Sigve Sjursen ble bedt om å «roe seg ned» på scenen i Norge. Da gjorde han suksess i L.A.

Bassist Sigve «Siggy» Sjursen er bosatt i South Bay, Redondo Beach i Los Angeles og har bodd der snart i et kvart århundre.

– Det finnes noen ordtak som musikere her borte lærer seg: keep the cash happy og keep the drummer smiling. Da er sjansene gode for flere jobber.

– Når flyttet du til Los Angeles?

– Jeg kom hit på en prøvespilling i 2001. Det nærmer seg 25 år.

– Kan du nevne noen av de du har spilt og spiller med?

– Det er mange etter hvert: Lauryn Hill, Glen Campbell, Solange Knowles og Rick Springfield er noen eksempler. Jeg var musikalsk leder for Knowles en stund.

I tillegg har han spilt på alle «late night shows», spilt på Grammy-utdelingen og andre begivenheter.

– Litt av en CV. Hvordan kom du inn i dette miljøet?

– Jeg ble funnet.

– Funnet?

– Ja. Rundt 1999 skulle M2M, Marit Larsen og Marion Ravn, blant annet spille i Disney World i Florida og så etter musikere. Deres musikalske leder var bassisten til Hall & Oates, Tom «T-Bone» Wolk.

Han så Sjursen helt tilfeldig på Smuget i Oslo med bandet Funkaholic og ble så imponert at han ga ham jobben i M2M-bandet.

– Vi dro til Disney World og øvde i minst en uke på én sang. Det var helt merkelig.

Sjursen hadde aldri vært borti noe lignende.

– Vi dro rundt i amerikanske storbyer, til og med Mexico City. Jeg fikk smaken på det amerikanske turnélivet.

Flere tilfeldigheter

Tilbake i Norge tok Sjursen opp igjen spillingene på Smuget.

Men igjen grep skjebnen inn i form av en annen utflyttet bassist: Torbjørn «Toby» Skard. Han hadde på det tidspunktet allerede bodd lenge i California.

– Han var musikalsk leder for artisten Poe som trengte ny bassist. Skard hadde sett meg på Smuget hvor vi spilte mye Red Hot Chili Peppers. Der hoppa jeg rundt på scenen iført sarong og greier.

Skard mente at Sjursen ikke passet inn i Norge med sceneoppførselen og all energien i spillet.

– Jeg liker å bevege meg og fikk en del tyn for det i Norge. Folk sa: «Kan du ikke roe deg ned», forteller Sjursen.

Det kunne gått veldig galt, men det klikket med en gang med Poe.

– Jeg endte opp med å spille med henne i tre år.

Poe fikk etter hvert problemer med plateselskapet og tok en pause fra artistlivet.

– Det er ikke slik her at du får beskjed hvis en artist gir seg, eller tar pause. De bare slutter å ringe. Og det skjedde med Poe. Så da sitter du der, da.

– Men hva gjorde du da?

– Heldigvis hadde jeg blitt god venn med trommisen i bandet, Nate Morton. Vi spilte mye rundt i lokale band og på jams på Sunset Strip og lignende.

Sjursen fikk også en del jobber med industrimetalbandet Powerman 5000.

Blyghet går ikke i Amerika

– Vi må spørre deg som alle andre: Hva er den store forskjellen på å jobbe i LA og Oslo?

– Markedet er jo mye større her. Det bor over ti millioner mennesker her, så det sier seg selv.

Det betyr samtidig mange om beinet og vanskeligere å få innpass de rette stedene.

– Man må være flink til å selge seg selv. Og det lærer man seg ikke i Norge. Der skal du ha beina på bakken. Hvis noen skryter av deg, skal du se ned og si: Nei, det er jeg ikke. Det går ikke her.

Sjursen forteller at det er svært vanskelig å klare å komme inn på egen hånd. Man må kjenne noen med kontakter.

– Så må du få en spilling hvor folk ser at du er flink.

Når man vel har landet en spilling, bør man bli kjent med alle i produksjonen.

– På den måten bygger man nettverk. Vær vennlig med de jobber med. Og si aldri nei til en jobb. Du må ville dette voldsomt. Rett og slett være nesten besatt.

For å bli kjent med folk, bør man gå på jam.

– Det er lotto om det er noen viktige folk til stede. Men det var det som skjedde med meg på Smuget da Torbjørn Skard var der. Det var helt tilfeldig.

– Gi oss dine viktigste tips.

– En: Kommer du tidsnok, er du for seint. Møt opp minst et kvarter før. To: Kom godt forberedt. Og tre: Kom med en idé til prosjektet.

Sjursen forteller at du gir dem den basslinjen de vil ha først, men kom også med en idé til en bru, eller en annen måte og spille sangen på.

– Det er ikke på langt nær sikkert de vil bruke den, men det viser engasjement.

Får du fire låter du skal forberede, så lær dem utenat og spill uten papir.

– Øve gjør du hjemme. Lær deg gjerne hele albumet, sier Sjursen.

På turné med Glen Campbell

Etter over tjue år i LA har Sjursen etter hvert bygd opp et godt nettverk.

– Folk vet etter hvert hvem jeg er. Nettet mitt blir større og større. Og det er klart: Hvis du har folk som Glen Campbell på CV ‘en, så ser folk annerledes på deg.

– Hvordan landet du spillingen med Campbell?

– Det er litt kronglete, men jeg kjente barna hans. Vi delte øvingslokale, jobbet i studio og produserte plater sammen med dem.

En stund hadde de planer om å danne eget band, men så skulle Campbell selv ut på turné.

– Da fikk jeg jobben.

– Hvordan var det å jobbe for en legende som Campbell?

– Jeg koste meg. I begynnelsen skrøt han veldig av meg, vi spilte golf sammen og slikt. Men vi begynte å merke demensen som etter hvert tok ham, fordi han ble mer og mer irritabel.

Men samtidig var det vist et typisk trekk for Campbell at han ga bassistene hard medfart.

– Hvis man ikke låt som Carol Kaye, da var det gjort. Derfor tok jeg timer med henne for å lære meg hennes måte å spille på. Men vi hadde mye fint sammen med Campbell, altså.

Forelsket i Amerika

– For å komme tilbake til det å jobbe som musiker i USA: Jens Wendelboe sa at du måtte være av en spesiell støp for å jobbe der. Er du enig?

– Ja! Helt klart. For nordmenn er det gjerne to reaksjoner når de prøver å jobbe her. Enten prøver de å fange dem amerikanske måten å være på, ellers så synes de det er helt jævlig. Jeg synes det er helt flott her. Det passer meg helt utmerket, forteller Sjursen.

– Det er mye tullete her og, men personligheten min passer her, jeg har venner her, jeg har gifta meg her, kort og godt er jeg forelsket i Amerika. Og mennesker er mennesker overalt.

Heldigvis for Sjursen har det etter hvert ordnet seg med arbeidstillatelse og visum til USA.

– Men inntil det kom i orden, var det mye styr. Jeg har opplevd å sitte uten jobb med bare tre uker igjen før visumet går ut.

– Vil du flytte hjem noen gang?

– Nei! Jeg trives. Blitt amerikaner. Jeg spiller golf på julaften, bor på beachen, ser på palmene. Jeg føler jeg kommer hjem når jeg er tilbake i LA.

– Men går du aldri lei?

– Nei, men det har vært perioder hvor livet har gått en litt imot og man har mistet gløden. Da er det viktig å holde trøkket oppe, for her kan man ikke lene seg på ledighetspenger. Hadde jeg ikke fikset det, ville jeg ha reist tilbake til Skogbygda for lenge siden.