8. mai blir en skjebnens dag for norske kunstnere. Da legger Stortingets familie- og kulturkomité fram sin innstilling til ny åndsverklov. Loven skal debatteres og vedtas i Stortinget 15. mai.

Frigjøringsdag for kunsten?

8. mai er vår frigjøringsdag som nasjon, men vil det bli en seier og frigjøringsdag for kunsten og oss som står bak den? Eller vil de av oss som arbeider med skapende kunst sitte igjen som de store taperne?

Norske musikere har vært gjennom tøffe runder før. Vi har fått erfare at vi må endre kurs og finne andre måter å leve av musikk på, særlig etter at CD-salget stupte og digitaliseringen kom for fullt. Vi har måttet skape nye forretningsmodeller for å overleve. Det har vært tøft for mange. Og tøffere ser det ut til å bli, nå som Stortinget foreslår å forandre mye av lovteksten til den snart 60 år gamle åndsverkloven, loven som gir opphavspersonen eierskap til sine verk, og forbyr uautorisert kopiering av andres åndsverk.

Vi er midt i en verdikamp! En verdikamp om den grunnleggende forståelsen av hva kunst og musikk i realiteten er og betyr – og er verdt.

Frihetsfølelsen og min identitet

Er det noe jeg alltid har elsket ved det å utøve musikk, så er det opplevelsen av frihet.

Jeg vet at mange av mine musikerkolleger føler det på samme måte. Musikk skaper en frihetsfølelse hvor det kjennes godt å leve. Det er en del av min identitet, det er slik jeg uttrykker meg best. Jeg kan lage det jeg vil, jeg har eierskapet til musikken og bestemmer selv hvem som skal få bruke den.

Den musikalske identiteten kan høres gjennom musikk! Jeg tror det er avgjørende for en mottaker og bruker av musikk at de vet at det er en kunstners «touch» som står bak.

En person som lytter til sang og musikk, kan kjenne seg igjen i det som framføres og sette den inn i sin egen kontekst, kan synge med og leve seg inn i musikken. Musikk blir brukt i alle sammenhenger i livet, også ved de store anledninger som bryllup og begravelse. Musikk har en stor betydning i andre menneskers liv.

Å miste eierskapet til egen identitet

Hva vil det si for kunsten dersom paragraf 71 trer i kraft?*

I verste fall betyr det at alle som lager musikk, skriver tekst, gjør design, lager film, driver med teater eller annen form for kunst, kan miste bruksretten til sitt eget arbeid!

Hvis lovforslaget går gjennom med den lovteksten som nå ligger på bordet, vil det ha store ringvirkninger for norske kunstnere, for publikum, brukere, og generelt for hele den norske musikkbransjen.

Det nye lovforslaget vil svekke TONO sin posisjon, og dermed min og andre musikeres inntekt fra TONO. TONO er for mange komponister og tekstforfattere en avgjørende inntektskilde, som utgjør forskjellen på om de kan leve av kunsten eller ikke.

Forsvinner bruksretten til musikken og den kreative virksomheten, vil musikk i verste fall kunne stilne.

Hvis du ikke lenger har råderett over musikken din, eier du ikke din egen identitet. Hele selvbildet blir ødelagt og tråkket på. Så hvorfor skal jeg da reise rundt og spille konserter?

Hva har dette å si for oss som bruker musikk og for ivrige konsert- og festivaldeltakere?

Konsekvensene kan bli store, større enn vi aner.

Hvordan låter musikk som musikere ikke har noe eierskap til? Er den bra? Snakker vi om en ny sjanger?

Et skremmende framtidsscenario åpner seg: Ingen ny musikk = ingen nye konserter. Favorittartisten din trapper ned, finner andre ting å bruke tiden på, og festivaler og kulturhus legges ned.

Verdigapet og «klasseromsdoktrinen»

En kort tur innom «klasseromsdoktrinen» viser at regjeringen ønsker å definere klasserommet som en privat arena. Tidligere kunne en kunstner/musiker bli integrert i skolenes undervisningsmateriale og få betalt for det når musikkeksempler var på CD/DVD. Nå foreslås det implisitt at kunstnere skal være med å finansiere innholdet i skolene gjennom det digitale markedet.

Det er et paradoks at Stortinget forandrer ordlyden i paragrafer for å tilpasse seg den digitale veksten, uten å nevne store kommersielle aktører som Facebook eller YouTube. Vi nordmenn er storbrukere av disse kanalene i verdenssammenheng. Verdigapet eller «the value gap» som det kalles, handler om at det ofte ikke finnes noen rettferdig lisensavtale mellom Facebook og musikkselskaper. I tillegg ligger det enorme mengder musikk på nettjenestene som aldri er blitt klarert. Inntektene fra nesten all musikk som blir likt og delt på Facebook går rett til selskapet. Kunstnerne bak disse verkene ser lite eller ingenting til pengene som verkene deres har generert. 

• Les også: Bendik Hofseths innlegg «Fra pirateri til kaperfart»

Så umusikalsk som det går an

Regjeringen er egentlig 10–15 år for seint ute til å lage et lovverk tilpasset den digitale tidsalder. Da de først kom med et lovforslag, glemte de det helt essensielle, selve kjernen av problemstillingen med digitaliseringen: Musikk og kunst kan ikke fortsette å bli likt og delt gratis!

Med verdigapet kommer kunstnertapet: Kunstnere fratas muligheten til å leve av egne verk! At regjeringen har lagt fram dette lovforslaget, der de i realiteten fratar kunstneres helt grunnleggende og legitime rett til å eie sitt eget verk, er så umusikalsk som det går an.

8. mai kan bli en skjebnedag for mange av oss.

Jeg ber dere innstendig: Vær så snill og stryke paragraf 71!

Ellen Andrea Wang, musiker og komponist

*(red.anm:) Forslaget til ny paragraf 71 i åndsverkloven ble lagt fram i april 2017, og lød slik:

§ 71 Åndsverk skapt i arbeidsforhold mv.

Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.

Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.