Bak og på scenen med «Søstrene»

– Hvem snakker du egentlig til der, Jonas, spør regissør Maren Bjørseth fra scenekanten.

Hun henvender seg til skuespiller Nader Khademi. Rollenavn og døpenavn går i hytt og vær, men ingen er forvirret.

– Spill av forrige lydfil er du snill, fortsetter hun og ser ut i salen til lydteknikeren.

Prøven er uten kostyme og sminke. Skuespillerne går i dongeri, shorts og T-skjorter.

– Da bare venter jeg litt før jeg snur meg, sier Khademi og gjør seg klar.

Kontekst fikk det privilegium å være med på en prøve på stykket «Søstrene» på Det Norske Teatret, bare to dager før premiere.

«Søstrene» er et slektsdrama og en oppvekstskildring, basert på svenske Jonas Hassen Khemiris roman.

Stykket har fått glitrende anmeldelser i flere av landets kulturaviser.

Storstue

Kontekst ble bevilget et noen tilmålte minutter med selveste «Søstrene». På nederste rad sitter de tre skuespillerne. De venter på neste scene hvor de er med.

– Hvordan er det å jobbe her på Hovedscenen på DNT, hvisker Kontekst.

For ikke å forstyrre, forlater vi heller salen og går i kantina. Der forstyrrer vi i stedet lunsjen til Elpida Stojcevska som spiller Ina, Hibba Najeeb, som spiller Anastasia og Natalie Bjerke Roland som spiller Evelyn.

– Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, sier Stojcevska.

– Dette her er min første rolle på hovedscenen.

– Har størrelsen på scenerommet mye å si?

– Nei, for i utgangspunktet er det jo en black box. Publikum har mye mer å si for energien enn selve rommet, føler jeg.

– Selv om det ikke har direkte noe med rommet å gjøre, så er det å spille på DNT spesielt fordi man spiller på nynorsk, fortsetter Bjerke Roland.

– Det endrer så mye på fleksibiliteten. Her pugger jeg tekst i detalj. Hvis du improviserer her, er du fort på viddene. Det er jo faktisk en konsekvens av hvor vi er, sier hun og ler.

– Jeg må presisere at det er samtidig veldig lærerikt.

– Mange øverom har en egen atmosfære. Hvordan er vibbene her?

Najeeb drar litt på det.

– Med Riksteatret er man på kulturhus over hele Norge, forteller hun.

– Man opplever ulike type scener, ulike type rom, seter, farger, høyde under taket. Det gir forskjellige opplevelser. Hovedscenen på Det Norske føles trygg.

– Enig. Det føles som et bra rom å være i, sier Stojcevska.

– Det er i tillegg en god gjeng her, legger Najeeb til.

Stor scene, liten øvingssal

– Det er viktig at rommet man jobber ikke er for sterilt, fortsetter Bjerke Roland.

– Ta for eksempel setene. I salen er de røde. Det er en liten detalj, men rommet blir varmere av det.

– Det er egentlig litt nerdete, men det er mer levende og rent med slike farger. Det er noe organisk over det, sier Najeeb.

Najeeb hevder at en black box kan være ganske deprimerende.

– Man kommer inn tidlig om morgenen. Nå begynner det å bli mørkere ute også. Ved langprøver går man ut når det nesten er mørkt. Så litt farger i rommet hjelper mitt hode.

Et teaterbygg er konstruert for å skape forventning. Selv om vi kun er på prøver, så er effekten av å gå inn i salen det samme som ved forestilling.

– Hvordan er det å øve på en så stor scene?

– Vi begynner heldigvis ikke å øve på scenen, sier Bjerke Roland.

– Hva mener du med «heldigvis»?

– Nå snakker jeg for meg selv, men det er deilig å begynne øvelsene i en prøvesal. Det er tryggere å utforske nede i øvingsrommet.

– Det handler om at det er et fritt og rent rom uten noen føringer eller scenografi, sier hun.

Garderobenes betydning

En teatergarderobe har et nesten mytologisk skjær over seg. Man kan få bilder i hodet av divaer som Wenche Foss og Ingerid Vardund som sitter i garderoben etter endt premiere i silkeslåbrok, med blomster og champagne.

– Jeg har lyst til å male garderoben min, utbryter Bjerke Roland.

– Da jeg jobbet på Trøndelag Teater fikk alle lov til å velge én farge til garderoben sin. Det var veldig deilig. Én var knæsj rosa, én var knæsj blå. Det var så fint. Men det spørs om vi får lov her, sier hun og ler.

– Hvordan er garderobene her? Jeg vil tro at de har like mye å si for hvordan man opplever en prøvesituasjon.

– Garderobene er fine her, sier Najeeb.

– Når man jobber hardt og er sliten og full av inntrykk, så kan det være deilig å gå inn i et helt rent rom hvor det ikke skjer så mye. Slik sett er garderobene viktige. Man renser hodet litt.

Et fint hus å jobbe i

Tilbake i salen beveger regissør Maren Bjørseth seg rundt i rommet for å få overblikk.

– Kan du si litt om hvordan det er å jobbe på hovedscenen på Det Norske Teatret?

– Det er helt fantastisk. Jeg opplever at det er et fint hus å være på, veldig vennligsinnet, sier Bjørseth.

– Det er mange på jobb, så man er arbeidsleder for en hel skuespillerstab, teknikere og kunstnerisk team. De må dras inn i ditt prosjekt, din visjon.

Hovedscenen på DNT har vært arnested for en rekke legendariske oppsetninger. Kontekst lurer på om det påvirker prosessen.

– Heldigvis ikke, holdt jeg på å si. Det er enklere å ikke tenke for mye på det. Man blir mer påvirket av hva som spilles samtidig.

Bjørseth nevner i denne sammenheng det faktum at det er en enorm sidescene.

– Sidescenen har jernvegger som lukker selve scenerommet under forestilling. Men der inne er all crazy scenografi til andre forestillinger som går samtidig. Som for eksempel Europavisjonar. Da vet du at du er en del av en større sammenheng.

– Kan man føle seg beæret av å jobbe på et sted med så lang og kjent historie.

– Jeg har ikke så mye tro på ærefrykt. Det kan stoppe deg litt.

Scenens muligheter

Når vi er besøk på et av landets mest omtalte teaterscener, benytter Kontekst seg av sjansen til å nerde litt om den faktiske scenen.

Det er en helt sinnssykt kul scene som blant annet kan dreie, sier Bjørseth.

– Et eksempel: I 2012 laget vi en forestilling som het Lehman-trilogien. Jeg sa da til teknikerne at «Denne delen her skulle jeg egentlig vært litt nærmere.» Da svarte de «vi flytter bare dreieskivene nærmere.» Det er helt fantastisk. Nesten som et dataspill.

– DNT er vel ikke det den eneste teateret i Norge med dreiescene?

– Nei, Nationaltheatret har og. Men der er det en gammel type scene hvor du sitter og ser opp på skuespillerne. Her er det et amfi hvor publikum ser ned mot gulvet. Et helt annet perspektiv. Det er faktisk litt utfordrende å ha så mye gulv. Hva skal du fylle det med?

– Når man beveger seg bak scenen, er bygget som en maurtue. Hva gjør det med arbeidsprosessen?

– Det er veldig fint. I den maurtua har alle sin oppgave. Det er åpent og inkluderende. Hver forestilling er sin egen satellitt, en egen liten verden inni den store.