Små grep kan gi bedre kjønnsbalanse i musikklivet ⋆ Kontekst

Små grep kan gi bedre kjønnsbalanse i musikklivet

FAGARTIKKEL: Ja, vi skal snakke om jenter, fordi vi er opptatt av like muligheter. Vi mener det er på tide å endre måten vår å tenke på.

Det er en kjent problemstilling i norsk kultur- og samfunnsliv at mange maktposisjoner fortsatt besittes av menn, og at det i mange miljøer er stor kjønnsubalanse (Sørensen 2014). Dette ser ikke ut til å endre seg i nevneverdig grad, og i alle fall ikke av seg selv. Ved UiT – Norges arktiske universitet jobber vi for tiden med et prosjekt som skal bidra til å bedre kjønnsbalansen i kunstfagene. Prosjektet, som har fått navnet «Kjønn & Skjønn», har særlig fokus på toppnivået, der spriket er størst. Vi forsker på hvilke kvalitetskriterier som legges til grunn når prestasjoner i kunstfagene vurderes. I tillegg utvikler vi gode strategier for å jobbe med bevisstgjøring. Dette har vi valgt å konkretisere i slutten av artikkelen, der vi presenterer en praktisk oversikt over grep som kan benyttes i hverdagen for å bidra til større samfunnsmessig kjønnsbalanse.

Hvorfor balanse?

Begrunnelsene for bedre kjønnsbalanse er tuftet på både et rettferdighetsargument og den kjensgjerning at mennesker velger sine liv ut fra samfunnsmessige strukturer og forventninger, like mye som etter egne ønsker og evner (Pettersen 2011). Simone de Beauvoirs tese fra 1949 om at «man fødes ikke som kvinne, man blir det», er fremdeles gyldig og kan fungere som et kompass når vi skal veilede nye generasjoner gutter og jenter inn i framtiden. For kjønn er ikke enten kropp eller sjel. Vi kan ikke uten videre snakke om det biologiske kjønnet og det sosiale kjønnet når vi skal studere kjønnsbalanse. Mennesket tilhører også en kulturell samtid som står i relieff til en historisk fortid med tråder inn i både nye og arvede tankesett. I prosjektet «Kjønn & Skjønn» tenker vi at en god samfunnsutvikling er avhengig av at vi ivaretar og utvikler mangfoldet i befolkningen gjennom respekt for likeverdet. Vi står i en historie med delvis ubevisst definerte maktstrukturer, og vi må forsøke å komme ut av vante tankesett dersom vi ønsker et dynamisk og reelt demokratisk samfunn.

Noen fakta om ståa

Det har i mange tiår blitt utdannet like mange kvinner som menn i de utøvende musikkutdanningene. Likevel er det fortsatt flest mannlige professorer, også blant de yngre nytilsatte lærerne ved disse utdanningsinstitusjonene. Allerede på lektornivå er det færre kvinner enn menn, noe som skiller musikkfeltet fra andre humanistiske fag, hvor det er først på toppnivået at det er flest menn.

Lignende tall kan man også finne i musikklivet ellers. For eksempel gikk bare 2,8 av de 20,1 millioner kronene NRK utbetalte for radiospilling av norske artister til kvinner. Bare 3 av 30 av «Årets Spellemann» har vært kvinner, og det er få kvinner som er såkalte headlinere på norske festivaler. Dette er ikke fordi kvinner ikke spiller bra musikk, eller ikke er gode nok utøvere. Forskning viser at årsakene er sammensatte, og at det spesielt er kombinasjonen av vanetenkning, bevisstløshet og hvem som kjenner hvem som er bakgrunnen for problemet.

Den ubevisste partiskheten

Vi er alle partiske på forskjellige måter. Det er sunt å hele tiden utfordre seg selv og hverandre i forhold til dette. Et godt eksempel er en forskningsstudie gjort med musikklærere som lot seg teste om hvor rettferdig de bedømte komposisjoner. Alle de 16 lærerne mente at de ikke var partiske når det kom til kjønn, før de deltok i studien. De fikk i oppdrag å lytte til ti korte komposisjoner, og deretter si hvilke de trodde var skrevet av kvinner og menn. To uker senere skulle de høre på de samme komposisjonene og rangere musikken ut fra hva de mente var kvalitativ god musikk. Det viste seg at lærerne vurderte de komposisjonene de trodde var skrevet av menn som bedre enn de komposisjonene de mente var skrevet av kvinner (alle de ti komposisjonene var skrevet av kvinner). Lærerne var selv overrasket over dette resultatet, og konkluderte med at det var lærerikt å bli bevisst på egne forforståelser i kvalitetsvurderinger (Legg 2010).

