Hvordan bør en lærebok for piano være?

– Jeg savnet en god lærebok som dekket de behovene og ønskene jeg opplevde at elevene ofte hadde, sier pianist, pianolærer og komponist, Ragnhild Eline Hoen.

Hoen opplevde at mange av pianoelevene ikke nødvendigvis ville bli fullendte pianister, men ønsket å lære seg å spille favorittlåtene på en enkel og kjapp måte. For denne type elever, er det avgjørende å forstå besifring.

– Men jeg fant ingen lærebøker i besifring som inneholdt det jeg behøvde. Da fikk jeg ideen om å lage en selv. Dessuten har jeg vært fascinert av akkorder og harmonier siden jeg var barn.

– Hva manglet i lærebøkene?

– Det finnes veldig få lærebøker i besifring. De få som finnes, starter ikke helt fra starten, der man er helt blank. Jeg opplever også at de går for fort frem.

Boken til Hoen er også ment som et oppslagsverk hvor elevene skal få den infoen de trenger om akkordsymboler.

– Hvis man googler en bestemt akkord, så får man ofte ikke gode svar, om man ikke vet hva man skal se etter, sier Hoen.

Forstå logikken bak akkordoppbygging

Tanken bak Hoens bok er å gi elevene et naturlig innblikk i logikken bak akkordenes oppbygging slik at de slipper å slå opp akkorder de ikke kan. Altså: kan du C-dur, kan du i prinsippet også A-dur, D-dur, og så videre.

– Jeg ønsker å lære elevene å se sammenhengen uten å begynne med ord som dominant, tonika, subdominant, ters, kvint. De begrepene lanseres senere da elevene allerede har fått et forhold til intervallene og akkordene. Da forstår man begrepene bedre, mener jeg.

En del av hennes elever er også voksne som gjerne spiller litt piano og vil utvikle det.

– De har gjerne spilt piano i mange år, men har kanskje aldri helt knekket koden med harmonier og sammenheng.

– I tillegg er vi klassiske pianolærere noen ganger litt for opptatt av noter! Ikke misforstå, jeg er veldig tilhenger av noter, men mange elever vil ha mer glede av spillingen hvis de får begynne med besifring. Det er min erfaring.

Tell frem til akkorder på fingrene

Etter en innledende del med notelære, starter boken med å lære elevene å telle hvor mange tangenter det er mellom de tre tonene i en durakkord i grunnstilling. (se ordliste)

– Første akkorden og toneart er C-dur. Deretter går vi over på D-moll, fordi man har samme håndstilling og i tillegg er det kortest mulig vei å flytte hånden. På den måten kan de spille akkorder i grunnstilling uten å få de ulidelig lange tenkepausene hver gang de skal bytte akkord, sier Hoen.

Dette omtales som «dur-koden» og «moll-koden» i boka. Etter hvert tar boka inn 7, maj7, dim etc. inn i tankegangen.

– De første sangene er også lagt opp slik at de skal ha god nok tid hver gang det er et akkordskifte, slik at det ikke går utover pulsen i musikken. Jeg tror mange av lærerne vil sette pris på det.

Lektor: Mange innfallsvinkler til læring

Det finnes mengder av bøker som retter seg mot nybegynnere. Det vanligste er å bruke notelære som utgangspunkt. Andre legger opp til mer gehørspill fra starten av.

– Flere begynnerbøker i pianospill baserer seg på at eleven skal lære seg noter, sier universitetslektor ved NMH, Ellen Stabell. Hun underviser blant annet instrumental didaktikk.

– Da bestemmes repertoaret ut fra hva eleven til enhver tid behersker av noter. De første sangene vil da gjerne kretse rundt C, D og H der C binder sammen F og G-nøkkelsystemet.

Stabell forteller at pianobokserien til Bastien eller bøkene til Agnestig er eksempler på en slik tankegang.

James Bastien var en amerikansk pianist og pedagog som skrev over tre hundre lærebøker i pianospill. Carl Bertil Agnestig var en svensk komponist og musikkpedagog.

– Vi har også Opus-serien til Kari Fekjær som er en nyere pianoskole. I likhet med Bastien og Agnestig, prioriterer også denne serien innlæring av noter. Men i tillegg har den også med kreative oppgaver og enkelte gehøroppgaver.

– En annen tilnærming er å starte med gehørspill og la notene vente. Bjørg J. Bjøntegaard og Ingunn F. Øye sin Mosaikk-serie samt Åse S. Spering sine «Pianogehør»-bøker er eksempler på dette. Der begynner man først med å spille etter gehør. Deretter bringes inn noter og notelære inn i undervisningen.

Mange av pianoskolene har også med akkorder uten at dette blir et hovedfokus.

– Da er det vanlig at akkordene legges i den omvendingen (se ordliste) som er enklest å få til, fordi det går raskere å lære seg sangene i boken. Ett eksempel på dette er Salve Kallevigs «Den kjenner jeg»- bøker.

Selv om sangene da blir enklere å spille, sier Stabell at det kan være vanskeligere å se sammenhengen mellom akkordene og få forståelse for hvordan de er oppbygget. Samtidig er det vanskelig å spille akkorder i grunnstilling fordi hånden må flyttes langt ved hvert akkordskifte.

– Sånn sett låter Hoens bok som et spennende prosjekt siden det, i prinsippet, er med på å gi eleven en forståelse for hvorfor akkordene er bygd opp slik de er. Det vil kunne gjøre elevene i stand til å selv bygge opp akkorder fra ulike grunntoner.

– Kan man snakke om mange metoder innen pianopedagogikk?

– Det blir litt rart å snakke om ulike metoder, men lærere har ulike innfallsvinkler, avhengig av egen bakgrunn og sjangertilknytning. Det er imidlertid en mangel på gode bøker for opplæring i besifringsspill. En del lærere utformer derfor egne opplegg når de skal lære elevene sine i dette.