Hvor er samtalen om symfoniene?

Det at musikk er vanskelig å snakke om, er kanskje verdens sanneste klisjé. I min tid som musikkviter, kritiker og musikkskribent har jeg brukt anselige mengder med tid og krefter på å gruble over og prøve ut hvordan erfaringen av musikk kan språkliggjøres og formidles på en meningsfylt måte, også til noen som ikke nødvendigvis har hørt, eller noen gang kommer til å høre, det jeg skriver om.

Jeg synes det aller vanskeligst når det gjelder det gjelder de store instrumentale standardverkene for orkester, som verken har tekst eller tekstlig forelegg, og som er lange, massive og komplekse og tar tid å lytte seg inn i.

For ikke å snakke om hele det internasjonale kostebinderiet som er i sving, med et knippe knallsterke dirigenter som reiser rundt i verden og leder et knippe knallsterke orkestre gjennom et knippe knallsterke kanonverk.

For hva er det egentlig som står på spill, når Bergen Filharmoniske Orkester (BFO) og Esa-Pekka Salonen nå gjør Mahlers Symfoni nr. 2 under Festspillene i Bergen (FiB), for ørtende gang for alle involverte? Hva har det å si for oss, her og nå?

Liv, død og fortolkningstradisjon

Jeg vet jo at svaret er «alt». I virkelig gode kunstopplevelser er det som regel livet, døden og evigheten det dreier seg om. En levende fortolkningstradisjon er dessuten helt avgjørende for å bevare den musikalske kulturarven. Kretsløpet av symfoniorkestre og dirigenter som holder hverandre gode ved aldri å hvile på laurbærene og tenke at toppnivået er nådd, er en forutsetning for at orkesterverkenes overlevelse. Men dette kan man jo ikke skrive igjen og igjen.

I operaoppsetninger finnes tekst, handling og iscenesettelse å ta tak i, slik at eldgamle fortellinger kan fornyes og fortolkes og knyttes til menneskelivet anno 2026. Samtidsmusikk har nyhetens interesse og en utstrakt bruk at multimedialitet, som også åpner for å henge musikken på samfunnsmessige knagger.

For meg står symfonien igjen som en nådeløs formidler av noe som ikke kan sies på noen annen måte eller gjennom et annet medium. Det er ikke dermed sagt at den ikke er historisk, sosiologisk, ideologisk og fullstendig innsauset i kontekst, men det finnes ingen snarveier via tekst, narrativer eller sjangeroverskridende elementer.  

Orkester på agendaen

Kanskje er det nettopp derfor orkestermusikken er av de sjangrene som har vanskeligst for å sette sitt preg på den offentlige samtalen, i en digital medievirkelighet der kulturjournalistikken har krympet inn til et minimum, og klassisk musikk totalt sett kun har en liten kvadratcentimeter til rådighet.

Det er derfor med stor glede jeg registrerer at direktør Lars Petter Hagen setter orkestermusikk midt i sentrum av årets utgave av Festspillene i Bergen, på flere måter: Festspillmusikerne er denne gangen Bergen Filharmoniske Orkester, og årets Arist-in-Residence er den internasjonalt anerkjente finske dirigenten Esa-Pekka Salonen.

Salonen er også komponist, og verkene hans spilles på en rekke konserter, blant dem en urfremføring, men hans virke som dirigent blir presentert gjennom kanonverk, blant annet Mahlers andre, som nevnt.

I tillegg fikk han åpningskonserten. Den inneholdt en moderne klassiker, men like fullt en klassiker, Olivier Messiaens stormannsgale Turangalîla-symfoni. Før det fikk vi høre utdrag fra Richard Wagners opera Tristan og Isolde, som Messiaens verk er inspirert av.

Jeg synes det er litt av et statement: Selvsagt – selvsagt! – er orkestermusikere, dirigenter og deres standardrepertoar mer enn kule nok til å fronte et moderne festspill.

Teksttungt ordskifte

Jeg savner dog én ting, og det er samtalene som tematiserer musikken, formatet og praksisen. Hvorfor er dette så kult og viktig? Hva er det med disse verkene som gjør det så tvingende nødvendig å holde dem levende? Hva er det med disse utøverne og denne musikken som nesten «selger ut» den digre Grieghallen, og det to kvelder hver?

Festspillene har tradisjon for å ha en rekke arrangementer under paraplyen «Ordskifte». Det er det også i år, men ingen av årets varianter følger opp den tydelige satsingen på orkesterformatet.

Riktignok har Tristan og Isolde-mytens litterære forelegg fått et foredrag ved litteraturviter Anders Kristian Strand. I tillegg får vi en live-utgave av litteraturprofessorene Frode Helmich Pedersen og Jørgen Sejersted sin podkast Lyrisk kvarter. Den har fått tittelen «Tysk romantikk», og den tar for seg dikt av Goethe, Friedrich Rückert og Wilhelm Müller, som benyttes i flere av de musikalske verkene som spilles under Festspillene.

Men ingen samtaler om orkestertradisjon, om symfonien, om dirigentens virke, om orkesterets fortolkning, om musikkens kontekster og implikasjoner – eller om hvordan alt dette er en del av og interagerer med vår rotete, usammenhengende og underlige samtid. Det synes jeg er – underlig.