
– Tepper på vegger og gulv er det verste
Da mezzosopran Siv Misund øvde inn en nyskreven opera, var det viktig at øverommet ikke var akustisk dødt – og støvete.
Ikke alle øverom er permanente. Noen brukes kun for å øve inn et bestemt stykke, eller prosjekt. Kontekst møtte mezzosopranen Siv Misund som er én av sangsolistene på den nyskrevne norske operaen Heroin Chic. Den ble fremført på Parkteatret og Jar Kirke, men ble øvd inn i en av salene på Sentralen i Oslo.
– For meg som jobber aktivt med et roms akustikk, så er et for tørt rom ikke best mulig, sier Misund.
– Som sanger vil man at lyden skal vokse.
Vi møtes litt i forkant av en av øvelsene for å kunne snakke uforstyrret. Rommene på Sentralen leies ut til forskjellige formål. De er konstruert for å kunne dekke forskjellige behov. Fra møter og foredrag med mange stoler, projektorer og lignende, til musikkøvelser eller leseprøver.
– Hvordan er det å jobbe med akustisk musikk her. Dere sangere bruker ikke mikrofon i denne oppsetningen, ser jeg.
– Nei, vi jobber som et akustisk ensemble, med et forsterket keyboard i tillegg. Rommet her på Sentralen er ikke det verste, men det er nok ikke konstruert med tanke på klassisk, akustisk musikk.

Det er ikke så mange rom som er konstruert for å framføre musikk akustisk. Et av de beste eksemplene er selvsagt Den Norske Opera & Ballett.
– Apropos operaen: Min favorittplassering som publikummer er tredje balkong. Det er ikke der du ser best, men her blandes rom og musikk perfekt.
For de som ikke vet det, er Sentralen et kompleks midt i Oslo med møterom, konsertsaler, caféer og mye mer. Det er moderne og populært. Ensemblet som skal framføre operaen, har fem dager å øve inn alt på.
Godt rom å være i
Det er forholdsvis moderne og romslig rom, med dempet parkett og lydisolering på veggene. Taket er eksponert betong, men det er ikke flatt. Klangen er dempet og perfekt for nettopp møter og foredrag.
– Egentlig er tepper på vegger og gulv det verste, forteller hun.
– Da kan rom bli altfor akustisk døde. I tillegg kan det bli støvete. Slik er det heldigvis ikke her.
– Men rommet virker jo godt å være i. Hva er utfordringen her?
– Som sanger bruker jeg akustikken for å skape klang og trenger mer klang enn hva de fleste rom av denne typen gir.
Men Misund tenker ikke på det som et problem. Mer som en utfordring som må løses.
– Det er rett og slett ugunstig å tenke på det som noe negativt. Man jobber med det man har. Og min jobb i denne sammenhengen er å få fram komponistens tanker.

Og det er ikke bare akustisk balanse mellom instrumenter og sangere som skal håndteres.
– Vi har også med én flott barnesanger. Og hun har jo en egen klang som er helt annerledes enn min. Jeg må ikke overdøve, men gi henne plass i lydbildet.
Nyskrevet, norsk opera
– Kan du si litt om Heroin Chic?
– Det er en opera som er skrevet av komponist Solveig Sørbø. Teksten er løst basert på Maria Kjos Fonns bok med samme navn. Veldig spennende musikk.
– Det er ikke ofte det lages ny norsk opera. Prosjektet er veldig spennende å være med på. Jeg er jo en ildsjel så det var derfor jeg sa ja. Du kan si jeg er over middels interessert i mitt yrke, sier hun og ler.
Misund synger også gospel. Der synger hun med mikrofon.
– For meg som er så vant til å bruke rommet for å lage farge, så er det nesten en kamp å gi fra meg kontrollen til en lydtekniker. Heldigvis er det mange flinke teknikere rundt omkring.
Når man spiller gospel med trommer og lydanlegg i et kirkerom, dukker et annet problem opp:
– Inne i et kirkerom er det nesten umulig å balansere lyden, samme hvor mye man demper trommer og jobber med lydnivåer.
Og tilsvarende problemer dukker også opp når man synger akustisk i en kirke.
– Kirkerommet er konstruert for å bære tale fra én person, nemlig prestens preken. For all del: kirkerom kan ofte være gode å synge i, men det kan også bli for mye av det gode.
Et overakustisk rom er ingen fordel, mener hun.

– Man får en opplevelse av å kræsje med egen lyd. Musikken og romklangen går i hverandre og gjør opplevelsen utydelig.
Nå begynner musikerne og komme inn. Én skal bare gi en beskjed til komponisten, en annen venter ute, mens pianist Bojan Marjanovic spør pent om han kan få komme inn å forberede seg litt. Selvsagt.