Elise Olsen hadde ikke solgt en eneste konsertbillett

Artist og musiker Elise Olsen opplevde det alle artister frykter: at ingen hadde kjøpt billett til en av konsertene hennes.

– Jeg fikk en e-post to dager før konserten i Halden at de ikke var solgt én billett. De lurte på om jeg ønsket å avlyse.

Elise og venninnen Kristine Klausen hadde booket en miniturné for å promotere debutalbumet Love as I know it.

– Da jeg fikk e-posten, gikk det en djevel i meg. Jeg ville ikke avlyse.

Turneen fram til hun skulle spille i Halden hadde gått tregt, så null billettsalg kom som en ekstra kalddusj.

Men Elise innså at hun hadde én mulighet til å snu tap til seier.

– Jeg la ut en video på TikTok hvor jeg spurte nesten retorisk: Gønne på, eller gi opp?

Og den ga resultater: 275 000 visninger. Og bare to dager etter endte hun opp med 41 betalende.

Hva gjør det med deg?

– Du er en ganske ny artist og må regne med å spille for få mennesker i begynnelsen. Men når det ser ut til å ikke komme noen; hva gjør det med deg?

– Hadde du spurt meg for to år siden, er jeg usikker på om jeg hadde tålt det, innrømmer hun.

– Men nå er jeg blitt trygg på at jeg har noe å gi de som kommer på konsertene mine. I tillegg har jeg så stor glede av å spille.

Men likevel innrømmer hun:

– Når man får en e-post om at det ikke er solgt noen billetter, føler man seg ikke velkommen. Det stikker i deg.

Gjorde alt med minimumskostnader

– Hadde du tenkt gjennom på forhånd at det kanskje vil komme få, eller ingen mennesker på konsertene?

– Ja. Litt. Men for å være ærlig, så hadde jeg ikke sett for meg null mennesker.

Ingen liker å bli fremstilt som den artisten som ikke selger billetter, men Elise mener det er viktig å anerkjenne den sårbare situasjonen man befinner seg i.

– Da jeg valgte å være ærlig i TikTok-videoen, traff jeg en nerve hos folk. I startfasen ønsker man å framstå som profesjonell og større enn det man er. Da velger man bort det sårbare.

En ting er det rent emosjonelle og skuffende ved å ikke selge billetter, noe annet er det rent praktisk, økonomiske aspektet.

– Man vil jo unngå å gå i minus. Derfor tenkte jeg hele veien at denne turneen måtte ha lave kostnader.

– Vi sørget for å forhandle så lave priser som mulig. Flere av stedene slapp vi betale leie.

Hun lånte lydanlegg, fikk til veldig rimelig lokalleie og bodde privat hos bekjente.

– Jeg valgte å reise med bare én musiker, gjorde gratis promo via SoMe, gjorde teknikk selv, og lignende.

– Hvor mange solokonserter hadde du spilt før dette?

– Faktisk veldig få. Noe oppvarming, noe åpen scene, så derfor var dette en slags ildprøve.

Konsertsted: Vil gjerne dele på risiko

Joachim Andersen er daglig leder i Kafé Skuret i Trondheim. De arrangerer konserter fra mai til september og har kapasitet på inntil 250 personer.

– Hvordan forholder Kafé Skuret seg til smale artister som ønsker å spille hos dere?

– Vi ønsker å ha et så bredt program som mulig. Fra kjente artister som kanskje er for store til oss, til nisjeartistene.

Andersen påpeker en selvfølgelighet, nemlig at det koster penger bare å ha stedet åpent.

– Vi betaler teknikere og stab etter Creo-satser. Satsene er satt slik at folk skal kunne leve av det de driver med, forteller Andersen.

– Og for artistene koster det penger å skulle komme seg til spillestedet og kanskje ha med tung backline.

Etter pandemien er betalingsviljen hos publikum lavere enn før, hevder han.

– Hvor mange solgte billetter trenger stedet for å gå i null med kostnader?

– Hvis billetten koster 200 kroner, må vi ha minst hundre solgte for å dekke kostnader.

Det begynner med en telefon

I de siste ti- femten årene er det blitt mer og mer vanlig at artister leier en klubb, eller utested og tar risken selv. Kafé Skuret gjør også dette, men er ikke så glade i den løsningen.

– Vi foretrekker å dele billettinntektene fra første krone og ta risken sammen. Det må være en gulrot for alle. Stå i oppturer og nedturer sammen, sier Andersen.

– Har du noen råd til nye artister som ønsker å spille på eksempelvis, Kafé Skuret?

– Det er egentlig veldig enkelt: Det begynner med en telefon, e-post eller nettprat som inneholder et par låteksempler.

Hans beste råd til de som er helt ferske er å stille på «Åpen mikrofon» kvelder.

– Det eksponerer deg for et nysgjerrig publikum og gir deg sceneerfaring.

Tro på eget prosjekt

– Min erfaring er at de som har en urokkelig tro på eget prosjekt, er de som oftest håndterer avvisning best, sier Marcus Resch Ånestad.

Han er både terapeut og daglig leder av Nion, et lavterskel samtaleterapitilbud.

– Som kunstner har du det vanskelige skillet mellom jobb/prosjekt og identitet. Man presenterer seg selv for verden og er nesten naken. Da blir avvisning vondt.

– Er den noen teknikker for å kunne håndtere dette bedre?

– I gründermiljøene snakker man om at det er mye læring i det å feile. Alle som lykkes med å etablere noe, har gått på trynet både én og to ganger.

Men i den sammenhengen handler det ofte om penger og investorer, mens hos kunstnere handler det om sjela di.

– Derfor kan det være sunt å utfordre skillet mellom prosjektet du jobber med og den DU er. Skap en liten distanse.

Opprettholde struktur

Ofte snakkes det om at kunstnere gjerne må ha det litt vondt for å skape, den såkalte «artist struggle».

– Men det er oftere slik at hvis man har det for jævlig, så er man lite produktiv. I tillegg håndterer man motgang dårligere i slike situasjoner, sier Resch Ånestad.

Hans råd er å opprettholde struktur i hverdagen.

– Som kunstner skal man sjonglere mange oppgaver; skrive søknader, organisere spillinger, øve, skape og skrive regnskap.

Stress oppstår når man har mye man skulle ha gjort, derfor er det viktig å fortsette med gode vaner, selv om responsen på kunsten skulle utebli.

– Et kjennetegn på de som får det til, er at de er aktive selv i perioder det går trått.

Samtidig er det viktig å vite når nok er nok.

– Hvis responsen uteblir år etter år, er det kanskje på tide å finne på noe annet?

Resch Ånestad påpeker samtidig et menneskelig fenomen som påvirker atferd i motgang:

– Vi mennesker er gode på å forutse alle katastrofer vi er overbeviste vil skje. Vi er dårlige på å se de gode tingene som kanskje kommer.