Forskning viser at kvinner i mange tilfeller må prestere bedre enn menn for å bli vurdert som like gode som menn, uavhengig av om de som vurderer er kvinner eller menn. Dette gir jentene lite spillerom for tabber og å få prøve seg fram, spesielt på områder hvor det er få kvinner fra før.

Skjevhet i korpsmiljøet

Samtlige 80 dirigenter som ledet korps i NM i brass i 2014 var menn, på tross av at det i dag er mange dyktige damer som dirigerer korps. I tillegg er det svært sjelden kvinnelige dommere i disse konkurransene, og det er omtrent ingen som spiller musikk skrevet av kvinnelige komponister. Vi er helt sikre på at dette ikke er noen bevisst strategi eller utestenging i korpsmiljøet, men det er tegn på at man bør være mer bevisst sin mulighet til å presentere rollemodeller, også for de mange jentene som er ivrige korpsentusiaster og talentfulle musikere. Dette krever innsats og at vi snakker høyt om det. På brasskonkurransen Siddis i Stavanger ble det for eksempel i 2011 bestemt at halvparten av dommerne skulle være kvinner.

Det magiske ordet kvalitet

I media kringkastes festivaler og kunstinstitusjoners påstander om at de ikke velger ut fra kjønn, men ut fra kvalitet. Resultatet ser ut til å bety at menn er kvalitativt bedre enn kvinner. Men det viser seg at når man skjuler den som skal vurderes, for eksempel som ved prøvespill bak skjerm, så kommer kvinnene bedre ut (Gouldin & Rouse 1997). Dette er interessant og viktig å merke seg. Derfor er arbeidet med å endre tankemønstre og å forsøke å bli bevisst innarbeidede fordommer så viktig for å bidra til et mer mangfoldig og rettferdig samfunn.

Kjønn er ikke noe vi er, det er noe vi gjør, mener filosofen Judith Butler (1990). Vi ser mange eksempler på utøvelse av kjønn på musikk- og teaterscener, enten ved at man innfrir stereotypiene, eller ved at man utfordrer dem. På norske institusjonsteatre viser en ny dybdestudie at kvinnelige skuespillere med økt alder og erfaring får færre faglige utfordringer, mens situasjonen for menn er stikk motsatt (Gjærum, Vollan & Bjerkestrand 2015). Vi vet også at i forskning og akademia må kvinner prestere langt bedre enn menn for å komme i betraktning som like kvalitativt gode som menn. I en svensk studie fremkom det nylig at kvinnelige postdok-kandidater må publisere 2,5 ganger så mye som menn for å vurderes som like gode som en mannlig kollega (Wennerås & Wold 1997). I USA har forskere også undersøkt muligheten for menn og kvinner til å få jobb etter endte studier, og de fant at en søknad med et mannlig navn ble vurdert som langt bedre enn samme søknad med et kvinnenavn. Studien viste at både menn og kvinner vurderte kvinnesøknaden strengere og at den fiktive mannlige søkeren faktisk også ble tilbudt høyere lønn (Moss-Racusin et al. 2012).

Kjønnsubalansen er et globalt fenomen og kan virke uoverkommelig, men den kan utlignes ved lokale og sågar enkle tiltak. Ved Musikkonservatoriet i Tromsø talte vi for eksempel opp antallet kjente musikere som var invitert til å holde mesterklasser for studentene i 2015. Bare 7,5 prosent av dem var kvinner. Dette opplyste vi om på et personalmøte, og da vi gjorde opp status ett år senere, var kvinneandelen økt til 44 prosent. Dette viser at det noen ganger kan være tilstrekkelig å påpeke kjønnsubalanse, uten å iverksette ytterligere formelle tiltak.

