget av plastrør. Rørene er veldig stabile, i motsetning til de ekte seljefløytene, som du slett ikke alltid kan stole på i samspillssammenhenger. De kan skifte toneart, eller bli uspillbare fordi de tørker ut.

Jacobsen forsikrer at plastfløytene er gode. Og at det for all del låter som om de var seljefløyter. Eller i hvert fall nesten. Under arbeidet med Svadilja har det gått opp for ham at det faktisk er en forskjell, både i tone og «feeling».

Han visste imidlertid lenge bare om de korte fløytene, de du bare kan få én tone ut av. Lillebjørn Nilsen var musikeren som på 1970-tallet introduserte ham for de lange utgavene.

Å spille en stemning

Det skulle imidlertid gå flere år fra han så Nilsen spille seljefløyte på en visekonsert i Risør, til han selv begynte med å spikke samme formatet. Det er, som han sier, ganske vanskelig, i hvert fall i begynnelsen. Barken skal sva – løsne i ett stykke. Men det oppstår en helt egen stemning rundt disse aktivitetene. Og det var denne stemningen han fant ut at han ville dokumentere.

– En seljefløyte er ikke bare et instrument. Det er kulturen rundt det. Det handler om å være ute i skogen, ute i naturen. Det blir en innfallsport til en større naturopplevelse, til selve naturmystikken.

En egen tradisjon

Kultur i denne sammenheng handler også om en egen skandinavisk fløytekultur. En kultur han fikk både fornyet tilgang til og interesse for etter møter med Marius Nytrøen, en eldre folkemusiker fra Vingelen i Østerdalen, like ved Tolga, hvor han og Hulbækmo nå bor.

– Nytrøen var en stor inspirator. Han spilte polser og lokale låter han laget selv, tuftet på tradisjonen. Han hadde funnet opp en egen teknikk. Mens de fleste andre bare spiller på åpen og lukket fløyte, spilte han også på tonene mellom. En form for kromatikk, og i moll.

Møtet med Nytrøen førte til fornyet interesse. Jacobsen lærte seg hans slåtter. I tillegg bygget han ut repertoaret med Sigmund Groven-slåtter, som gjerne kalles kjernerepertoaret i seljefløytetradisjonen.

Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester
Hulbækmo & Jacobsen Familieorkester: Jacobsen med Tone Hulbækmo og sønnene Hans og Alf. Foto:Presse

– Jeg har i tillegg alltid improvisert mye. Særlig på innspillinger med andre. I fjor vår, under pandemien, registrerte jeg at mange mennesker dro ut i naturen. Det medvirket til at jeg fikk ideen om å ringe Audun Strype.

– Vi bestemte oss for å bare sette båndet i gang og la det gå. Når du er i studio og skal spille inn stykker du har forberedt, så gir det en helt annen konsentrasjon enn det å la det flomme. Du går inn i en slags transe. Men det ble jo et helvete med redigeringsarbeid.

Redigert helhet

Jacobsen sto selv for denne redigeringen. Mange timer med opptak ble redigert ned i løpet av tre økter til de 38 minuttene musikk som er på platen.

– Hvordan valgte du ut hva du ville ha og hva du ville forkaste i materialet?

– Jeg valgte ut fra magefølelsen. Dette låter fint. Dette gjør det ikke. Og så måtte det være litt ulike låter, og ulike fløyter. Jeg valgte ut fra grunntonevariasjon. Det er en ny fløyte, en ny tonalitet for hvert spor. Og det måtte være jevnt mellom den enkle og den mer kompliserte teknikken.

Fra fuglesang

Den oppmerksomme lytter kan kanskje høre at det er samspill mellom fløytist og fugler på platen. Selv er han oppmerksom på at det kan være en illusjon, men opplevelsen er like fullt at fuglesangen svarer på spillet.

– Når du spiller i slike omgivelser blir det tydelig hvordan musikken i sin tid, for lenge siden oppsto. Jeg tror fuglene hadde en sentral plass i hvordan vi gikk fra at det å lage lyder hadde en nytteverdi, til det å tenke musisk. For fuglesang er jo musikk.

Hans Fredrik Jacobsen i skogen
Albumet Svadilja» ble spilt inn dypt inne i Nordmarkas skoger. Foto:Privat

– Fuglesang er vakkert på en helt naturlig måte. Vi tenker ikke prestasjon. Fuglesangen bare er der, som en selvfølge. Men det er det kanskje ikke lenger. Så det var viktig for meg å kreditere fuglene på skiva.

Fugleekspert er Jacobsen imidlertid ikke. Han fikk hjelp av fuglesang-entusiast og NMH-utdannet pedagog Helge Kvam til å plassere de 21 fugleartene du kan høre på albumet. I albumcoveret kan du lese hvilken låt de ulike fuglene bidrar i lydbildet. Slik har «Svadilja» også blitt naturdokumentasjon.

– Men jeg har ikke gjort dette først og fremst for å redde miljøet, selv om bevisstheten om hva som skjer i naturen i vår tid er en side ved det. Det er musikalske kriterier som er hovedsaken.

– Jeg har gjort en seljefløyteplate som dekker hele den kulturen seljefløyte representerer, både tillaging og innspillingssted. Samtidig som jeg har gått videre fra hva jeg har gjort tidligere, avrunder Jacobsen.