– Historien hans er helt utrolig. Det går nesten ikke an.

– Historien hans er viktig. Han var tidlig ute med å beskrive et liv i samfunnets skyggeside.

Forfatter og musiker Per Vollestad blåser liv i en skikkelse som for mange har gått i glemmeboka.

Vollestads nye forestilling sentreres rundt dikteren Hans Aleksander Hansen – en rusavhengig løsgjenger som til slutt ble Oslo bys poet etter en diktkonkurranse i Dagbladet. Han var og en nær venn av Alf Prøysen.

Diktene til Hansen er direkte i sin beskrivelse av et liv i rus og fattigdom.

– Melodiene jeg bruker er enten de han selv valgte for å skrive diktene til, ellers har jeg tonesatt en del dikt. Hansen skrev ingen melodier selv, sier Vollestad.

– Det å lage forestillinger om folk i en krisesituasjon er nesten blitt en rød tråd i din karriere. Jeg tenker på denne forestillingen og den vi snakket for et par år siden – om sanger fra norsk motstandsbevegelse under krigen.

– Ja, kanskje det. Men det har ikke vært en bevisst tanke. Helt fra mitt første samarbeid med Erik Bye og Svein Olav Blindheim hvor vi arbeidet med diktene til Elling M. Solheim, en lyriker som led av MS, har jeg sett musikkens og kunstens kraft hos de som må kjempe med ting. Uavhengig om de bor på gata eller satt på Grini.

Han nevner i denne sammenhengen folk som Jan Erik Vold og Torvald Steen.

– De har begge snakket om viktigheten av kunst og kultur når man er i vanskelige situasjoner. I tillegg mente Vold, senest i en artikkel om ham fra noen år siden, at Hansen burde vært tatt fram i lyset igjen.

Løvetannbarn

– Hansens historie er helt utrolig. Det er nesten så det ikke kan gå an.

Han var født på Jevnaker i 1911. Hansens oppvekst er en fortelling om fattigdom, rusmisbruk og trangboddhet.

– For eksempel ble han, som fireåring, plukket opp full på gata. Fra han var seks til han ble konfirmert bodde han på et kombinert gamlehjem og fattighus.

Men selv om foreldrene var tunge rusmisbrukere, så fortelles det også om at de også drev med sang og dikt.

– Foreldrene var kjent på Hadeland for sine viser. Senere, hos mor i Drammen, var det mye sang og musikk – og drikk, forteller Vollestad.

– Det var åpenbart en åre i familien. På barneskolen var Hansen kjent for å være kvikk i hodet og for å ha dikteriske egenskaper.

Morens lille leilighet i Drammen ble det eneste faste holdepunktet for Hans Aleksander, eller «Sanger-Hans» som tidlig ble tilnavnet hans.

– I tillegg til Drammen ble Oslo «Sanger-Hans» sin hjemmebane, og han skrev en rekke viser og dikt om livet som løsgjenger i hovedstaden.

– Han livnærte seg som gatesanger og ved å selge dikt nærmest fra dør til dør.

I første halvdel av 1900-tallet var det vanlig å synge i portrom i Oslo. Folk kastet ned mynter pakket inn i papir til sangerne. I flere portrom sto det skilt som sa: Sang forbudt! Denne tradisjonen døde ut på 60-tallet.

– Som 24 -åring endte han opp på Opstad Tvangsarbeidshus på Jæren for offentlig fyll og løsgjengeri. Første gang du kom dit, fikk du 18 måneder, neste gang tre år.

Som navnet sier var dette en arbeidsanstalt, hvor rydding, graving, lemping av stein, sågar sauegjeting var en del av oppgavene. Anstalten ble opprettet i 1915 og tok imot menn dømt til tvangsarbeid etter løsgjengerloven. Det fortelles at blant annet tvang og medisinering ble brukt som en del av behandlingen.

– Når du slapp ut var det som regel rett på fylla igjen. Det var så godt som ingen oppfølging.

– Dette låter som en fjern fortid.

– Ja, det er jo det på en måte. Samtidig som det ikke er så lenge siden heller.

Loven som ga tvangsarbeid som straff for offentlig fyll ble opphevet i 1970, og Løsgjengerloven ble først opphevet i 2006.

