«Det er vanskelig å se at Arbeiderpartiet tar dette på alvor»

«Når jeg hører ordet kultur, avsikrer jeg min pistol» Det skal Hermann Goering ha sagt en gang på 30-tallet. Om det stemmer, er omdiskutert, men setningen finnes i et skuespill – skrevet av en nazist, et skuespill som først ble fremført i april 1933, som en presang til Hitler i forbindelse med bursdagen hans.

Men hva har dette med kunstneres og kulturarbeiders arbeidsvilkår og kulturens plass i samfunnet å gjøre?

Et autoritært samfunn vil alltid forsøke å undertrykke den frie kunsten, de frie ytringene og et samfunns kulturarv. Vi så det i Hitlers Nazityskland, Francos Spania, i det gamle Sovjetunionen, i Mussolinis Italia. Vi ser det også i dagens Ukraina og dagens Gaza, der henholdsvis Russland og Israel bruker betydelige ressurser på å angripe museer og kulturinstitusjoner, og på å bombe kulturminner, historiske bygninger og monumenter.

Vi ser det også – dessverre – i USA – der president Trump i fjor skiftet ut styreleder og styre i Kennedy Arts Center med seg selv og sine partifeller, vi ser det i Ungarn – der den frie og antiautoritære kunsten snart ikke finnes mer, og vi ser det i land etter land der kunstuttrykk som for de som styrer anses som upassende, umoralsk eller som står i motstrid til den sittende maktens ideologi, trykkes ned og bort.

Klar sammenheng mellom kultur og engasjement

Vi står i en tid hvor demokratiske verdier utfordres – både globalt og her hjemme.

Derfor må vi her i Norge aldri undervurdere kunstens og kulturens betydning – ikke bare som underholdning, men som en vital del av demokratiet, ytringsfriheten og totalberedskapen.

Kunstnere har en unik evne til å stille spørsmål ved makten, sette ord på det usagte og åpne rom for refleksjon. Når kunstneriske uttrykk knebles, trues demokratiets kjerne. Når kunsten knebles, er demokratiet i fare, dessverre er dette en utvikling vi også ser i det vi fram til nå har ansett som solide demokratiske nasjoner.

Vi husker hvordan konflikter og kriser rammer kulturarven direkte; bombede museer, ødelagte monumenter og døde scenekunstmiljøer. Dette handler ikke bare om fysiske ødeleggelser – det er angrep på samfunnets identitet og historie. Det er ikke tilfeldig at Russland systematisk går etter kulturminner i de okkuperte delene av Ukraina. Det gjør de for å viske ut den kulturelle arven og for å fjerne nasjonens tanker og ideer.

Nå har vårt Storting inkludert kultur som en del av Totalberedskapsrapporten. Og forsvarssjefen har slått fast: «Vi bygger motstandskraft gjennom kulturen» – kultur gir samhold, identitet og forsvarsvilje». Vi vil understreke at «kulturberedskap» ikke bare handler om fysiske ressurser, men også om mental beredskap – vår evne til å stå imot ekstremisme, desinformasjon og destabilisering gjennom et mangfoldig kulturliv som fremmer kritisk tenkning og sosial robusthet.

Engasjement i kunst og kultur vedvarer som en driver for demokratisk deltakelse. Forskning viser en klar sammenheng mellom kulturell deltakelse og samfunnsengasjement: Økt sannsynlighet for frivillig arbeid, valgoppslutning og inkluderende holdninger, og dette blant alle lag i befolkningen – uavhengig av økonomi og klasse. Kunst og kultur gir et felles rom og felles referansepunkter, uavhengig av bakgrunn, og bygger bro mellom enkeltmennesker og fellesskap.

