
– Vi lar ungdommene bli en del av oss
På Operaen-aktuelle Bendik Hofseths øvingslokale blir unge tatt inn i varmen som et forebyggede tiltak.
Bendik Hofseth står og lener seg mot en utevegg da Kontekst ankommer inngangen til øvingslokalet. Han smiler og ønsker oss velkommen. Det er lite ved skikkelsen som røper at han trolig er en av Norges mest anerkjente jazzmusikere de siste tiårene.
21 juni kommer enda et høydepunkt i karrieren med en utsolgt konsert i Operaen.
– Vi skal bare opp trappen her, sier han og viser vei.
Stedet er Sagene i Oslo. Ikke like glamorøst som der han snart skal spille. Men hva er vel det?
I døra inn til lokalet møter vi flere folk som stopper opp for å gratulere Hofseth med utnevnelsen til Ridder av 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden.
Han er nå i godt selskap, med blant andre Jan Garbarek, Ingrid Bjørnov, Arild Andersen, Karin Krog og Iver Kleive.

– Jeg kan ikke så mye om denne ordenen, men den har en ganske lang historie, sier han da vi er vel inne i hans værelse.
– Dette er jo en utnevnelse som henger høyt.
– Det må du ikke spørre meg om, sier han og smiler.
Kommunalt eid lokale
Kontekst har vært her før. Jonas Alaska har et rom her rett rundt hjørnet for Hofseth.
– Dette er en forlatt helsestasjon, kan han fortelle.
Selv om bygget begynner å bli litt slitent, så oser historien fra veggene. Man kan se for seg folk i hvite uniformer med Dr. Scholl-sandaler, klokke i brystlommen og lukt av desinfeksjonsmiddel.
– Den delen av kommunen som drifter disse byggene er en slags halv-kommersiell driver. Via dem fikk vi muligheten til å leie etter at det opprinnelige kollektivet ga seg.
– Hvem er vi?
– Det er en gruppe musikere som jeg er en del av. Vi disponerer to etasjer og det er cirka 90 kunstnere som holder til her. Stedet har vi disponert i cirka femten år.
En del av poenget var at stedet skulle framvise en sjangerbredde. Slik er det fortsatt.

– Her er det jazzfolk, klassiske musikere, popmusikere, samtidskomponister og bildekunstnere.
Komponistene har egen avdeling som er stillere. Det samme gjelder for billedkunstnerne.
– Hvis det er øving som krever en del lyd, så gjelder vanlige folkeskikkregler: Gi beskjed og avtal på forhånd. Jeg øver med band her. God plass til en kvintett, sier han og smiler.
I et slikt fellesskap blir øvingsdagen gjerne mer sosial.
– I min jobb, kan man lett bli einstøing. Men her finner man alltids noen å spise lunsj med eller ta en kaffe.

– Dette er kommunalt, men samtidig er det en viss kommersiell drift bak dette; er det noen tidsbegrensninger? Kan dere bli kastet ut på kort varsel?
– Vi leier på åremål og de er en kommersiell aktør i dette markedet, men det er ingen andre planer for lokalene. På den annen side er de opptatt av å få en slags markedspris. Vi må følge med på hva kommunen tenker.
Nesten som å studere
– Hvordan er det å jobbe her?
– Her er det fint. Som du ser, er det høyt under taket og lyst. Lokalet er veldig inspirerende. Det er nesten som å studere igjen. Man går inn i korridoren og det spilles og øves i alle rommene.
– Er det lydisolert?
– Nei, det er ikke. Derfor har vi seksjonert rommene etter hva folk driver med. Det er trommerom her, vi har strykere, han ved siden av meg har studio.
Hofseth forteller at han liker at rommet har en viss mengde klang, men ikke for meget.
– Hvis rommet har for mye klang, så er det omtrent som å bare spise søtsaker hvis man er blåser. Det blir klangen i instrumentet meget attraktiv. Men man må kunne beherske alle slags akustiske situasjoner.

– Noen musikere gjør veldig mye for at rommet skal bli deres «eget». Hvordan tenker du?
– Det skal primært være funksjonelt. Men jeg har hengt opp noen plater for lydisolering og selvsagt er det både memorabilia og tegninger som barna har laget.
Etter hvert har Kontekst besøkt mange øverom. Noen er sirlig og pertentlig ryddet, andre er mer maksimalistiske, for å si det slik.
– Jeg kan godt irritere meg over litt rot mens jeg øver. Da avbryter jeg og rydder i stedet.
Hofseth liker å øve i nøytrale rom.
– Jeg var i Finland og spilte i Finlandiasalen i Helsingfors med storband der. Øverommene der var helt nøytrale. Og det kan jeg like fordi jeg er ambulerende musiker. Jeg kan ikke være for avhengig av at ting må være sånn eller slik. Det nøytrale blir en slags nullpunkt, om du skjønner hva jeg mener.
Han bruker lokalene både til å øve og komponere.
– Det er to veldig forskjellige ting. Øving er for å holde muskulatur i gang. Det krever en viss disiplin. Komponering handler om å vente på en impuls innenfra. Derfor denne sofaen, sier han og peker på en typisk øveromsofa. Litt sliten, men komfortabel.
Må løse utfordringer
I resten av blokken er det og en del sosialboliger. Dette har ført til en del utfordringer, men øvingskollektiver har valgt å snu det til noe positivt.
– Når du samler en viss mengde unge gutter som ikke føler seg hjemme der de bor, som ikke føler seg tilpass med venner, da kan du få en del sosiale problemer med tyverier eller narkotika.
Da har de gått sammen med virkemiddelapparatet i kommunen og jobbet for å ta ungdommene inn.
– Vi lar ungdommene bli en del av oss og lar dem få se hva som finnes her. Det er jo svært lite av verdi her. Når de er blitt en del av miljøet, hjelper de oss med å passe på.
Feires med konsert
I juni skal Hofseth altså ha en konsert i Den Norske Opera & Ballett. Den ble fort utsolgt.
– Derfor er det satt opp en ekstrakonsert på Cosmopolite fordi operaen holder stengt i 6 måneder.
– Har dette noe med ridderskapet å gjøre?
– Nei, det har ikke det. Det er nærmest en slags markering av at man har laget mye musikk. Det blir en slags mini-festival av folk som tolker min musikk, det blir minst to forskjellige band. Nærmest et slags kollektiv som presenteres disse kveldene, min generasjon musikere pluss noen til.

Det er den initiativrike Christer Falck som fikk ideen om konsertene.
– Jeg syntes det var topp med 40 betalende på Grefsenkollen i sin tid, men når Christer får los, så fyller han operaen. Han er utrolig sånn.
En del av jobbingen nå er rettet mot konsertene i operaen.
– Jeg skal arrangere ut korstemmer, og koordinere musikere og lage en slags dramaturgi for kvelden. Så det blir en del å gjøre.
– Hvor mye tid tilbringer du her?
– For lite. Skulle ønske dagene var litt mer forutsigbare. Men det er jo delvis min egen feil. Jeg liker å kunne ta en kaffe med folk og slike ting.

Han forteller at han drømmer om dager og uker her hvor han kan sitte her fem til seks timer og bare være i sitt eget hode.
– Jeg er lykkeligst når jeg holder konserter og samarbeider med andre musikere. Men for å komme dit må jeg ha noe mer, noe nytt, noe friskt. Og det finner jeg her på øverommet.