Kristoffer Lo: – For meg var det helt avgjørende å få en jobb jeg ikke likte ⋆ Kontekst
Slowshift i studio
Kristoffer Lo i studio under innspillingen av det første Slowshift-albumet. «Det skulle være skruppeløst. Ingen hits», sier han. Foto:Michael Ray Vera Cruz Angeles
Intervju

– For meg var det helt avgjørende å få en jobb jeg ikke likte

Kristoffer Lo tok en vanlig kontorjobb og fikk knekken etter et par måneder. Nå er han tilnærmet ustanselig i musikkproduksjonen.

– Jøss, mye har skjedd siden den gangen. Herregud.

I februar vant Kristoffer Lo Musikkforleggerprisen både som seg selv, altså som opphaver, og som en del av Makta komponistlag, som lagde den – nå enda mer – prisvinnende musikken til TV-serien Makta.

Men da Kontekst snakket med han, hadde ikke dette skjedd enda. Det han refererer til, altså «herregud», er de ti årene det har gått siden han som en del av Highasakite var med på runddans av oppturer rundt utgivelsen av det enormt storselgende albumet Silent Treatment.

Og etter all den jubelen, og etter oppfølgeren Camp Echo, fulgte en runddans av nedturer, som ble nennsomt utbrodert i rikspressen da tre medlemmer – Marte Eberson, Øystein Skar og Lo – forsvant fra bandet. Disputten handlet blant annet om rettigheter knyttet til bandnavnet.

Det meste har imidlertid blitt skværet opp i nå, noe også Eberson snakket om da hun gjestet Popkammeret for ikke altfor lenge siden.

– Ja, fy faen jeg er så stolt at den tiden og alt vi fikk gjort der, sier Lo på en sofa i Trondheim.

– Det var helt amazing.

Han bruker dette ordet ofte. Men så er han også en musiker som legger følelser i alt han gjør.

Lo sier dette om nedturen til Highasakite:

– Det var en vond tid, for alle involverte. Men nå er alle ting rundt det gjort opp.

– Og så håper jeg at tiden leger sår, og at vi kan kanskje – fingers crossed – finne tilbake til å være noe venneaktig igjen. Vi var jo veldig nære venner, og så skjærer det seg når det blir stygt på den måten. Det er helt naturlig.

Highasakite i 2014
Highasakite i 2014. Fra venstre: Kristoffer Lo, Øystein Skar, Trond Bersu, Marte Eberson og Ingrid Helene Håvik. Foto:Gitte Johannessen / NTB

Etter Highasakite hadde han ikke så lyst til å drive med band. Da han sluttet, hadde han vært på veien i 12 år, men dro like fullt på en intensiv turné med Motorpsycho, 28 spillinger på 30 dager.

– Da var jeg ganske metta på det livet.

– Jeg hadde bare lyst til å være i studio, produsere og skrive filmmusikk.

Noe han gjorde, i myriader av gjesteopptredener og lyd-til-bilde. Så fikk Lo det han omtaler som «en slags knekk».

Og med det mener han en kontorjobb.

En jobb han ikke likte

– Jeg hadde pushet det veldig hardt i veldig mange år, sier Lo.

Da han og samboeren ventet deres første barn i 2018, fikk han «en sånn ‘nå må jeg klippe meg av for å få meg jobb-greie’». Han sluttet med musikk. Han måtte ta seg sammen, bli voksen og alt det der. Klippet han faktisk håret? Det er ikke så viktig. Men han fikk en kontorjobb.

– Og så etter to og en halv måned med det, ringte jeg til en kompis som er lege og fortalte at jeg hadde så vondt overalt. Armer og ben og hode og jeg er stiv og alt mulig.

Legevennen tok forbehold om at en telefonkonsultasjon mellom venner ikke var den beste diagnosemetoden. «Så jeg kan ikke gå god for at du er alvorlig syk», sa han.

«Fay Wildhagen sa ‘vi utenfor skjønte faen ikke hva det var du holdt på med’»

«Men jeg kjenner deg jo veldig godt. Og jeg vet jo at du har endret ganske drastisk på livet ditt de to siste månedene».

– Så kjente jeg at dette livet ikke føltes riktig. Så da sluttet jeg, etter tre måneder, sier Lo.

