Magnus Andersson: Musikkfilosofi er et snedig fag ⋆ Kontekst
Fioliner lagt mot hverandre over noteark
Hvilke spørsmål møter vi i boken Musikkfilosofiske tekster, og i musikkfilosofien generelt? Det forsøker Magnus Andersson svare på. Foto:Photo Phiend / Flickr / CC
Essay

Magnus Andersson: Musikkfilosofi er et snedig fag

Musikkfilosofiske antologier på norsk er ikke daglig kost. Med ny bok som utgangspunktet greier musikkritiker ut om hva musikkfilosofi egentlig er

Hvordan har det seg at vi kan oppfatte en melodi, at vi kan binde sammen toner i et meningsfullt hele, når virkeligheten oppleves gjennom øyeblikk og meloditonene kun kan presentere seg én etter én?

Kan vi egentlig oppleve tonene som melodi eller må vi tenke og huske – aktivt eller passivt – for å få dem til å fremstå som en helhet?

Og hva er det egentlig i en rekkefølge av toner som gjør at vi ikke ser dem som punkter i tid, men som en gest, som en form i seg?

Forsinket lansering

Dette er et vanlig spørsmål som musikkfilosofi fra slutten av 1800-tallet har beskjeftiget seg med, og det er et spørsmål som musikkforskeren Erling E. Guldbrandsen løfter frem i boken Musikkfilosofiske tekster. Tanker om musikk – og språk, tolkning, erfaring, tid, klang, stillhet m.m.

Boken ble egentlig utgitt på tampen av 2020, men ble forbigått i stillhet. Heldigvis er den blitt re-aktualisert ved at lanseringsarrangementet fant sted rett før jul.

Med ett unntak består boken i fagfellevurderte tekster, dvs. tekster kritisk vurdert av andre eksperter innenfor faget kritisk før publisering. Boken er derfor ikke nødvendigvis ment for et bredt publikum, men for å bidra til musikkfilosofifagets utvikling.

Likevel, spørsmålene kan være så interessante at det kan være verd å prøve seg på noen artikler, selv om man er en musikkelsker uten spesiell fagkunnskap. Boken er dessuten utgitt med såkalt «åpen tilgang» (open access), som betyr at den er gratis å laste ned.

Hvilke spørsmål møter vi så i musikkfilosofiboken, og i musikkfilosofien generelt?

Musikkens vesen

Skal vi snakke om musikkfilosofi er det jo betimelig å spørre hva «musikk» er for noe.

I sitt kapitel om «Musikkverkets eksistens», lest gjennom polske Roman Ingardens musikkfilosofi, sier Erlend Hovland at «Musikkverkets ontologi, det vil si spørsmålet om dets væren eller eksistens, var i perioden 1970–2010 det viktigste temaet innen den angloamerikanske musikkfilosofien.»

De to store på dette feltet er Peter Kivy og Jerrold Levinson, og de er neppe særlig kjente utenfor musikkfilosofiens smale fagfelt. Kivy og Levinson landet på hver sin forståelse av musikkverk som en platonsk idé.

De platonske ideene er idealer om hvordan ting er, uansett det er en stol eller et musikkverk. Men de er også uoppnåelige. Stolen du sitter på er bare et eksempel på den ideelle stolen. Det finnes ikke én stol som rommer det endelige begrepet «stol».

Ideene er også evige, og ser man musikkverk som platonske ideer kan man se på komponistens virksomhet som en oppdagelse. Like mye som komponisten skaper noe nytt er det sånn at komponisten oppdager en form eller et verk som alltid har funnets der.

En slik måte å tenke rundt musikk vekker nok flere spørsmål enn svar. Er notene det samme som verket? Og hvordan skal notene fremføres for å være en adekvat representasjon av verket?

Umusikalsk musikkfilosofi

En som tok stilling til dette på en så ekstrem måte at det nesten blir komisk var Nelson Goodman. Han sa omtrent at dersom Beethovens Femte symfoni skal spilles som en adekvat representasjon («instance») av verket, da må alle tonehøydene være riktige. Tillater man én feilspilling kan man tillate flere, og til slutt kan man ikke skille mellom Femte symfonien og Three Blind Mice.

Han brydde seg dessuten fint lite om tempo, artikulasjon eller uttrykk. Man kan sannelig beskylde noe musikkfilosofi for å være umusikalsk.

Hovland sier imidlertid at «spørsmålet om musikkverkets ontologi [altså musikkverkets vesen] [er] et problem vi ikke har løst, men har gått lei av.»

