Late stage Øya-ism

Det er mye politikk på Øya nå.

Festivalens eierselskap, investeringsselskapet KKR (som eier Øya via festivalselskapet Superstruct) har mye omtalte bånd til Israels handlinger på okkupert palestinsk jord.

Det ble i forkant av festivalen også i år varslet demonstrasjoner fra propalestinske grupper.

I fjor var det «likposer». I år er det ikke like dramatisk, men like fullt iøynefallende. Utenfor inngangen er det massive flagg og bannere som gir uttrykk for sinne over denne koblingen.

Øya har lenge hatt et visst politisk aspekt ved seg. Det har blitt en del av identiteten til festivalen, og noe som fenget de kvasi-engasjerte da Øya var en «kosepolitisk miljøfestival» (mine ord) – før festivalen fikk aktivistene på nakken etter salget til KKR i 2024.

Denne identiteten slo an. Øyafestivalen ble større og større fram til Covid. For nordmenn liker å se på seg selv som politisk bevisste, selv om bare 10 prosent deltok aktivt i en organisasjon, aksjonsgruppe eller politisk parti i løpet av 2025 – ifølge SSBs levekårsundersøkelse.

Bærekraftskonseptet til Øya ligger som en grunnmur som nå føles selvfølgelig, men som for ikke mange år siden var oppsiktsvekkende – spesielt blant internasjonale medier.

Miljøvennlighet var og er Øya på sitt beste utenom musikken.

Bærekraft førte med seg et fokus på naturvern og klimaendringer. I tillegg har det gjennom årene vært markeringer og debatter om rasisme, Pride, likestilling og (i år enda mer tydelig) Palestina.

Festivalen har også i år et partnerskap med Amnesty, som har plakater på deler av festivalområdet. Festivalprogrammet har som tidligere år enkelte debattsegmenter med politikk på agendaen.

Og på musikkscenen? Denne torsdagen er det i hvert fall fire-fem forskjellige artister av de som spiller tidlig på dagen som enten har palestina-skjerf eller -flagg på scenen.

Det er, så vidt jeg kan se, ingen ukrainske flagg denne dagen.

Kredibilitet med på kjøpet

Når en irriterende Blindern-student, en konspiratoriker eller ny-engasjert Gen Z-er snakker om late stage capitalism, er det ofte med forakt i stemmen. Grådighet og «dette kan ikke fortsette».

I en TV2-artikkel denne uken uttaler Øyas daglige leder Henry Leeves at «vi er en kommersiell musikkfestival som har fokus på bærekraftsarbeid. Det er vår spagat».

I den samme artikkelen sier lege og solidaritetsarbeider Mads Gilbert at «Øyas ledelse og konseptet er apartheidfri sone og aktivt standpunkt for Palestina».

Gilberts organisasjon Oslo Solidarity har som sådan stand på festivalen.

De politiske markeringene på og utenfor de siste årenes festivaler har vært enorme sammenlignet med de relativt sedate markeringene tidligere år, både i Tøyenparken og Middelalderparken.

Allerede på billetten får man oppfordring til å gi donasjon til «praktisk palestinsk helsearbeid i Gaza og på Vestbredden». Også dette i regi at Oslo Solidarity.

Å være politisk aktiv kan også være et kommersielt gode, noe festivalen er klar over; «kjøp billett, få kredibilitet som samfunnsengasjert» (igjen mine ord).

Det burde være mulig å ha flere tanker i hodet på en gang. Man kan huske å kaste søppelet i riktig dunk, nyte musikken, snakke med venner, danse og «ikke glemme» samtidig.

Det er fint lite politikk i selve musikken som fremføres denne torsdagen. Det mest uttalte kommer fra den vilje-trashy britiske punkduoen Lambrini Girls, som får publikum til å si «fuck FRP» – på engelsk. Kneecap er det ikke.

Men med nevnte Kneecaps opptreden i fjor og med det alstedeværende Palestina-fokuset føles det likevel som at festivalen er like mye en ensidig politisk bevissthetsmarkering som en musikkfestival.

Det er ikke utenkelig at festivalens ledelse nå må ta et valg for hvor mye politikk de ønsker på festivalen, og hvilke kampsaker de ønsker å fremme, uavhengig av hvordan eiersituasjonen er.

Hvor mye skal «alt rundt» ta fokus bort fra musikken på hovedstadens mest omtalte festival? Hvor kommersiell skal den være? Hvor kontroversiell skal den være?

For en som har vært fast Øya-gjenger siden midten av 2000-tallet (hei til dere som har vært der «siden Kalvøya»), føles det i alle tilfeller som at festivalen nå står på terskelen til et nytt kapittel.

Kommentarer og kronikker er skribentens meninger.