Har du troen på deg selv?

I fjor var jeg i klatrepark for første gang. Underveis fra enkle til gradvis vanskeligere løyper ble jeg tiltakende varm i trøya og immun mot høyden. Men, i det jeg sto 10–15 meter over bakken, svaiende i et tre midt i den vanskeligste løypa, ble det bom stopp. Troen på at jeg skulle klare å komme meg forbi neste hinder var borte. Tiltakende panisk ropte jeg ned mot en ansatt: «Jeg takler ikke dette! Kan du vennligst komme og hente meg ned?»

Det rolige svaret fra bakkeplan kom umiddelbart: «Du klarer det helt fint, det er ikke noe stress.»

«Ok, siden han sier det på den måten, så får jeg vel prøve da,» tenkte jeg og hoppet i det. Og til tross for at jeg bare tretti sekunder tidligere hadde avskrevet det som håpløst, kom jeg meg sannelig videre i løypa.

Dette skal jeg fikse

Begrepet mestringstro, eller self efficacy, ble først lansert av sosialpsykologen og Stanford-professoren Albert Bandura på 1970-tallet. Det innbefatter troen på du har det som skal til for å mestre livets utfordringer og nå dine mål. Fenomenet er imidlertid domenespesifikt. Du kan ha tillit til deg selv som skuespiller, men ikke som klatrer, og vice versa.

Mestringstro er en helt sentral ingrediens i prestasjonssettinger, ikke minst i vår bransje. Det er fryktelig tungt å skulle fremføre et krevende repertoar med bravur, vinne en audition eller generelt kose seg med sceneformidling dersom du totalt mangler troen på at du kan få det til.

Når troen svikter

I boken Å vera ingenting (2014) portretterer musiker og forfatter Benedicte Maurseth sin læremester gjennom 24 år, hardingfelespilleren Knut Hamre. Over en periode i karrieren slet sistnevnte med destruktiv prestasjonsangst. Forfatteren skildrer hvordan manglende tro på egen mestring var en sentral del av problematikken hans:

«No er det din tur.» Knut reiser seg automatisk, prøvar å puste og ikkje tenkja og ser at han rører den eine foten framføre den andre, men han pustar knapt og tenkjer eg kan ikkje dette, vil ikkje dette, eg orkar ikkje, eg kjem ikkje til å greia det, fela mi er ustemd, eg kjem til å detta ut, gløyme slåtten, bomma, spela dårleg […].

Ikke overraskende ble konserten i Grieghallen i 1985 en dårlig opplevelse for Hamre.

En ubalanse mellom oppfattede krav og ressurser

Prestasjonsangst henger sammen med negativt stress. Stress oppstår i sin tur som en respons på en oppfattet ubalanse mellom oppgavens krav og ressursene vi opplever å ha til rådighet.

Typiske krav scenekunstnere står overfor handler om å fremføre et gitt repertoar for et visst publikum med et gitt antall dager å forberede seg på. Eksempler på ressurser er ferdigheter, erfaring, en lærer og mestringstro.

Når det skorter på mestringstroen, øker altså stresset. Med på lasset følger kroppslige stress-symptomer som i seg selv kan forringe teknikk: skjelving, overfladisk pust og kalde hender.

Backstage-eksempelet fra Grieghallen demonstrerer at selvsaboterende indre dialog fort blir en del av bildet. Resultatet er gjerne prestasjonsangst.

Mestringsorienterte tanker er gjerne av typen: «OK, nå forventes det mye av meg, men dette skal jeg få til!» De vil gi en motsatt virkning, fordi de gir oss en opplevelse av større indre ressursbank. Dette vil redusere stresset og gjøre kroppslige symptomer mer håndterbare. Samtidig blir vi tilbøyelige til å tenke konstruktivt rundt egen nervøsitet. Stress får i større grad en positiv valør, slik jeg har skrevet om tidligere.

Ikke overraskende finner en fersk metastudie at mestringstro hos musikere nettopp er negativt assosiert med prestasjonsangst og positivt assosiert med prestasjon.

Slik styrkes mestringstroen

Bandura og andre forskere har pekt på viktige kilder til hver enkelts grad av mestringstro. Én slik kilde er mestringserfaringer. Har man fått til noe før, styrker det troen på at man kan få til lignende ting igjen. Sånn sett kan det være en fordel å få noen år på baken som utøver. På en annen side kan mestringstroen svekkes i møte med økte forventninger i takt med at man stiger i kunstnerhierarkiet. Dette er ikke minst en problemstilling om man sliter med bedragersyndromet.

Sosial påvirkning er en annen kilde til mestringstro. De fleste av oss blir rett og slett svært påvirket av hva andre sier og gjør. Da jeg egentlig hadde gitt opp, ropte klatrepark-mannen at han hadde troen på meg. Det var avgjørende for at jeg turte å satse, og kom meg videre i løypa.

Det inspirerer også å se andre få til ting: «Kan hun, så kan vel jeg også!». Se for eksempel på unge, kvinnelige jazzinstrumentalister her til lands. Da jeg selv studerte jazz var det få jenter på studiet og enda færre kvinnelige rollemodeller. De siste årene har flere og flere kvinner tatt steget opp, og nye generasjoner jenter fått noen å identifisere seg med og se opp til. Antakelig har dette medvirket til at nivået har gått i taket.

Se det for deg

En tredje kilde knyttet til å styrke mestringstro er visualisering. Kort sagt handler det om å aktivt bruke indre forestillingsbilder på en fordelaktig måte. En vanlig mental treningsmetode før man skal i ilden, er å visualisere – gjentatte ganger og med stor detaljrikdom – at man gjennomfører og lykkes med oppgaven man står overfor.

Knut Hamre forteller i boken at han med hell tok i bruk en spesifikk type visualisering i prestasjonsøyeblikket: Han så for seg en fiktiv person i salen. Det var snakk om en begeistret publikummer som alltid støttet ham, og som elsket og nøt det han fremførte på scenen. I konsertsituasjonen kunne han konsentrere seg om å spille for denne ene personen.

Teknikken ble et ledd i utviklingen av en egen livsfilosofi: Hamre ville være i tjeneste for musikken snarere enn at musikken skulle være til tjeneste for ham. Sentralt her er erkjennelsen av at det å utøve kunst ikke handler om person; snarere er man et medium for en ekstern kraft. Å tillate seg å være «ingenting», som boktittelen antyder, ble således en nøkkel til godt fokus og mestringstro for spillemannen fra Hardanger.