Det kan ligge en gevinst i å tenke annerledes om nervøsitet ⋆ Kontekst
Illustrasjon av ballerina som er nervøs
«Å tolke stress som tegn på at kroppen mobiliserer for å hjelpe deg å møte en utfordring, kan gjøre stressresponsen sunnere», skriver artikkelforfatteren. Foto:Maren Duaas
Essay

Det kan ligge en gevinst i å tenke annerledes om nervøsitet

Kroppen hjelper deg jo bare til å prestere, skriver musiker og psykolog Jo Fougner Skaansar.

Jeg har en venn som ofte er redd når han skal kjøre nedoverbakker på langrennsski. Han står gjerne og nøler på toppen av bakken, sier til seg selv at «jeg har ikke kontroll» eller «tenk hvis faller og skader meg?». Det blir en negativ spiral; jo mer han engster seg, jo stivere blir kroppen hans, og risikoen for å falle øker. I motsetning til undertegnede er vedkommende for øvrig ikke fra Lillehammer …

Mange sceneutøvere kjenner på lignende, tyngende nervøsitet før eller under viktige opptredener. Hjertebank, svimmelhet, overspenning og muskelskjelving er vanlige symptomer. Negative tankemønstre intensiverer den kroppslige aktiveringen og bidrar i tillegg til tap av kontrollfølelse: «tenk om jeg gjør en grov feil?», «dette her kommer ikke til å gå», «jeg er nødt til å være rolig for å spille bra.»

Prestasjonsangst kan kvele selvtillit og ta oppmerksomheten vekk fra selve oppgaven. Som i langrenns-eksempelet kan frykten for å feile bli til en selvoppfyllende profeti: teknikken svikter og opptredenen forringes. I psykologien kalles dette gjerne for ironiske prosesser og det har også fellestrekk med det såkalte «vær spontan»-paradokset, som jeg har skrevet om i en tidligere spalte

Kort sagt kjennetegnes slike ironiske eller paradoksale situasjoner av at man bruker en strategi for å oppnå noe, som faktisk gir motsatt effekt av det man ønsker seg. Dersom en fiolinist bekymrer seg: «Nå må jeg prestere og IKKE få bueskjelv», er det ofte nettopp bueskjelv som er resultatet. Jeg kjenner det også igjen som stammer. I de situasjonene jeg tenker: «Nå er det viktig at jeg ikke stammer», begynner jeg som regel å stamme.

I am excited!

Tankene våre påvirker kroppen og vice versa. Derfor kan man også dra nytte av ulike strategier og innfallsvinkler, enten man nå skal håndtere lettere nervøsitet eller skikkelig hemmende prestasjonsangst.

I alle tilfeller må vi erkjenne at nerver og aktivering før viktige opptredener er helt naturlig og normalt – det er en del av gamet for scenekunstnere. Hva vi tenker om nervøsiteten og det som skjer i kroppen vår, blir da desto viktigere; den mentale «merkelappen» vi setter på en kroppslig opplevelse påvirker hvordan den videre utspiller seg inni oss.

I boka Best når det gjelder (1983) skiller den norske idrettspsykologen Willi Railo mellom grav-alvorsnervøsitet og gledesnervøsitet. Førstnevnte er knyttet til prestasjonsangst og fokus på potensielle negative utfall; sistnevnte karakteriseres av nysgjerrighetsspenning, selvtillit og troen på mer positive scenarioer. Railo oppfordrer prestasjonsutøvere til å «tolke» kroppens aktivering i et slikt positivt lys, for dermed å gjøre nervøsiteten mer håndterbar – ja faktisk til en styrke. En kropp i beredskap kan jo like gjerne bety: «Dette er fryktelig moro» eller «jeg er klar!». Det gir helt andre forutsetninger for å prestere enn å tolke den slik: «Huff, nå er jeg nervøs, jeg mister kontrollen.»

En studie fra 2014 fant forskningsmessig belegg for at Railos oppfordring kan ha noe for seg. Artikkelforfatteren påpeker at nervøse personer som hovedregel og intuitivt prøver håndtere situasjonen ved å roe seg ned. I utgangspunktet ikke noe galt i det, men det kan være krevende å få til i praksis. Hun foreslår at det kanskje vil være mer effektivt å forsøke å mentalt skifte fra én type høyaktivering (angst) til en annen (positiv spenning), sammenliknet med å skulle gå fra høy- til lavaktivering.

Testpersonene i den aktuelle studien ble bedt om å re-tolke egne kroppslige nervøsitetssymptomer som «jeg er spent» («I am excited») ved å gi seg selv korte selvinstruksjoner. Forskeren fant at dette hjalp dem til å nettopp føle seg mer spente i positiv forstand, samtidig som de presterte bedre. Trolig hjalp det dem til å tolke situasjonen mer som en mulighet enn en trussel.

Eustress og distress

Noe lignende kan se ut til å gjelde også når det gjelder hva folk tenker om stress i videre forstand. Forskere stilte nær 30.000 personer spørsmålet: «Mener du at stress er farlig for helsen din?». I løpet av de neste åtte årene observerte man hvem av disse menneskene som døde. Deltagerne som hadde opplevd mye stress i livet hadde 43 % økt risiko for å stryke med i perioden, men interessant nok gjaldt dette kun dem som også mente at stress var dårlig for helsen. Selv høye nivåer av stress ga mindre risiko for å dø dersom man samtidig var av den oppfatning at stress ikke påvirket helsen deres, sammenliknet med personer som var utsatt for mindre stress.

Å tolke stress som tegn på at kroppen mobiliserer for å hjelpe deg å møte en utfordring, kan altså gjøre stressresponsen sunnere. Samtidig gir det deg et mer offensivt utgangspunkt når du kjenner på nerver og skal prestere på en scene, i et studio eller på en audition. På engelsk skiller man mellom distress og eustress for henholdsvis negativt og positivt stress. Willi Railos begreper «grav-alvorsnervøsitet» og «gledesnervøsitet» korresponderer med disse.

For øvrig bestemte vennen min seg en gang for å bytte strategi, han også. På skitur, før han satte utfor en bakke, strakk han hendene i været og ropte: «Jeg har full kontroll og er født til å stå på ski!». Og denne gangen kjørte han sannelig bakken ned, unormalt uanstrengt og med elegant svikt i knærne.