Marinemusikken gjør det beste ut av et «langtidsmidlertidig» øvingslokale

Kongelige Norske Marines Musikkorps – eller Marinemusikken – er ett av fem orkestre som inngår i Forsvarets musikk. Det er to korps tilknyttet sjøforsvaret; det ene er Marinemusikken i Horten, det andre er Sjøforsvarets musikkorps i Bergen.

– Haakonsvern i Bergen er hovedbasen for sjøforsvaret i Norge, men vi har kjempet en kamp for å beholde vårt korps, sier produsent i Marinemusikken, Ole-Jacob Thorkildsen i det han tar imot Kontekst på Skoppum stasjon.

Om kultur er en salderingspost, er Forsvarets musikk, i hvert fall delvis, intet unntak.

– Men nå har det vært rolig en stund og vi er inne på statsbudsjettet. Det veier litt. Men det er klart at pengesekken kunne vært større, sier han og smiler.

To lokaler

Vi ankommer Karljohansvern i strålende solskinn. Øverommet kalles for Torpedoverkstedet.

– Det er nettopp det det var, sier Thorkildsen.

Men dette er ikke det eneste lokalet de bruker. I tillegg er det et eget lokale for gruppeøvelser og kontorer. Kontekst ble med over gressletta for å se på fasilitetene der.

– Vi tok et kontorlokale i bruk i 1995. Kontoret var det eneste øverommet vi hadde.

Da var ensemblet på 21 musikere.

– Så ble vi 29 og vokste ut av det. I tillegg kom arbeidstilsynet og fant at lydnivået var for høyt. Så de stengte det, rett og slett.

Da måtte korpset ut og tok derfor over et gammelt industrilokale rett rundt hjørnet, nemlig det gamle Torpedoverkstedet.

– Her er vi fortsatt. Vi kaller det litt spøkefullt for «langtidsmidlertidig».

Da de tok over, måtte de gjøre alt der inne. Lokalet bar preg av det gamle verkstedet. Et preg det fortsatt har.

– Det er ikke perfekt, men det begynner å funke greit.

På vei ut fra kontorlokalet møter vi korpssjef Sten Kristian Barth.

– Vi er glade for å være her i Horten. Byen har vært en del av sjøforsvaret siden 1820. Vi ser at Horten kommune og Marinemusikken har store synergier.

– Vi vil ikke herfra. Dette er et naturlig sted for oss, sier han.

Måtte gjøre mye oppussing

Så går vi tilbake til Torpedoverkstedet. Der er det en scene slik at det er mulig å ha konserter.

– Men det er primært et øvingsrom?

– Ja, det er det. Vi måtte nemlig gjøre en del for å få det godkjent som konsertlokale. Heldigvis fikk vi midler til å få godkjente rømningsveier og lignende. Nå kan vi spille konserter og invitere publikum inn, sier Thorkildsen.

Men siden lokalet er midlertidig, er ikke alt som er helt som man skulle ønske.

– Det er litt slitasje her og der og stilen er gammel og industriell. Vi har ikke store nok lagerfasiliteter for alle.

På den annen side kan Thorkildsen fortelle at salen er fin å øve i.

– En del gjestedirigenter har uttalt at salen er god for øving, kanskje nettopp fordi den har en litt tørr akustikk.

Salen tar maks tre hundre og er selvsagt tilrettelagt for moderne, godkjent bruk.

– Vi har blant annet hatt marsjpub her!

– Marsjpub?

– Da spiller vi en ren marsjkonsert. Det er det sjelden vi gjør. Publikum får noe godt i glasset og vinklingen er uhøytidelig og humoristisk.

Engelske gjester

Da Kontekst kom på besøk, jobbet Marinemusikken med et prosjekt om engelsk musikk.

– Professor i direksjon, Mark Heron ved Royal Northern College of Music i Manchester og masterstudent i direksjon, Stephanie Godwin er her og dette prosjektet er en del av hennes eksamen.

Dette er folk som er engasjert i et internasjonalt korpsmiljø og jobber for å utdanne flere dirigenter.

Mens vi venter utenfor, hører vi storslagen musikk. Vi lister inn i øvingsrommet. Prøvene er i full gang under kyndig, britisk ledelse. De spiller Martin Ellerbys Tuba Concerto og tubaist Thomas Andersen briljerer foran på podiet.

– Jeg vil, i all beskjedenhet, få si at nivået på musikerne er skyhøyt, hvisker Thorkildsen.

– Norge er unikt på den måten at musikere i Forsvaret og i symfoniorkestrene har gjerne samme utdannelse.

Tyskland og England har derimot egne militærmusiker utdannelser.

– Mange hos oss vikarierer i Kork og tilsvarende steder.

Typisk prøvetid er fra ti til to. Da har musikerne varmet opp i de individuelle øvingsrommene eller hjemme først. Etter prøvene øver man gjerne selv på det man har gått igjennom. Mange av musikerne er i tillegg aktive i det lokale musikklivet på fritiden.

– I tillegg til de 27 stillingene, så har vi én vernepliktig. Totalt har forsvarets musikk fire stillinger til vernepliktige. Denne ordningen er vi veldig glade i. Det er musikkstudenter som får lov til å avlegge verneplikten hos oss.

Slagverker med stort lager

Slagverker/paukist Jon Klavenæs står bakerst i orkesteret sammen med de to andre slagverkerne og følger nøye med direksjonen til Godwin. I pausen tar han oss med inn i det dedikerte lager- og øvingsrom for slagverksgruppa.

– Vi skulle gjerne hatt et øvingsrom som var mer akustisk tilpasset, sier Klavenæs og henviser til slagverksrommet. Det er et stort og lyst rom hvor industrihistorien sitter tydelig i veggene.

– Men på den annen side har vi veldig god plass, både til lager og til øving. Her inne er det stort nok til å ha ensembleøvinger. Det er veldig bra.

Og nettopp akustikken har flere utfordringer utover den rene klangen i rommet.

– Det er jo slik at når vi øver her, så høres det tydelig inne i storsalen. Sånn sett er øving i begge rommene samtidig utelukket.

Kontekst observerer at det er svært høyt under taket. Slagverksrommet har en del klang, men den er ikke bare til bry.

– Lyden går opp i taket og lever. Vi slipper den kompakte, dempede studiolyden. Det er noen mindre rom her på bruket hvor vi har trommesett og slikt, men de blir fort mettet av lyd.

Selv om etterklangen er lang, så er rommet stort, noe slagverkerne synes er deilig å jobbe med.

– Det er fint å øve marimba her. Det blir bare velklang. Det hender også at noen blåsere lurer seg inn og øver her, sier Klavenæs og smiler.

Hver uke er det ny musikk som skal øves inn, og det preger hverdagen.

– Sytti prosent av arbeidsdagen går jo med til å innstudere ny musikk.

Det kalles inn til ny økt, vår tid er omme. Kontekst sniker seg ut en sidedør for å bli returnert til togstasjonen.