Antonsen og Rud: Sammen i en mannsalder
«Det åpner et helt spesielt rom»: Ivar Antonsen og Espen Rud har spilt sammen i nesten 60 år.
Hvordan utvikler musikalsk samspill og kommunikasjon seg gjennom et par mannsaldre?
Espen Rud og Ivar Antonsen har spilt sammen siden sent 60-tall. Samarbeidet sammenfalt med utviklingen av den moderne, norske jazzscenen hvor folk som Jan Garbarek og Radka Toneff skapte en nordisk tilnærming til jazz. Etikettene Odin og ECM var toneangivende for denne musikken.
Kontekst møtte jazzmusikerne Antonsen og Rud på et bakeri inne på Drammen stasjon for å bli klokere.
• Les også: Jo Fougner Skaansar om Antonsen og Rud.
– Dere har spilt sammen lenge. Er det forskjell på hvordan dere tenker og jobber sammen nå, sammenlignet med før?
– Det er et godt, men vanskelig spørsmål, sier jazztrommis Espen Rud og rører om i cappuccinoen.
– Vi har spilt sammen i alle år uten å snakke særlig om strukturer eller hva vi skal gjøre med en bestemt låt. Ting har stort sett bare kommet underveis.
Selvfølgelig snakker de sammen musikalsk og prøver ut forskjellige ting, sier Rud.
– Men vi snakker lite om strukturer.
– Med nye komposisjoner skjer det selvsagt endringer i arbeidsformen, sier jazzpianist og komponist Ivar Antonsen.
– I etterkant hører jeg hvor selvfølgelig Espen gjør alle tingene. Hans intuisjon går hinsides vanlig lytting, sier han og tar en titt bort på Rud.
– Er det noe ved den andre som irriterer?
– Nei, det er det ikke, kommer det kontant fra Antonsen.
– Jeg kan irritere meg når jeg kommer til et ustemt instrument, men det er noe helt annet.
Langt samspill
Antonsen og Rud har spilt sammen siden Antonsen flyttet fra Fauske til Oslo i 1967 for å studere musikk.
– En dag sa jazzpianisten Terje Bjørklund at jeg måtte ta jobben hans på Sogn jazzklubb i Oslo fordi han skulle studere til eksamen, forteller Antonsen.
Det var en jobb med Jan Garbarek, Palle Mikkelborg, Arild Andersen og Espen Rud, viste det seg.
Det var første gang vi møttes. Siden har vi spilt sikkert tusenvis av spillinger, sier trommeslager Espen Rud.
– Har dere et eksempel på hvordan denne kommunikasjonen fungerer?
Gutta drar litt på det.
– Det er jo så mange slike situasjoner, men et eksempel er da jeg inviterte Ivar til min plate Dobbeldans, sier Rud.
– Jeg hadde samlet et ganske stort band, med blant andre Jai Shankar på tabla og Terje Gewelt på bass. Dette var utelukkende mine komposisjoner.
– Jeg måtte lære stykkene, selvfølgelig, sier Antonsen.
– Men da vi begynte å spille, var det som en selvfølgelighet. Det bare skjer.
Nytt og forfriskende
– Espens måte å spille trommer på var helt ny for meg, på den tiden, fortsetter Antonsen.
– Spillet ga meg ideer underveis som jeg aldri hadde tenkt på før.
– Ivars pianospill var også forfriskende, svarer Rud.
– Han spilte ganske åpent og var ikke låst til tradisjonelle mønstre. Han lyttet til det som skjedde. Det var annerledes i norsk sammenheng på den tiden.
Samtalen dreier seg mer inn på hva det er den andre gjør som skaper respons.
– Med det mener jeg at han ikke bare spiller skalaer, men skaper et musikalsk landskap, så det ikke blir likt fra låt til låt.
Antonsen har mye av den samme opplevelsen med Ruds spill. Han nevner Ruds veksling mellom visper og stikker. Denne vekslingen brukes for å skape dynamikk og endre uttrykk.
– Med mange trommiser kan man forutse når denne vekslingen skjer. Med Espen er det nesten helt umerkelig. Det er et eksempel på hans særegne intuisjon.
Dette er kun noen eksempler på intuitive, formdannende ting som skjer når de spiller sammen.
– Dere opererer i en sjanger hvor improvisasjon en del av uttrykket. Hvor frie er dere egentlig?
– Du kan si Ivar er kompositorisk i måten han spiller på, sier Rud.
– Det er et paradoks i det å være fri, sier Antonsen og smiler.
– Var det ikke Leonardo da Vinci som sa at jo flere begrensninger jeg setter på meg selv, jo friere blir jeg? Man må ha noen rammer. Ellers flyter alt.
– For å si det litt frekt: Det handler om å lære alt, men glemme alt, sier Antonsen.
Det betyr at man må kjenne det tonale landskapet og ha full oversikt. Men bare i en slik grad at man kan se bort fra det.
– Det krever øvelse. Du må ha skalaer og akkorder så dypt festet i underbevisstheten at de bare kommer av seg selv.
– Kan man si noe om hva nesten seksti års samspill gjør med en?
Rud tenker seg om.
– Jeg tror det åpner et ganske spesielt rom, uten at jeg helt kan si hva det er. Jeg synes det er like inspirerende og artig å spille med Ivar nå som før.
– Og i lige måte, skyter Antonsen inn.
– Det handler om en dyp felles forståelse, både musikalsk og menneskelig, som har bygd seg opp over tid, sier Rud.
Læring i pre-internett æra
Hvordan plukket man så opp lærdom og inspirasjon i en tid før YouTube, jazzlinjer ved universiteter og lignende?
– Jeg har aldri hatt noen trommelærer. Det har vært først og fremst lytting, sier Rud.
– Men jeg lyttet veldig bredt på jazz. Elvin Jones og Tony Williams var viktige. Og samspillet bassist Charlie Mingus har hatt med ulike trommiser. Men jeg hadde ikke én jeg absolutt skulle etterligne.– Hvilken rolle har forbildene deres for hvordan dere spiller sammen?
– Det er ikke godt å si. For meg var det Bill Evans som i høyeste grad inspirerte meg til å gå videre inn i jazzen, sier Antonsen.
– Jeg tok også et brevkurs i jazz fra den svenske jazzpianisten Bengt Hallberg da jeg bodde på Fauske, forteller han og føyer til en anekdote om da han møtte Hallberg og fikk klar beklagelse fra forfatteren om hvor dårlig kurset var.
– Ellers har jeg hørt mye på eksempelvis Herbie Hancock, McCoy Tyner og Chick Corea. Alle disse pianistene har vært veldig viktige for meg. De hadde jo alltid med seg glimrende musikere i tillegg.
– Vi må ikke glemme Oscar Peterson, sier Rud.
– Jeg hørte ham som guttunge i Njårdhallen. Søsteren min dro meg med på jazzkonsert. Jeg tror jeg var den yngste i hele salen. Helt fantastisk.
– Dere begynte omtrent på den tiden hvor det moderne, norske jazzuttrykket tok form?
– Ja, og Jon Christensen var alltid en inspirasjon. Han var en del eldre enn meg. Jon spilte helt fantastisk.
– Kan det være en innbygget utfordring med moderne utdanningsinstitusjoner? Kan de som går der bli relativt likelydende i uttrykket?
– Tja. Det kommer nok veldig an på hvor sterk personlighet du har, sier Rud.
– Klarer du å fri deg fra øvelsene og miljøet? Man er ikke nødvendigvis bedre enn den musikalske settingen man er i. Men for all del: Studentene lærer masse, og er ofte fantastisk teknisk sterke.
