Kommentar til Konteksts sak om kirkemusikere – og tilsvar til redaktør Barstein

• Dette er et tilsvar. Les også: Er disse ungdommene skyld i at en godt utdannet musiker ikke får jobb? + Utdannede kirkemusikere forbigås – og for få tar kirkemusikk-utdanning

Mine uttalelser i Vårt Land 2. februar og i Kontekst 7. mars har skapt engasjement og bestyrtelse. Det er ein iboende risiko i einhver debatt at man havner i den eine eller andre grøfta. Den siste måneden har lært meg at man bør være varsom med volumet på megafonen – noen ganger kan orda skygge for budskapet. Når Creos medlemmer og landets kirkemusikere blir provosert av synspunktene mine, er det nødvendig med noen oppklaringer og presiseringer.

Musikk er blitt ein del av allemannsretten i vårt samfunn. Mange har et nært forhold til musikk som identifikasjonsmarkør og som uttrykk for personlige og politiske holdninger og standpunkter. Den norske kirke (heretter Dnk) er ikkje fristilt fra denne utviklinga, og når kirkene i tillegg blir kultur- og konserthus, er det etter hvert utfordrende å etablere et felles sett med begreper om hva kirkemusikk i Dnk anno 2023 faktisk er.

Slik jeg ser det, avtegner det seg grovt forenkla to ulike grunnholdninger til musikk i Dnk i dag. Det eine synet holder fram at kirkemusikken først og fremst er et språk, et uttrykk eller ein kunstform som har verdi i seg sjøl. Musikken er Ordets nærmeste følgesvenn, og den springer ut av og er ein essensiell del av menighetens tilbedelse. Det andre synet legger større vekt på at musikken er et middel for å skape gode følelser, tilhørighet og engasjement. I ein brei folkekirke som Dnk må vi forvente og tåle at disse to hovedsyna finnes, og når vi debatterer kirkemusikkens vesen, må vi ha denne dualismen i mente.

Noe av denne heilhetsforståelsen av kirkemusikk som fenomen og håndverk kom litt skeivt ut i intervjuet med meg i Kontekst. Når jeg sier at noen arbeidsgivere vil ha ein musiker som skaper entusiasme og samler folk, mangler det nyanserende ord som «først og fremst» eller «kun». Jeg meiner at ein slik holdning innsnevrer og drenerer kirkemusikerens omfattende fagkompetanse og arbeidsportefølje.

Kirkemusikkfagets kompleksitet blir synliggjort når vi for eksempel studerer katalogen over emner ved kirkemusikkstudiet ved Norges musikkhøgskole. Solistisk og liturgisk orgelspill, improvisasjon og korledelse er sentrale utøvende fag i studiet. I tillegg inneholder utdanninga ein rekke kirkemusikkfag som gir god innsikt i kirkelig praksis, menighetsarbeid og liturgiske handlinger, som for eksempel kirkemusikkforum, orgelkunnskap, repertoar- og partiturstudier, sang, bruksklaver, bibelkunnskap og troslære, og liturgikk og hymnologi. I tillegg kommer det ein ikkje lærer så mye om på de høye skoler, men som ein til gjengjeld driver med omtrent heile tida når ein kommer i jobb: Rekruttering av og samarbeid med frivillige i alle aldre (pedagogikk), møte med syke og gamle (diakoni), budsjettarbeid og søknadsskriving (økonomi) og informasjon og PR.

Jeg har for øvrig aldri tenkt eller meint at fagutdanna kirkemusikere ikkje skaper entusiasme og samler folk, det skulle tatt seg ut for ein som jobber i musikernes fagforening.

Creos oppgave må etter mitt syn være å holde fram at den spesialiserte fagutdanninga må ligge til grunn som norm ved ansettelser til kirkemusikkstillinger i Den norske. Jeg har vanskelig for å forstå hvorfor det skulle være bakstreversk av ein fagforening for musikere og kunstnere å holde seg med ein slik politikk, slik redaktør Barstein antyder i sin kommentar. Samtidig er Creo og jeg fullt innforstått med at Dnk trenger musikere med annen kompetanse enn reint kirkemusikalsk utdanning. Det er for lav søkning til kirkemusikkutdanninga, og derfor må fellesråda noen ganger ansette personer med annen skolering for å sikre at det er ein musiker på plass når menigheten samles til gudstjeneste og når vi skal ta avskjed med ein avdød.

Det vi er bekymra for, er at unntaket blir regelen, noe vi har sett urovekkende tendenser til de seineste åra. Ein musiker uten fullverdig kirkemusikk-kompetanse kan meget vel utføre ein del av arbeidsoppgavene på tilfredsstillende vis, men hen kan ikkje erstatte den fagutdanna kirkemusikeren. Det er denne desavueringa av profesjonalitet i Dnk jeg har ropt varsku om, og jeg håper at Konteksts lesere og landets kirkemusikere nå forstår at jeg har et noe meir nyansert blikk på problematikken enn det som har kommet til uttrykk i mediene den siste tida.