Thomas Bergsten er glad for å fortsatt ha penger til strenger på gitaren

At det likevel går forholdsvis greit rundt, er takket være valget om å flytte med kone og barn på landet – nærmere bestemt Svelvik, samt at paret holder kunstkurset «Nonstop» for barn en gang i uka.

– Da det løsnet opp med restriksjoner var det vanskelig å få spillejobber, fordi det var så mange som var skjøvet på at det ble trangt om plassen.

– Det kom også få folk. Og så kommer denne nye innstrammingen, med dyrere lån og strømmen, ikke minst, sier Bergsten.  

Evig optimist

Han er imidlertid ikke for bekymret, og er hva han selv kaller evig optimist – en innstilling som har noen fordeler. For tilfeldighetene var ikke helt på hans side, den marsdagen i 2020 hvor han sa opp jobben. Elleve dager etter at han sluttet stengte landet ned.

– Det var skikkelig dårlig timing. He-he.

Latteren er av typen som hadde satt seg fast i halsen, om det ikke var for at det er noe ironisk morsomt i det at han gleder seg over å ha hatt flere utsolgte forestillinger og konserter under pandemien.

Dette vel å merke takket være restriksjoner; utsolgt betydde 20 og 30 solgte billetter. Men det høres likevel pent ut med tre utsolgte kvelder på rad på Sentralen i Oslo sentrum.

– Det jo litt komisk denne situasjonen. Som kunstner er man jo vant til å ha det trangt økonomisk.

Han nevner sin albumaktuelle kollega Krissy Mary, som han ellers spiller med i americana-trioen Secret Sound of Dreamwalkers.

– Vi spøker gjerne med at det var jammen godt det eller det stipendet kom inn, for da fikk vi råd til husleia denne måneden også. Men jeg har til strenger på gitaren ennå, så jeg klager ikke altså. Dessuten bytter jeg ikke for ofte strenger.

Effektiv studiotid

Pandemien kan imidlertid ikke ta æren for at det har blitt fire utgivelser i år. Det kan derimot hjemmet som rommer både atelier og studio.

I januar slapp han (og Tore Ljøkelsøy) i duoen The Orange DOTS albumet Nautic Girl, i juni kom jazzprosjektet Thomas Bergsten’s Kosmos, i september slapp han Ganjibiri og i mai ga gruppen Gunerius og verdensveven (der Bergsten også er primus motor) ut andrealbumet Der går nabolaget. 

Med unntak av Ganjibiri og Kosmos har det meste blitt spilt inn i hans eget kjellerstudio. Egentlig skulle heller ikke dissevært spilt inn i leid studio. Men prosjektet som hadde fått studiotid ble utsatt. Noen deltagere måtte melde avbud. Andre kom til. Tid i studio kunne jo ikke gå til spille.

– Det ble veldig spennende. To dager i studio med spilling. Åtte timer opptak. Så det var ganske effektivt. Det var intenst, for det er jo krevende arbeid når du skal være på hele tiden.

– Vi hadde noen få temaer jeg hadde skrevet, og et par konsepter jeg ville teste ut. Vi rigget opp til alle i samme rom, uten hodetelefoner. Vi snakket litt, spilte inn, hørte på, og spilte litt igjen.

For apropos økonomi. Studioleie koster penger. Bergsten både ville – og måtte – være effektiv. Og det selv om pengene til oppholdet allerede var satt av.

– Vanligvis gjør jeg alt selv hjemme. Jeg produserer og mikser. Men i det siste har jeg begynt å spare penger for å få noen andre til å mikse.

– Det er deilig å få noen andres ører på verket. Og slippe å pirke for mye. For hvor mye skal du egentlig pirke? Det er jo ingen som hører på som bryr seg om gitaren er litt mer til høyre, høyere eller lavere, så lenge du hører uttrykket.

Alt henger sammen med alt

Bergsten jobber mye alene. Ikke minst med skulpturer og annen installasjon. Bandkonstellasjonene byr oftere på samarbeid.

– Det er fint å ha samarbeid. Særlig når vi samarbeider veldig bra, sier han, og sikter til Tore Ljøkelsøy, fordi de nettopp snakket om dette på siste øving.

– Jeg har alltid jobbet med musikk i et utvidet begrep. Jeg er jo utdannet billedkunstner. Men jeg har jobbet mest med lyd og teater. Det trenger jo heller ikke være det ene eller andre, eller det tredje.

For ham inngår alle kunstuttrykkene på sett og vis i det samme prosjektet. Han hører sammenheng mellom maleriene og musikken. Noen av skulpturene er også instrumenter.

– Jeg har noen instrumenter jeg har designet selv. Et av dem er laget av et helt stykke eik, bygget av Bjørn Galdal, med fire strenger ganger tre. Mikrofoner er plassert på begge sider av strengene. Det gjør at man kan utforske den vanlige lyden, samtidig som du får den motsatte tonene. Det gir en helt spesielle tonalitet å eksperimentere med.

– Jeg har alltid hatt en billedkunsttilnærming til musikk. Eller si helhetlig og performativ tilnærming. For eksempel har jeg også begynt med tekstilkunst. Jeg syr scenetepper.

Sceneteppene bruker han på konserter. Og på teaterforestillinger. Hans kone er scenograf. Sammen driver ekteparet også teatergruppen Vandrefrank, hvor også Desiree Vaksdal og May Therese Vorland er med.

Branding is demanding

Arbeidsdagene til Bergsten starter etter at datteren er levert i barnehagen. Frem til lunsj jobber han etter inspirasjons- eller innfallsmetoden. Kommer det ikke noen lyd, begynner han med noe mer håndfast kunst eller tekstarbeid. Så går han en tur, eller kobler av med litt tv-spill, før økt to, hvor energinivået holder til redigering eller noe annet som ikke er hva han kaller direkte skapende. 

– Det er alltid mange prosjekter på en gang. Det er alltid mange bruddstykker som kan få plass i de ulike prosjektene, alt etter hva som passer. Og hva som passer grensen er ganske vid. Målet er at jeg til slutt kan bruke mitt eget navn på alt. Men branding is demanding, som man sier.

Han føler seg ofte vimsete. Særlig sammenliknet med sin kone, som har en helt annen arbeidsform enn ham. Samtidig innser han jo at vimset ikke nødvendigvis er bortkastet, eller reelt for den sakens skyld.

– Jeg tenkte en stund at jeg ikke hadde gjort så mye i år. Inntil jeg så på CV-en min her om dagen. Jeg har gjort dritmye. Det må jeg ærlig innrømme. Det har gått unna. Og det er jo bra det.

Ingen visuell fantasi

En faktor som har påvirket Bergstens kunstervirke, er en manglende evne til å visualisere; Bergsten har afantasi.

– Det er det motsatte av synestesi, på en måte. Jeg har ikke noen visuell fantasi. Så jeg tror jeg jobber veldig direkte med ting, på grunn av det. Jeg kan ikke se for meg en person, jeg må se på et bilde. Men jeg kan tegne et eple. Og jeg drømmer i bilder.

Afantasien har også hatt uventede konsekvenser. I en periode skrev han brutale tekster. Kanskje uten å mene det. Slik som denne her:

I knock at the door and you let me in
oh god oh god let the fun begin
i grab a knife and i cut you up
i slit your throat and i spill your guts
i eat your liver from the floor then i turn around to lock the door …

– Kristine Marie Aasvang og Stefan Reman la seg ned og lo da vi hørte på denne i studio etter innspilling husker jeg. De kunne se det for seg. Mens det for meg bare er ord som klinger bra sammen. Det er nok nøkkelen til hvordan jeg jobber.