Innen forskningsfeltene som handler om kunst i alle former snakker man gjerne om en performativ vending, som betyr at man ser på det musikalske, på fremførelser og på musikk som handling. Denne vendingen er tydelig generelt i musikkfilosofien, og den kommer særlig til uttrykk i boken «Musikkfilosofiske tekster».

«Musikk som gestikk»

En som snakker om musikk nesten fra et praktisk perspektiv, uten å miste de filosofiske tankene ut av syne, er Morten Carlsen, mangeårig bratsjprofessor ved Norges Musikkhøgskole. Han spør: «Kan man tale om en kroppslig forståelse av musikk? Og er den tilmed viktigere enn en åndelig eller analytisk forståelse?» (s. 134)

Carlsen innleder med å snakke om gester som kroppens respons på musikk, og det gestiske består i alt fra at musikk nærmest kan tvinge deg til dans, via at du ser musikkens form som bevegelser, til at bevegelsene musikeren lager for å produsere lyden er en integrert del i hvordan vi forstår musikken.

Det er sikkert mange fagfilosofer som ville karakterisert Carlsen som amatørmessig i sine resonnement, men han har en (kroppslig) musikalitet og nærhet til musikken som overbeviser. Ikke minst føles spørsmålene han stiller relevante.

Utfordringen med å snakke om musikk som gestikk, som bevegelse, er at gesten er vanskelig å holde fast i språket.

Den bevegende gesten er bare seg selv i fremførelsen, ikke når den fastholdes i tekst (mange tekster i boken behandler musikkens flyktighet og vanskelighetene med å gripe bevegelse og musikk med ord). Dessuten er det er vanskelig å snakke om gester uten å trekke inn konkret musikk, som lett snur det filosofiske perspektivet til en samtale om praksis, til noe for musikkvitenskapen, utøverne og musikkviterne.

Verk og fremførelser

Slik jeg ser det har musikkfilosofiens største utfordring alltid vært dens forhold til praksis.

Det har lenge ikke vært stuerent å snakke om konkret musikk innen musikkfilosofien, fordi det jo er Musikkens Vesen som skal utredes. Men musikk gir jo ikke mening som abstraksjon uten at vi tenker på bestemt musikk.

Nå er det sikkert flere som leser min artikkel som har lagt merke til at jeg tidligere snakket om «verk» og «partitur» (jeg brukte ordet «noter»), og jeg har snakket som om det er en selvfølge at Musikerens virksomhet består i å tolke noter samt at Verk er skrevet av Komponister.

Dermed har jeg egentlig snakket om klassisk musikk i arven etter Beethoven, og det er denne musikken som musikkfilosofien aller mest har vært basert på, selv om filosofene har prøvd å snakke om musikk som noe helt allment. Tar vi Levinson og Kivys ontologiske forståelse av musikk som eksempel, ser vi at deres musikkfilosofi blir meningsløs for eksempelvis renessansemusikk eller rock.

Musikkøkologi

Et filosofisk spørsmål som er mer fleksibelt og favner bredt belyses i Even Ruuds artikkel om «En økologisk musikkforståelse», et passende kapitel å innlede en bok om musikkfilosofi med.

Ordet «økologi» antyder at musikk inngår i en kompleks vev av relasjoner, der både musikken og omgivelsene gjensidig påvirker hverandre. Sagt enkelt: Alt henger sammen med alt. Eller sagt med finere ord: Man kan se fire lag ved «musikalsk meningsdannelse»: «materielle, strukturelle, semantiske og pragmatiske».

Det materielle er selve lyden, det strukturelle hvordan lydene er satt sammen, det semantiske hva denne sammensetningen kan bety, og det pragmatiske er konteksten musikken brukes i. Dette er bare én av flere mulige «taksonomier», altså kategoriseringer, innen økologisk musikkforståelse, og Ruud diskuterer flere av disse i sin artikkel.

Å «gjøre» musikk

En særdeles interessant tenker som Ruud løfter frem er Christopher Small. Hans anliggende er hovedsakelig (men ikke utelukkende) pragmatisk, altså at Small ser musikk som handling. Kjernebegrepet er «musicking», som snur blikket fra «å se på musikk som et objekt [til at] musikk nå [er] noe man «gjør», fortrinnsvis når man lytter til eller utøver musikk» (s. 13).

Small åpner opp for å snakke meningsfullt om mye mer enn bare det «beethovenske» ved musikk, men også Smalls filosofering avgrenser musikkfilosofiens bruksområde.

Musicking-begrepet kan beskrive kompleksiteten og dybden i en rockkonsert eller en kappleik for folkemusikk, og hans teori kan se relevansen av musikkens struktur i disse hendelsene.

