Popartistene ville vært lite uten «snevre sjangre»

• Dette er et debattinnlegg og reflekterer skribentens meninger.

Atter en debatt om Tono har blusset opp. Og denne gangen er det alvor. Store artister dropper Tono til fordel for utenlandske aktører, skriver flere medier denne uken.

Utmeldingene, medietrykket, samt at også Gunnar Greve og Alan Walker vil ta med seg millionbutikken sin ut av landet, gjør at Tono kaller inn til ekstraordinært styremøte torsdag denne uken.

En av katalysatorene var da musikkforlegger Aslak Klever kalte Tono-systemet for «korrupt» i VG etter Tonos årsmøte.

Klever reagerer blant annet på at de tre organisasjonene Nopa, Norsk Komponistforening og Musikkforleggerne – som har seks faste representanter i Tono-styret – har råderett over sum Tono-penger merket ‘kulturelle midler’.

‘Kulturelle midler’-potten var i 2025 på rundt 60 millioner kroner.

– Det er et korrupt system der låtskrivere som får musikken spilt ikke får pengene, men i stedet fordeles til snevre sjangre som ikke får spilt musikken, sa Klever til VG.

Tonos kommunikasjonsdirektør Willy Martinsen «reagerer sterkt» på korrupsjonsanklagene, naturligvis.

En debattføljetong pågår nå hos Ballade.

Når snevert blir pop

I sitatet over ytrer i tillegg Klever frustrasjon over at «snevre sjangre» tar penger fra populære artister. Men artistene til Klever ville vært fint lite uten det han refererer til som snevert.

Klevers selskap Popular Demand har kjente popartister som del av både deres management- og publishing-stall:

Synne Vo, for eksempel, en framifrå popartist som er uttalt inspirert av Odd Nordstoga, som igjen spiller visepop basert på en lang tradisjon av snever sjanger-musikk.

Staysman, folkekjær som han er, har blant andre vært i lag med Vassendgutane. Også her kan man si at det er spor av snevre sjangre.

For ikke å snakke om alle artistene til Popular Demand som har erfaring fra Limpi, popskolen på Lillehammer, hvor studentene ifølge studieplanen skal «fordype seg i produksjonsprosessen og lære hvordan de kan bidra til ulike produksjoner innen en rekke sjangre».

Det skal sies at ‘sjangre’ her er innenfor det brede popsegmentet. Men som alle med mer enn snever kunnskap om musikkhistorie vet, henter popartister og produsenter inspirasjon fra ytterkantene av musikkfeltet for nyskapning.

«Det smale» filtreres og gjøres bredt.

Pengene som Klever altså mener blir frarøvet hans artister og han selv, går tilbake i den store musikkbransjesyklusen.

Og, som Tonos Willy Martinsen påpeker, er ‘kulturelle midler’ uansett en bonuspott som fordeles etter at Tono-opphaverne har fått sin avregning.

En god del av disse midlene går til Tono-stipender, som deles ut til norske artister og låtskrivere.

Synne Vo, for eksempel, fikk 60 000 kroner herfra i fjor.

******

Aslak Klever har fått tilsendt denne kommentaren for tilsvar. På e-post skriver Klever:

I 2025 fordelte Tono ut 60 millioner kroner i kulturelle midler, samme år avregnet de 334 millioner til Norske låtskrivere. Dvs. nesten 20 % av det norske låtskrivere som har laget musikken faktisk mottar. Det er for vår del meget både betenkelig og lovstridig at organisasjoner med flertall i styret, kontrollkomité, valgkomité, og stipendkomité, tilegner seg selv 2/3 av disse pengene. Etter CRM-direktivet paragraf 20, så skal disse midlene «tilbys rettighetshavere på rimelige vilkår» – dvs. ikke kun medlemsorganisasjonens medlemmer, men alle rettighetshavere.

Organisasjonene i TONO-styret har tildelt seg selv 116 millioner over de siste 3 år. Akkurat disse 116 millionene har blitt brukt utelukkende på organisasjonenes egne medlemmer, samt drift av organisasjonene. Det kan ikke sies å være noe annet enn umusikalsk.

Alt vi ber om er likebehandling av alle medlemmer.