– Det er viktig å hegne om tiden med familien

– Dette er et slags kråkeslott, sier Malin Pettersen da hun tar Kontekst imot i det kombinerte hjemmet og arbeidsplass.

Vi befinner oss i en leilighet ganske sentralt i Oslo og ved første øyekast virker rommet lite. Men når vi går opp en liten trapp, åpenbarer det seg nesten fire etasjer, eller tre plan og en avsats, som gir hele leiligheten en rom- og tårnfølelse.

– Jeg bruker mye tid her på kjøkkenet, forteller hun.

Der står iPad, notatbøker, penner, kaffekopper og alt som må til for å kunne organisere seg.

– Her bedriver jeg alt fra låtskriving, tekstskriving, strategier for utgivelser, svare på e-poster, og lage merch.

– Lager du egen merch hjemme?

Pettersen viser oss plekterholdere i leire, brukte (men vasket) T-skjorter med unikt trykk på hver enkelt og mye annet.

– De er kjøpt via bruktbutikken Prisløs. Jeg synes det er så mye mer interessant enn tradisjonell merch. Det er unikt, bærekraftig, dessuten tror jeg på det mellommenneskelige i det å lage noe selv.

– Men det må da ta tid og kan vel ikke gi store volum?

– Nei, det er sant, men jeg finner dette svært givende. Det er kunst og håndverksgenet mitt som slår inn. Jeg koser meg med dette og inkluderer gjerne ungene og har kvalitetstid.

Pettersen snakker om at slikt kan gi ringvirkninger i en verden som går veldig fort.

– Jeg håper jeg kan inspirere andre til å skape noe selv. La det bli en motvekt til overproduksjon, passivitet og forbruksmentalitet ellers i samfunnet.

– Mange trenger å komme seg vekk fra hjemmet for å ha en liten distanse fra jobb/øving. Du trives med denne løsningen?

– Det er midt i blinken for meg.

Overfylt, men ikke rotete

Leiligheten/øvingsrom/studio/arbeidsplass bærer preg av både bolig og jobb. Den er overfylt av instrumenter, barneleker, kjøkkenredskap, planter, bøker, merch og rare gjenstander som sier: «jeg kan fortelle en historie».

– Vi er en «tingede» familie. Tingene våre står framme slik at de kan brukes uten å måtte lete etter dem.

For selv om i alle etasjene er fylt opp, så er det ikke rotete. Alt har en plass og selv barnas leker og tegnesaker, har et dedikert sted. Og midt i alt dette dukker den noe skeptiske, men kontaktsøkende bengalkatten Pustasj opp.

– Bare vent. Snart får du klappe henne. Hun trenger bare litt tid.

Og ganske riktig: Etter noen minutter blir Kontekst og Pustasj gode venner.

Elsker øvingslokaler

– Jeg har et eksotisk forhold til øvingslokaler, selv om jeg for det meste jobber hjemmefra, sier Pettersen.

– Der har man det morsomt, krangler og ler. Veggene er ofte fulle av historier. Det er gamle plakater, gammelt musikkutstyr. Rommene er gjerne støvete og gjenspeiler de som øver der. Kjempespennende!

Som et apropos forteller om en av de første lokalene hun var i da et band hun spiller i, Lucky Lips, pleide å øve der.

– I likhet med de fleste slike lokaler, er de gjerne delt av mange. Det leves parallelle liv som nesten ikke berører hverandre. Men ting skjer.

Plutselig en dag er den gamle forsterkeren, som ingen har brukt på lenge, borte.

– Har eieren hentet den? Er den stjålet? Plutselig blir brus- og ølboksene pantet etter mange måneder. Hvem gjorde det? Hva er egentlig rommets komplette historie? Hvordan veves den sammen? Det er fascinerende.

– Du beskriver nå hele poenget med denne artikkelserien.

Pettersen forteller at hun har nesten aldri reist noe sted for å øve.

– Da jeg var ung, spilte jeg mye med pappa (bassist Ivar Brynildsen), eller ble med i eksisterende band med egne lokaler. Jeg har aldri spilt i korps, aldri hatt mitt «eget» lokale. Derfor er det naturlig å jobbe hjemme for meg.

Musikk overalt

Selv om kjøkkenet er den foretrukne arbeidsplass med lys og utsikt til trær og en flokk spurver som besøker fuglemateren, så er selve innspillingsutstyret plassert inne i en krok bak vindeltrappa som går opp til tredje og fjerde avsats.

– Her kan jeg spille inn vokal og akustisk gitar. Denne gamle mac’en er så gammel at den bare kan brukes til å spille inn og spille av lyd, sier hun og ler.

Rett ved siden av innspillingsutstyret, er det et klesskap.

– En gang åpnet jeg dørene og satte mikrofonen her inne. Så hang jeg opp en dyne bak mikrofonen og spilte inn vokal her. Da fikk jeg skryt for å ha spilt inn god vokallyd. Slikt gir mestringsfølelse.

Det er tydelig at hele hjemmet er preget av balansegangen privatliv og arbeidsplass. Alle kroker er utnyttet til noe. Bak sofaen står det en rekke gitarer i et stativ, på en hylle finner du plater og merch, en mikrofon plassert i en krok, det ligger en gitarkoffert under sofaen.

– Da blir det viktig å ha rammer. Barnas skoledag har hjulpet meg veldig til det. Jeg får de på skolen, så går mannen min på jobb. Da har jeg mine tilmålte timer til å få unna det jeg skal.

Men når familien kommer hjem, er også Malins arbeidsdag slutt.

– Selv om man som artist alltid er litt på jobb, så er det viktig å hegne om tiden med familien. For man kan alltids sende én e-post til, man er alltid tilgjengelig for andre, så derfor må man prøve å ha tydelige rammer. Men jeg liker rammer. Det trodde jeg ikke jeg skulle da jeg var yngre.

– Så mannen din er ikke musiker?

– Jo da, men han jobber som fastlege.

– Alle familier må ha en lege og en rørlegger blant medlemmene.

– Haha. enig!

– Men du har jo et band. Dere øver vel ikke her?

– Nei. Øvingshotellet er vårt knutepunkt. Og innimellom bruker vi bandmedlemmenes egne studioer og rom.

Men mange mener at Øvingshotellet er så upersonlig.

– Jeg liker stedet. Tenk på alle som får muligheten til å øve og skape noe der inne og som kanskje ikke har råd til et eget fast lokale. Dette bidrar til at kulturen setter seg i veggene og stedet summer jo av liv. I tillegg er det mange kollegaer som jobber der. Det er megahyggelig å se dem når man er innom.