Selv om musicking-begrepet kan gi mye informasjon om ritualet rundt klassiske konserter, vil jeg påstå at dette er feil begrep for å snakke i dybden om den klassiske musikken. Den trenger mer fokus på det strukturelle og materielle, for å si det med noen økologiske ord.

Omvendt, dersom vi legger til grunn et klassisk syn på musikk, eksempelvis et helt grunnleggende syn i musikkvitenskapen og -filosofien, nemlig det fra den wienske kritikeren Eduard Hanslick, at «Musikkens innhold er klingende former i bevegelse» (s. 134), fremstår populærmusikken, folkemusikken og en rekke andre sjangre som fattige i sin struktur.

Når klassiske musikkelskere ses som snobber, eller når snobber ser ned på populærmusikk, kommer det av at vi snakker om forskjellige ting når vi snakker om musikk – som jeg prøvde å beskrive i de foregående avsnittene.

Også når forskjellige filosofiske paradigmer settes opp imot hverandre innen musikkfilosofien kan frontene bli så steile at ukvemsordene iblant henger løst.

Musikk og språk

Jeg er nå ikke i nærheten av å ha presentert en oversikt over de viktigste ideene fra boken «Musikkfilosofiske tekster». Faktisk har jeg mer forsøkt å formidle noen grunnleggende spørsmål fra musikkfilosofifaget enn jeg har prøvd å referere og sammenfatte boken. La meg likevel nevne noen få andre spørsmål vi møter i boken:

Hva kan sies om musikk med ord?

Er ikke musikk noe helt annet enn språk, som gjør at alt som blir sagt med ord også oversetter musikken til noe annet, til noe som i sitt vesen er adskilt fra musikken?

At musikk kan ligne språk diskuteres i boken (gjerne gjennom Adorno), og filosofien i stort fikk en såkalt «språklig vending» med Ludwig Wittgenstein, som er vesentlig for musikkfilosofien (hans bror var for øvrig pianist, mest kjent for å mangle høyre arm). Wittgensteins sene hovedverk «Filosofiske undersøkelser» ble utgitt posthumt i 1953. Der presenterer han et syn på at språket ikke primært består i leksikalske forbindelser, men at det vesentlige er hva vi gjør med språket, og at vår forståelse av virkeligheten også er språklig.

For musikkens del løser det delvis problemet med å kunne snakke om musikk. Det er vanskelig å sette likhetstegn mellom en språklig beskrivelse og en klang, men vi kan isteden se på måten vi bruker språk om musikk som et «språkspill», som skaper en kommuniserbar forståelse av musikk.

Å erfare musikk

Flere forfattere i Musikkfilosofi snakker om «erfaring». Martin Bubers filosofi artikulerer dette. Her handler det om menneskemøter, om å se mennesket foran deg som et subjekt (et Du) og ikke et objekt (et Det).

Redaktør og professor Øivind Varkøy skriver om at Buber åpnet for at tenkningen også kan brukes på såkalte ««åndelige realiteter», for eksempel kunstverk.» (s. 34)

Selv om Verket kanskje er fastlagt gjennom et partitur, og selv om vi har en bestemt tolkning å relatere til, når ikke kunstverket sin potensielle mening før jeg møter det med åpent sinn, med min egen bakgrunn, før jeg erfarer det. At jeg ikke bare betrakter verket, men deltar gjennom en kreativ og åpen lytteakt, forandrer både meg og verket, samtidig som vi beholder vår identitet.

Et snedig fag

For å ikke glemme noen lar jeg være å sammenfatte flere tanker, og jeg minner om at boken er tilgjengelig for nedlasting. Dersom dette er første gang du leser musikkfilosofi vil jeg komme med en advarsel om at det kan være et snedig fag.

Noen ganger opplever du at forskeren har en poetisk evne til å synge ut om musikkens potensiale til å ryste mennesket gjennom sitt uttrykk. Det andre ytterpunktet er tenkeren som blir så opptatt av form, språk og fagfilosofisk korrekthet at du ikke skjønner hva det har å gjøre med faktisk musikk.

Det jeg syns er aller mest spennende med boken er at den såkalt performative vendingen er så tydelig. Flere av forfatterne ser på musikk som handling og tolkning. Dens betydning er ikke fastlåst, men den omtales som en flytende øyeblikkets kunst. Helt vesentlig er her også at selv der forfatterne prøver å snakke om musikkens mening og vesen er det gjerne i et dialektisk perspektiv. Musikkens ses ikke primært som et objekt, men som et subjekt lytteren går i dialog med, som forandres alt ettersom hvem som erfarer musikken.

«Musikkfilosofiske tekster» representerer noe som sjelden presenteres i bokform på norsk. Den fortjener å feires med oppmerksomhet og mange leseres forsøk på å filosofere sammen med bokens forfatter