«Katastrofalt lite penger», «dårlig ressursbruk» og «helseskadelige øvingslokaler»

Det er fire år siden Bjørn Sagstad tok på seg rollen som sjefdirigent i Forsvarets musikk. Livet har i stor grad utspilt seg på hotellrom, i øvingslokaler og i små og store saler. Mellom dirigentjobb i Norge og universitetsjobb i Basel.

Han har hoppet mellom oppdrag i alle de fem korpsene innen Forsvarets musikk. Senere i denne samtalen skal han hoppe i stolen – i hvert fall nesten – over tilstanden til øvingslokalene til flere av disse ensemblene.

Men først:

– Tenker musikerne på rollen forsvarsmusikken skal ha i totalberedskapen egentlig?

– Ja, det tenker vi mer og mer på, svarer Sagstad.

– Men samtidig er det fortsatt litt fjernt.

Han ler når Kontekst påpeker hvilken refleks mange får når ordene «kunst» og «beredskap» settes sammen.

– Kanskje ser de for seg et dansekompani som skal lage en «interpretive dance» om Putins invasjon. Da rynker jo folk på nesen.

– Det gjør jeg òg. Men forsvarsmusikken er litt mer konkret. Vi er innad i systemet. Vi har uniform. Likevel er dette med beredskap fortsatt vagt, også for oss som er inne i systemet.

Fire prosent igjen til musikken

Forsvarsmusikken består av fem ensembler spredt over landet. Det er fast ansatte musikere med høyt prestasjonsnivå, tradisjoner, seremonier, konserter.

Men det er også et budsjettstall som stadig vender tilbake for Sagstad: fire prosent.

– Hvor ofte spiller Hærens musikkorps i for eksempel Kirkenes?

– Altfor sjelden. Og det er bare én grunn: penger. Vi har ikke råd. Vi har knapt nok råd til å spille i egen by, altså Harstad. Egentlig har vi ikke det heller.

Han forklarer fire-prosenten:

– Når alle utgifter er lagt sammen – lønn og alt – har vi i verste fall ned mot fire prosent igjen til å produsere. Til å lage konserter, booke dirigenter og solister. Alt det kunstneriske må inn der. Det er jo helt katastrofe.

Tildelingene til Forsvarets musikk over statsbudsjettet er nå på rundt 200 millioner kroner.

– Derfor er dette både en kjærlighetserklæring og en kjærlighetssorg. Folk har lyst til å jobbe. Et travelt ensemble er ofte et lykkelig ensemble. Har man noe å gjøre, finner man mening.

– Det er lite penger, sier du. Hvor lite er «lite»?

– Fryktelig lite. Hvis vi skulle hatt en tilnærmet normal arbeidssituasjon, trenger hvert ensemble minst to millioner kroner ekstra i året. Altså til sammen ti millioner. Da kunne vi hatt en rimelig normal tilværelse: regelmessige produksjoner, gjestedirigenter, solister.

«Dette er en helsemessig utfordring».

– Vi har vært, og er delvis, en av de viktigste organisasjonene for frilansere – solister, dirigenter og så videre. Når man har fire prosent igjen til produksjon, oppleves det som sløsing.

– Hva legger du i sløsing?

– Vi har supertente musikere, superkapable og kompetente folk som ønsker å gjøre ting. Bestille ny musikk, jobbe med solister, utvikle konsepter og programmer. Men vi må ofte si nei fordi vi ikke har penger. Vi sitter i møter, legger planer – og så ender det med «nei, nei, nei, nei.» Det skjer stadig vekk. Det er mer regelen enn unntaket i forsvarsmusikken.

Sagstad presiserer at det ikke er mye sløsing i forsvarsmusikken.

– Det handler mer om at vi kunne gjort ufattelig mye mer med de ressursene vi har, sier Sagstad.

• Les tilsvaret fra FMUS-sjef Oberstløytnant Pål Wilhelm Magnussen her.

– Publikum får bare en brøkdel av det de kunne fått. Alle konsertseriene vi kunne hatt: for barn, unge, eldre. Vi gjør en del, men ikke i den skalaen vi kunne.

Korps i barnehagen – og hele veien til eldreomsorg

– Med dette blikket på penger og prioriteringer: Er det egentlig rom for å drive med korpsgøy i barnehager og skoler?

– Om det er! Vi har gjort en del allerede. Flere av ensemblene har hatt en hånd ut mot barnehager og barn, og de koser ræva av seg. Det er så mange muligheter.

– Vi ønsker å gjøre mer ut av det. Vi vil ikke bare gjøre det sporadisk, men tenke helhetlig – barn og unge, hele veien til eldre.

– Samtidig snakkes det veldig varmt om korps om dagen. Skolekorpsene ser ut til å klare seg bra. Hva skjer i overlappingen mellom skolekorps og voksenkorps?

– Jeg tror mange ikke er klar over hvor stor rolle forsvarsmusikken spiller her. Våre musikere er ildsjelene som er ute som dirigenter og instruktører i skolekorps, amatørkorps og så videre.

Dette er også en del av kjærlighetserklæringen hans.

– Jeg syns også det er et paradoks. Det snakkes om satsing, og likevel sitter vi her med fire prosent å produsere for. Det er som å ha en veddeløpshest du binder fast, som bare har lyst til å eksplodere.

Forskjellen mellom korpsene ligger i høyrearmen

Sagstad har postboks i Trondheim, et småbruk med et nyrestaurert bedehus/kulturhus på Sagstad utenfor Bergen, en jobb i Basel, og en liten stilling ved Griegakademiet.

– Og så er jeg reisende dirigent i tillegg.

Ifølge Sagstad er det «kjempestore forskjeller» mellom de fem ensemblene.

– Jeg merker det på høyrearmen. Det er tempoet i ensemblet, personligheten. Noen ganger må du være strengere, andre ganger går ting av seg selv.

Kompetansen er ulik – og det mener han er helt naturlig.