– Jeg husker veldig godt at jeg på nyåret 2019 åpnet døra inn i studioet mitt og tenkte «shit, er dette jobben? Skal jeg bare være her og lage musikk?» Og etter det så har jeg satt så enormt pris på å få lov til å gjøre det her. For meg så var det helt avgjørende å få meg en jobb som jeg ikke likte.

Da han plukket opp musikken igjen, snakket han med sin gode venn og kollega Fay Wildhagen.

– Hun sa, ‘vi utenfor skjønte faen ikke hva det var du holdt på med’.

«Jeg kommer til å smelle»

Slowshift er sådan et steg tilbake til der Lo var før alt dette skjedde – altså et band, som også består av Brynjar Leifsson og Tomas Järmyr.

Men de har andre målsettinger enn hva Highasakite hadde.

Det skulle ikke være en idé om at man skulle ha hits. Det skulle være, som han sier det selv, «skruppelløst».

Under fjorårets Øyafestival var det seksten personers tungt strykeorkester – Trondheimsolistene – på scenen.

– Det er high stakes. Det er mye som puttes inn i det.

– Men da kan jeg til gjengjeld stå på scenen og synes det er helt amazing selv.

Slowshift på Øyafestivalen 2023. Mer med Fay Wildhagen.
Slowshift på Øyafestivalen 2023 med Trondheimsolistene. Her også med Fay Wildhagen. Foto:Marthe Amanda Vannebo

Lo har en markant scenefremtoning. De som har sett han live, kan ha sett han headbange med tuba. Eller bruke kroppen som et omdreiningspunkt for gitaren.

Det neste spørsmålet er ikke lett å svare på. 

– Hva går gjennom i hodet ditt når du er i den flyten?

– Jeg blir nok veldig … Jeg kjenner jeg på en sånn … Dette er for en person som ikke alltid er dritstolt av sin egen … Eller som ikke driver og skryter så mye av egen musikk … Men jeg står på scenen og kjenner sånn … Bare vent. Dere har ikke hørt dette før. Bare vent nå. Jeg står der under en av låtene og vet at det bygger seg opp. Så kjenner jeg på en sånn … «jeg kommer til å smelle når dette kicker inn».

Han legger kjapt til:

– Dette høres ut som «Å, jeg er best i verden». Det er ikke meningen. Men jeg er jævlig stolt av musikken jeg har skrevet og laget. Jeg blir så dratt med i det på scenen.

Han vokste opp med Nine Inch Nails, Sigur Rós, Bjørk og Radiohead, og med Slowshifts dramatiske, sakte oppbyggende komposisjoner, gir han «slipp på å late som at jeg hørte på annen musikk».

– Jeg bare driter i det. Nå gjør jeg bare min musikk som jeg er hypp å spille, som jeg er hypp å høre på. Også hvis folk har lyst til det samme, så er det helt amazing.

Slowshift i studio
Slowshift i studio under innspillingen av førstealbumet World going one way som kom i januar. Oppfølgeren er allerede spilt inn. Foto:Michael Ray Vera Cruz Angeles

Og i tillegg til å ha spilt inn album nummer to med Slowshift – debuten kom i januar – har han tatt del av det nevnte komponistlaget som lagde det mest markante lydsporet til den mest markante norske tv-serien det siste året, og skal i gang med sitt første spillefilmprosjekt, den kommende storfilmen Nummer 24 om Gunnar Sønsteby, i tillegg til noen småprosjekter og gjesteopptredener her og der.

– Hvor mye kaffe drikker du?

– Jeg har alltid vært en artist/turnerleder/manager-type person. Så jeg feeder veldig på å få alt til å fungere. Det å gjøre changeover med 16 stykker, tracks og in-ears på 45 minutter. Det får jeg kick av. Og så er det en in-ear som ikke funker. To minutter før vi begynte å spille på Øya med Slowshift hadde vi ikke kontakt mellom det som skjer på scenen og det som skjer ute hos lydtekniker. Det er jo kaos, men det er en ting som skjer nå, og vi kan ikke gå på før vi har fikset det. Vi må fikse det, sier Lo og har ikke pustet under hele setningen.

– Så fikser vi det, og så går vi på. Det synes jeg er helt amazing.

Slowshift spiller i Trondheim og Oslo torsdag og fredag denne uken.