– På den annen side: Oppholdene på Jæren og i Botsfengselet reddet ham, for der ble han tørket opp og fikk regelmessig mat.

Dikterisk utvikling

Og det var på disse oppholdene han begynte å skrive for alvor.

– Diktene handlet om et komplisert liv som løsgjenger. De levde fra hånd til munn.

Under krigen var han på tvangsarbeid for tyskerne.

– Der klarte han å stjele en koffert med brennevin! Det er jo nesten litt komisk oppe i alt dette.

– Hansen er flere ganger nevnt sammen med Alf Prøysen. Kan du si litt om det?

– I 1949 møtte han Alf Prøysen for første gang. Dette møtet er ganske legendarisk fordi Prøysen selv var jo i starten av sin karriere og var på sommerturné med telt og tusenvis av publikummere.

Hansen, som var konstant blakk, hadde ikke råd til billett, men han var fast bestemt på å møte Prøysen. Derfor ventet han ute etter forestilling.

– Da Prøysen endelig kom ut, ventet Hansen på ham. Han var godt ruset på dunder (en slags surrogatsprit, bestående av parafin, mandelolje, rigabalsam og denaturert sprit) og kvistlakk.

Hansen la bredsiden til og sa til Prøysen at han ikke var den eneste dikteren fra folkedypet. Kanskje ikke engang den beste.

– Prøysen sa: Få høre! Da sang han visa «Klonkerud», som handlet om en gatesanger fra hovedstaden. Prøysen ble imponert og sa at han skulle lansere den låten.

Bare noen måneder etterpå ble den spilt inn på plate.

– Prøysen var den viktigste støttespilleren hans. Han kalte Hansen sin evige venn og tvillingbror.

Søkelys på tvilsomme forhold

Dagbladet, og senere NRK, rettet i 1963 søkelys mot institusjoner som Opstad. Hansen deltok i intervjuer på TV hvor han også leste dikt om tida der.

– Det ble ramaskrik. Disse artiklene avslørte de dårlige forholdene. Hansen la jo ikke fingrene imellom. Han fortalte om overgrep fangene mellom og om livet ute på gata.

I mellomtiden hadde Prøysen oppmuntret ham til å sende diktene sine til Gyldendal forlag.

– Ikke lenge etter TV programmet tok Harald Grieg i forlaget, kontakt. Debuten som lyriker kom i 1964.

Etter det kom det flere bøker. Men Hansen hadde fortsatt perioder hvor han ruset seg. Det slapp aldri helt taket.

– Boka han ga ut i 1969 het Det lyriske fattighus. Den ble nektet innkjøpt av Kulturrådet fordi den var så direkte i sin beskrivelse av livet på gata.

Diskusjonen om hvorvidt boka skulle kjøpes inn, endte i Stortinget. Og Kulturrådet måtte snu.

– Hansen ble etter dette også tatt opp i Forfatterforeningen. Flere innflytelsesrike personer støttet ham, nærmest som en slags mesén.

Oslo bys poet

På slutten av 70-tallet vant han en visekonkurranse i Dagbladet om den beste Oslo-visa.

– Den het «Tone fra Tigerstaden» og ble spilt inn med skuespilleren Rolf Søder. På en måte ble han Oslo bys egen poet med denne teksten.

Visa er nærmest biografisk i innhold. Den slutter med: «Jeg skriver visene på sottesenga, foruten dikterlønn til siste sjau, men Albert Nordengen og hele gjengen skal synge visa mi når jeg er dau!»

– Denne visa gjorde sitt til at ordfører Nordengen og løsgjenger Hansen ble engasjert til å synge «Akerselva» på plata «Jeg har mitt hjerte i Oslo».

Aftenposten var til stede under innspillingen og rapporterte: «Samme tempo holder de ikke, og heller ikke samme melodi, men det hele gjøres med humør og pågangsmot.»

I 1970 ble han forlovet med sykepleier og diakonisse Borghild Kristiansen. Selv om Hansen hadde sine perioder med tilbakefall, så ble nok konens innflytelse svært viktig for ham. Hansen ble over 70 år gammel til tross for hans livsførsel.

Hansens lyrikk er pr. i dag ikke utgitt på nytt.