For høy og rask taffelmusikk falt ikke i smak ved kjøpesenter i Trondheim ⋆ Kontekst
Tor Einar Bekken med hatt og briller i skvis mellom to pianoer
Foto: I offentlig eie
Intervju

For høy og rask taffelmusikk falt ikke i smak ved kjøpesenter i Trondheim

– Ha i hvert fall såpass ære at dere kommer personlig, tenkte jeg.

Tor Einar Bekken, også kjent som Dr. Bekken, fikk tilsnakk for å ha spilt for «høyt» og for «fort» da han spilte taffelmusikk på Byhaven kjøpesenter i Trondhjem nylig. I et innlegg på sin egen Facebook-side skriver Bekken at han så «avsluttet gigen med knallhard boogie woogie, stride og New Orleans-piano, sendte melding til bookingansvarlig (som er en ytterst hederlig samarbeidspartner) med beskjed om at jeg ikke lenger var å anse som en del av pianist-poolen».

– Hei, Tor Einar Bekken. Er din karriere som taffelpianist nå over?

– Hehehe. Det vil vise seg. Akkurat denne gangen var jeg litt småsyk, men man avlyser jo ikke. Et stykke ut i spillingen kom en vekter og ba meg dempe meg. Jeg ble litt barnslig sur og tenkte at «dette fortjener jeg ikke». Altså; jeg liker godt å spille taffelpiano. Det er veldig god mengdetrening og jeg har gjort det et par ganger i halvåret, selv om det nå er en god stund siden sist.

– Hva gjorde deg sur? Såret stolthet?

– Noe slikt, og fordi de sendte en budbringer og ikke kom selv. Ha i hvert fall såpass ære at dere kommer personlig, tenkte jeg. Så derfor skrev jeg et litt halvgrettent innlegg på Facebook. Men i etterkant har jeg tenkt at det er flott at det finnes en slik arena for musikere som meg og den vil jeg ikke ødelegge. Heller flere slike arenaer enn færre.

– Så du gikk i deg selv?

– Ja, litt. Det er prisverdig at noen fortsatt bruker og betaler musikere. Det å spille taffel har en viss sjarm, gitt at man ikke gjør det for ofte.

– Så da går du kanskje tilbake til Byhaven?

– For ordens skyld så er ikke dette alfa og omega for min musikerkarriere, så det blir nok en liten stund til jeg blir å se der. Det er jo ikke sikkert jeg blir spurt en gang til heller. Vet aldri, hehe.

– Men dere har fremdeles et godt forhold?

– Ja da, helt klart. Jeg vil faktisk berømme dem, fordi de hadde levende pianist der hver lørdag under hele pandemien også når det var nedstengt. De ga en musiker jobb da alt var lukket. Da gikk jeg dit for å få med meg levende musikk, selv om det ikke var noen stoler plassert ut eller noe. Det var godt å se og høre.

– Hvor lange økter er en normal taffelgig?

– Det er som regel minst tre ganger førtifem minutter, og det er lenge å spille alene. Jeg har ofte spilt fire ganger førtifem minutter også. Alt er lært utenat og jeg gjentar ingenting. Det er svært god trening både for å holde ved like et stort repertoar og for ren spilleteknikk. Man må spille avslappet og selv da er det fysisk slitsomt. Jeg har ingen problemer med å spille så lenge, heldigvis.

– Det er altså ikke ren uselvisk underholdning, men det er også et øvelsesaspekt?

– Ja, jeg gjør dette like mye for min egen del. Det er noe meditativt over det. Vanligvis liker folk det og skryter til meg. Jeg blir litt muggen når man får skjenn i stedet, hehe.