Ny rapport: Det er – nesten – ingenting galt med Riksteatret

– Vi har lang erfaring med å sende ut undersøkelser og det er sjeldent det er så overveiende positive svar.

Den positive tilbakemeldingen fra spillestedene gikk både på profesjonalitet og kvalitet. Og at det fungerer for publikum.

– I det hele tatt ønsket de seg mer av det (Riksteatret tilbyr. red.anm.)

– Mer kunstnerisk risiko

Parallelt med Telemarkforsknings overordnede gjennomgang, har et panel av eksperter gjort sin faglige vurdering. Panelet består av eksperter fra scenekunstfeltet: Melanie Fieldseth, Annette Therese Pettersen, Per Ståle Knardal og Maria Utsi.

De mener det er et ubrukt kunstnerisk potensial og ubrukt kunstnerisk handlingsrom ved Riksteatret.  

– Det vil si at de mener Riksteatret kunne tatt mer kunstnerisk risiko og turt å utfordre sine egne forestillingsrammer, kanskje spilt på andre steder, brukt flere sangere, hatt forestillinger som var mer oppdatert politisk eller samfunnsmessig, forklarer Hylland.

– Gitt den relativt romslige fortolkningsrammen de har fra departementets side, så har de muligheter til å handle og jobbe litt bredere enn de faktisk gjør, legger han til.

Hylland er overrasket over at de ikke møtte flere kritiske perspektiver i gjennomgangen.

– Vi hadde også ventet å høre mer kritiske holdninger. For eksempel til at dette var en konkurranse situasjon. Siden Riksteatret ble opprettet har teatermangfoldet og tilbudet blitt mye større.

Likevel:

– Det var veldig få av de vi snakket med som opplevde det som en konkurransesituasjon med det lokale tilbudet, sier Hylland.

– Veldig stas

Kommunikasjonsrådgiver ved Riksteatret, Helge Rekdal, er veldig fornøyd med rapporten.

– Det er gledelig at de Telemarksforskning har snakket med er så fornøyde, og at vi har en så sterk posisjon, sier han.

Han trekker fram at Riksteatret har et tett samarbeid med spillestedene, og at det derfor er viktig for dem at de er fornøyde.

– De er jo våre fremste representanter overfor publikum. Det gjør resultatet av rapporten ekstra stas, forteller Rekdal. 

Ny sjef, ny retning

Mangelen på kunstnerisk risiko ble nevnt i rapporten, men heller ikke det er nødvendigvis et aber mener Rekdal:

– Det er mange som mener at et riksteater ikke skal utfordre så mye handlingsrom. For mange steder er vi det eneste scenekunsttilbudet som finnes.

Samtidig:

– Når det er sagt så har vi en ny teatersjef, Wenche Viktorsdatter Paulsen, som staker ut en ny kurs for teateret, sier Reksal.

Han forteller at denne nye kursen nok vil være en retning med mer kunstnerisk risiko. Sånn sett svarer også teateret på kritikken.

– Wenche er nok mer risikovillig kunstnerisk enn tidligere teatersjefer har vært.

Mens Hylland var overrasket over at det i liten grad ble sett på som at Riksteatret konkurrerer med eventuelle lokale tilbud, mener Rekdal dette har en naturlig årsak:

– Vi samarbeider veldig godt med lokal- og regionteatre. Det er faktisk en viktig del av Riksteaterets arbeid og mandat. Det er noe bedriftsøkonomisk smart i å føre opp en forestilling og ta den med på turne i hele landet, og dermed nå et større publikum.

«Det klassiske spørsmålet»

Rapporten om Riksteatret er også den siste i gjennomgangen av de store teaterinstitusjonene. Denne evalueringen er sånn sett en del av et arbeid som har pågått i over ett tiår.

Hylland jobbet også med rapporten Scenens kunst som var en overordnet gjennomgang av scenekunstfeltet.

Når det kom til Riksteatret ville Kultur- og likestillingsdepartementet ha en mer omfattende gjennomgang av hele virksomheten sett i lys av endringer i scenekunstfeltet og kunstpolitikken, forteller Hylland.

– Det er en blandet bakgrunn for hva som er sett på, og mange faktorer som er vurdert. Likevel bunner det i «det klassiske spørsmålet», som Hylland beskriver det som: «leverer en slik institusjon på de hovedmålene som de er bedt om å levere på?», sier Hylland.

Riksteatrets målsettinger kan grovt sett oppsummeres i tre perspektiver: Kulturpolitiske hensyn, kunstnerisk kvalitet og effektiv ressursutnyttelse.

Ifølge rapporten er det ikke ett åpenbart, klart og tydelig svar på spørsmålet om Riksteatret oppfyller disse målene. Konklusjonen er avhengig av hvem man spør.

Hylland forteller at arbeidet har vært spennende.

– For oss som har jobbet med og er opptatt av kulturpolitikk, så er dette et av de siste gjenværende lokomotivene i norsk kulturpolitikk, sier han.