For å opprettholde demokratiet, ytringsfriheten og totalberedskapen må vi både sikre forutsigbar og offentlig støtte til kunst og kultur, lokalt så vel som nasjonalt og samlet oss i forsvaret av kunstens autonomi – en kontinuerlig samtale om og for kunstnerisk frihet må være normen, ikke unntaket. Vi må investere i kultur som del av totalberedskapen – ikke bare som krisehåndtering, men som forebygging og samfunnskraft.

Å kutte i kulturbudsjettet er ikke bare å spare penger – det er å svekke demokratiets immunforsvar, folkehelse og beredskap. Kunst og kultur er en investering i identitet og samfunnets evne til å stå samlet – i fred, i krise og i fremtidens utfordringer.

Kunst og kultur er selve demokratiets medisin. Uten den mister vi ikke bare stemmer og ytringer – vi mister også vår kraftige evne til å stå imot autoritære krefter.

Skuffet og overrasket over Arbeiderpartiet

Det skapes ikke ny kunst av ingenting, nye poplåter dukker ikke opp av seg selv, nye bøker skriver seg ikke selv og det kreves ganske mye arbeid før Åge Aleksandersen fyller Lerkendal tre dager på rad.

Noen av disse er ansatt i forskjellige firma, men den største gruppen av kunstnere og kulturarbeidere er selvstendig næringsdrivende – primært enkeltpersonforetak – og frilansere, og mange av disse har både et lavt og svært usikkert inntektsnivå, preget av syklus- og lappeteppeøkonomi. Dette er kunstnere og kulturarbeidere som arbeider på en slik måte at ansettelser ikke er aktuelt, og omfanget av denne gruppen vil nok holde seg relativt stabilt, selv om en del kunstnere fremover vil måtte ansettes fast eller midlertidig i ulike virksomheter. Det er derfor avgjørende å sikre denne hovedgruppen av kunstnere og kulturarbeidere et sosialt sikkerhetsnett.

Hva snakker vi om da?

Jo, vi snakker om en høyere sykepengekompensasjon en dagens 80 % dekning fra dag 17. Vi snakker om mulighet til å sette av midler til egen pensjon, på en måte som faktisk fungerer for denne gruppen. Og vi snakker om at NAV etablerer et kompetansenettverk med spesialkompetanse på selvstendig næringsdrivende, syklusøkonomi og kombinasjonsinntekter.

Relativt enkelt – og ukomplisert.

Jeg ble derfor enormt skuffet over at regjeringen i budsjettframlegget fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet skrev at «[e]tter ei samla vurdering meiner regjeringa at rettane til gruppene er gode og at det ikkje er grunn til å endre innretningane på dei sosiale ordningane for sjølvstendig næringsdrivande og frilansarar».

Det her er et klart brudd på løftene fra den forrige regjeringsplattformen, der Arbeiderpartiet lovet å «utrede og forbedre sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende». Selvstendig næringsdrivende og frilansere er også arbeidsfolk, og jeg ble veldig overrasket over at spesielt Arbeiderpartiet ikke anerkjenner denne delen av norsk arbeidsliv.

En enda større grunn til å bli både skuffet og overrasket er når jeg leser Arbeiderpartiets eget partiprogram. For der står et vitterlig at «Arbeiderpartiet vil jobbe for at selvstendig næringsdrivende og frilansere skal få bedre tilgang til sosiale rettigheter». Ja, ikke bare det, litt lenger bak i programmet vil de også «fortsette arbeidet med å forbedre sosiale ordninger for selvstendig næringsdrivende, frilansere og personer med kombinasjonsinntekter».

«Kunstnere er arbeidsfolk og skal sikres bedre levekår» står det i Aps partiprogram. Det er vanskelig å se for seg at AP selv tar dette på alvor, her løpes det fra egne løfter raskere enn en jazzmusiker til neste betalte spillejobb.

Dette innlegget ble opprinnelig fremført under Trondheimkonferansen forrige uke. Hans Ole Rian er forbundsleder i Creo, som er utgiver av Kontekst. Rian er også aktiv politiker for SV.