Hva kan vi lære av egne feil?

Vi har alle blindflekker knyttet til eget spill. Systematiske skjevheter i timing, intonasjon eller melodiføring kan fort gå under radaren i prestasjonsøyeblikket. Derfor er det å lytte til egne øvings- eller konsertopptak et potensielt kraftfullt verktøy.

I sanntid kan det føles som om man spiller som en gud, men ved gjennomlytting i etterkant blir det tydelig både hva som fungerer, og hva som ikke gjør det. «Huff, jeg ligger visst litt for frempå her», eller «oi, intonasjonen min er ikke helt på plass!» er tanker jeg har fått, i alle fall. Denne ufiltrerte tilbakemeldingen bidrar til at vi kan operere med større grad av autonomi – ja, på en måte være vår egen lærer. Det blir tydeligere for oss hva vi må jobbe mer med.

En slik realitetsorientering kan unektelig også gjøre vondt. Vi mennesker er sensitive knyttet til negativ informasjon om oss selv. I tillegg knytter mange utøvere i vår bransje egen prestasjon tett opp mot identitet. Sånn sett er det ikke rart at mange har liten toleranse for, og er preget av frykt for, å gjøre feil eller spille under pari. Det kan lett sidestilles med fiasko og gå på selvtilliten løs. «Låter jeg virkelig så dårlig? ».

Ikke alle feil er «bra»

Å bli konfrontert med egne tilkortkommenhet og feil kan altså være både nyttig og ubehagelig – gjerne samtidig. Dette spenningsforholdet er også et omdreiningspunkt i boken Right Kind of Wrong (2023), av Harvard-professoren og organisasjonspsykologen Amy Edmondson. Forfatterens anliggende er å belyse hvordan man kan lære av, og forholde seg funksjonelt til feil. Dette gjelder både feil man gjør som individ, og de som gjøres på systemnivå, altså i grupper og organisasjoner.

Edmondson understreker at ikke alle feil er «bra», slik noen hevder. Feil kan definitivt ødelegge for oss. Samtidig er læringspotensialet som regel til stede.

For at læring skal finne sted, trengs imidlertid evnen til nettopp å kunne kikke på, og gå feilene sine etter i sømmene, argumenterer hun. For mye aversjon og unngåelse kan bidra til at mange sjanser til utvikling går tapt.

Tre kategorier feil

I boken introduserer Edmondson et rammeverk for å skille mellom tre ulike kategorier feil. Og ulike typer feil må håndteres på ulikt vis:

Grunnleggende feil har en tydelig enkeltårsak. De inntreffer gjerne når man er uoppmerksom eller ikke har tatt grunnleggende forholdsregler. Derfor kan de også ganske enkelt unngås.

Et eksempel fra konditorbransjen: Pepperkakene til bakergutten i Hakkebakkeskogen blir uspiselige fordi han ikke har sørget for å lære seg pepperkakebakesangen godt nok, og putter en kilo pepper i deigen. Og et eksempel fra vår sektor: En cellist i et popband spiller surt fordi hun ikke har sørget for å høre seg selv godt nok i monitor.

Komplekse feil har mer sammensatte årsaksforhold. Mange elementer, gjerne en kombinasjon av menneskelige, tekniske og uforutsigbare, virker i negativ synergi. Forliset av fregatten Helge Ingstad i 2018 er ett eksempel. Hos scenekunstnere kan vi tenke oss et dansekompani «komme ut av det» på scenen. Årsaken? Kombinasjonen av for kort prøvetid, sosial utrygghet i gruppa, en vond tå hos to av utøverne og en tredje dansers krangel med partneren tidligere på dagen. På toppen av dette gjør en «viktig» talentspeider i salen alle danserne ekstra nervøse.

I alle tilfeller kan vi slå fast at både grunnleggende og komplekse feil skjer ­– og vil fortsette å skje. Vi er ikke ufeilbarlige. Oppgaven vår, ifølge Edmondson, er likevel å forsøke å eliminere at lignende feil skjer i fremtiden. Da gjelder det å studere feilen med lupe: Hva skjedde egentlig? Hvordan kan jeg/vi gjøre det annerledes neste gang? Hvordan oppdage forvarsler til komplekse feil, før de manifestes fullt ut? Ved å rette opp bare ett moment kan kanskje hele feilen unngås.

På gruppenivå er psykologisk trygghet, åpne kommunikasjonskanaler og etterevaluering uten å fordele individuell skyld, sentrale momenter for å «tette» delårsaker til komplekse feil.

De intelligente feilene

Den tredje og siste kategorien feil er av en litt annen karakter. Edmondson kaller dem intelligente feil. Disse skjer i uutforsket terreng og er i sin natur prisverdige. I noen settinger er faktisk det å prøve seg fram eneste farbare vei for å komme seg videre.

Sagt på en annen måte: «The right kind of wrong» er feil som kan gi oss svarene vi trenger. Systematisk prøv-og-feil er standard vitenskapelig metode og har ledet til rekke banebanebrytende funn og oppdagelser. På samme måte spiller intelligente feil en sentral rolle også i kreative prosesser og arbeid med kunst. Skal vi skape noe som ikke er skapt før, finnes det sjelden standardiserte fremgangsmåter. Vi må rett og slett prøve oss fram.

For eksempel: Som bassist tester jeg ofte ut ulike basslinjer i en gitt musikalsk kontekst; det er måten å finne ut hva som fungerer best. For å minimere konsekvensen av en basslinje som ikke fungerer, bør jeg imidlertid helst gjøre både testing og justering før konsert eller innspilling … For øvrig tenker jeg at feilspill i en slik utforskningsprosess faktisk er noe å etterstrebe.

Konklusjonen: Å høre og se seg selv i opptak representerer en kongevei til å identifisere egne og ensemblets feil – både grunnleggende, komplekse og intelligente. Klarer vi å forbli nysgjerrig på disse feilene snarere enn å hate dem? Er vi i stand til å se på feil som en kilde til utvikling, snarere enn som et bevis på egne defekter? Klarer vi å frikoble feil og fiasko? I bunn og grunn handler det om å inneha en kapasitet til å se på seg selv og egen innsats på en forholdsvis nøytral måte. Gevinsten er at slik lytting blir en fruktbar aktivitet for egen kunstneriske utvikling.