Kulturskolens mulighetsrom

Vi mener at skoler og kulturskoler har en unik mulighet til å påvirke unge menneskers bevissthet omkring kjønn og kvalitet. Du blir nok ikke professor i slagverk uten å ha spilt siden du var liten, så hvis du skal inspirere en slagverker til å gjøre karriere, må hun allerede som 12-åring kunne visualisere seg selv som slagverkprofessor. Det samme gjelder kanskje en ung gutt som elsker å danse ballett. Gode og bevisste forbilder i lærerstaben kan i den forbindelse være viktige for unge talenter. Dessverre ser vi fremdeles i kulturskolen en svært tradisjonell kjønnsubalanse i musikk, dans og teater. Få jenter ser ut til å spille bandinstrumenter, og guttene får rollene som de morsomme i revyer. Disse kjønnsinndelingene får vi hele tiden bekreftet i media. Hver gang en jente viser seg å være en habil gitarist, benevnes hun som kvinnelig gitarist, og i intervjuer må hun svare på spørsmål om hvordan det er å være kvinne i rockemiljøet, og ikke om hva slags musikk hun lager.

Kulturskolene kan bidra til bedre kjønnsbalanse gjennom måten de markedsfører sine aktiviteter på, og gjennom de forbildene de fremmer når de rekrutterer elever og lærere. Som danningsarena kan kulturskolene utgjøre en betydelig forskjell.

Enkle grep – stor effekt

Vi har følgende forslag til overkommelige grep den enkelte kvinne og mann kan ty til for å bedre kjønnsubalansen i kunstfagene:

1. Tør å snakke om kjønnsubalanse.

2. Tenk én gang til når du får i oppgave å foreslå en person til en jobb.

3. Framsnakk representanter for det underrepresenterte kjønn.

4. Se til at begge kjønn er representert i alle utvalg der kunst vurderes.

5. Kjenner du en trang til å kategorisere artister med begrepene jenteband, ballerock, eller kvinnelig musiker, forsøk å bytte ut kjønn med hudfarge, seksuell legning eller religiøs tilknytning. Ser det rart ut, er det rart. (lånt fra Balansekunstprosjektet).

6. Lag egne arenaer og nettverk for jenter (eller gutter) der det trengs.

7. Tør å påpeke og å påvirke.

Fagartikkelen er skrevet av dosent Hilde Synnøve Blix ved Universitetet i Tromsø og professor Rikke Gürgens Gjærum ved Høyskolen i Oslo og Akershus. Den ble først publisert i Musikkultur på papir, 11.oktober 2016.

Kilder:

Butler Judith (1990):

Gender trouble: feminism and the subversion of identity.

New York: Routledge.

Gjærum, Rikke Gürgens, Vollan, Ingrid, & Bjerkestrand, Karin (2015):

Levd skuespillerliv og rolletildeling. En studie av kvinner i norsk institusjonsteater.

Nordic Journal of Art and Reseach, No. 4, 2015/2.

Goldin, Claudia og Rouse, Cecilia (2000):

Orchestrating impartiality: the impact of «blind» auditions on female musicians.

American Economic Review 90 (4), 715-741.

Green, Lucy (1997):

Music, Gender, Education.

Cambridge: Cambridge University Press.

Moss-Racusin, Corinne A., Dovidio, John F., Brescoli, Victoria L., Graham, Mark J. & Handelsman, Jo (2012):

Science faculty’s subtle gender biases favor male students.

Proceedings of the National Academy of Sciences 109 (41): 16474-16479.

Legg, Robert (2010):

«One equal music»: an exploration of gender perceptions and the fair assessment by beginning music teachers of musical compositions.

Music Education Research vol. 12(2), 141-149.

Pettersen, Tove (2011):

Filosofiens annet kjønn.

Oslo: Pax forlag.

Sørensen, Siri Øyslebø (2014).

Fortellinger om feminisme og motforestillinger mot statsfeminisme. En analyse av norske avistekster 2007-2011.

Tidsskrift for kjønnsforskning. vol. 38 (3/4).

Beauvoir, Simone de (1949):

Det annet kjønn.

Oslo: Pax forlag.

Wennerås, Christine og Wold, Agnes (1997):

Nepotism and sexism in peer-review.

Nature, 387, 341-343.