– Før jeg kan øve må jeg rydde og vaske

Tiril Heide-Steen bor og jobber i en moderne funkisvilla med familie, hund og katt. Der flyttet de inn for bare en drøy måned siden.

– Du må bare unnskylde Pippi. Hun er fortsatt litt valp og elsker og hoppe opp og hilse.

Pippi er en såkalt Cockapoo – en blanding av Cocker Spaniel og puddel. Hun står og logrer bak vinduet ved inngangsdøren, klar for å få besøk.

– Her bor og jobber jeg, forteller hun og viser oss inn til en stue med utsikt over Oslofjorden med holmer og øyer.

Heide-Steen er skuespiller og sanger. Hun har jobbet frilans hele livet.

– Det er en katt her også, Pusi Marie, men hun er en sky gammel kattefrøken. Hun har vært med meg i mange år og var god trøst da pappa døde.

Tirils far, den folkekjære skuespilleren, komikeren og musikeren Harald Heide-Steen jr. døde i 2008.

Og ganske riktig. Vi ser ingenting til katten mens vi er der. Vel inne forbi entreen, kommer vi inn i stua med åpen kjøkkenløsning. Mellom kjøkkenet og stua står et gammelt piano.

– Dette har jeg hatt hele livet. Det sto i barndomshjemmet og derfor har jeg tatt det med meg.

– Det er et klistremerke på den ene tangenten. Trenger du å finne C etter alle årene som sanger?

– Nei, nei. Det er der for å gjøre det lettere for ungene å finne den, sier hun og ler.

– Dette er jo boligen din også. Du øver vel ikke i hele boligen?

– Nei, men for å si det slik så flyttet vi inn for en drøy måned siden, så jeg aner ennå ikke hvordan dette huset fungerer som øvings/jobbsted. Men så langt, er dette et veldig inspirerende hus.

Alltid på jobb

For første gang i yrkeskarrieren har Heide-Steen eget øverom, forteller hun. Tidligere har hun øvd i leide lokaler, i stua hjemme i gamle tomannsboligen, og lignende steder.

– Jeg opplever at det å få eget rom er med på å profesjonalisere det jeg gjør. Det meste av det jeg gjør er jobbrelatert. På én eller annen måte.

– Hva mener du med det?

– At man alltid er litt på jobb. Boka man leser er både avslapning og research.

På fjorden er noen båter på vei fra A til B. Fortsatt ligger disen og gløder i oransje/rosa over holmene. Kontekst ser at dette er et sted man kan få lyst til å spille og synge.

– Jeg gjør mange ting som jeg ikke tenker er jobb. Det går i hverandre. Når jeg sitter ved pianoet, så kan jeg gjerne gjøre det kun for å kose meg. Men noen ganger kommer det ideer når jeg sitter slik.

– Kan frilanslivet bli ensomt?

– Du kan fort skape deg et eget ekkokammer, ja. Derfor er det viktig å møte folk, gå og se på ting, lære seg nye ting.

Heide-Steen sier at hun trenger å sparre med folk.

– Når man øver så mye alene, må man ha noe man kan øse av. Det får man når man har kastet ball med noen og fått konkrete ting man kan jobbe med.

Hun har blant mye annet jobbet to år for Riksteatret.

– Der møter man masse folk og det er veldig inspirerende. Dessuten får man reise rundt og oppleve alle mulige teaterbygninger. Jeg elsker dem. De har alle særegenheter som gjør at sjelen bor i veggene.

Å «belte» i en tomannsbolig

Heide-Steen er primært skuespiller, men er også en ettertraktet sanger. Musikkteatret står hennes hjerte nært.

– Derfor foregår veldig mye øving hjemme. Unntaket er når man har lengre engasjement ved teatrene, for de har gjerne øvingsfasiliteter.

– Hvordan var det å flytte fra tomannsbolig med tanke på øving?

– Det deiligste er å bare kunne synge helt fritt uten å tenke på naboer. Jeg husker jeg måtte steppe inn i Frost da vi bodde i tomannsbolig. De sangene krever at du «belter», altså synger av full kraft. Alle hørte meg. Det var litt flaut.

Hun forteller om det å bli litt vel bevisst sin egen «øvingsopptreden» hjemme.

– I tomannsbolig føler man at naboene lytter. Her hjemme føler jeg at alle i familien ser på. Det er noe helt annet når man først er på en scene. Da er man i opptredenmodus. Men øving er en del av jobben.

Hun forteller om en gang hun og ektemannen jobbet med en sang i studio hvor hun måtte synge mens han kjørte teknikk og lyttet.

– Da ble jeg veldig selvbevisst, sier hun og ler.

Utsikt til begjær

Heide-Steen er vant til å øve overalt.

– Hotellrom, dusjen og ikke minst i bilen. Bilen skal ikke undervurderes som øvingsarena. Der er du helt for deg selv. Men jeg trives med gulvplass for jeg elsker å gå fram og tilbake når jeg øver.

Pippi stikker nesa si opp i fanget mitt og vil ha oppmerksomhet.

– Du får bare dytte henne bort, sier Heide-Steen og gir hunden en skikkelig kos.

– Bli med opp og se på arbeidsrommet mitt.

Hun fyller opp kaffekoppene tar oss med opp til rommet som er dedikert til øvingsrom. Der står det et nytt Nord-piano. Bokhyllen er på plass. Noen barnebøker ligger henslengt på sofaen. Men det er fortsatt noen umonterte ledninger i en kasse og høyttalerne har mannen Jesper Borgen, som er lydtekniker, stukket av med.

– Han jobber med innspilling og hadde vist bruk for dem, sier Heide-Steen.

Det er nesten med et stikk av misunnelse når man ser rommet med panoramautsikt over Oslofjorden, en etasje høyere opp enn stua.

Egne prosjekter bakerst i køen

– Jeg må ha det ryddig, konstaterer hun.

– Det er det som er utfordringen med små barn og kjæledyr: Før jeg kan øve må jeg rydde og vaske, gå tur med hunden og slike ting. Når man først er ferdig med det, har man svidd av masse energi, kan hun fortelle.

– Som småbarnsmor har jeg et veldig behov for å strukturere dagen.

Hun påpeker flere grunner for å strukturere hverdagen. Det er og viktig med tanke på å sette av tid til egne prosjekter.

– For det er en utfordring! Det er prosjekter man ikke tjener penger på her og nå. Det kan i tillegg hende at de ikke får det gjennomslaget man håper på og man kan ha jobbet forgjeves. Slike ting kommer alltid sist i køen. Men sånne prosjekter er gjerne de som er morsomst å jobbe med.

– Huset er et stort murhus med store rom og rette flater. Har det noe å si for hvordan du jobber?

– Det er jo en kjensgjerning at man jobber annerledes i forskjellige typer rom. Huset er et 25 år gammelt funkis-murhus. Uansett er dette er luftig rom, et rom til ettertanke, til inspirasjon.

– Og det er en egen ro å bo litt vekk fra Oslo sentrum, være litt «off».