Rebecka Sofia Ahvenniemi: Å komponere musikk er forferdelig

– Ideen om kunsten som noe nesten utenomjordisk, et eget univers, uavhengig av historisk epoke, er bare et par hundre år gammel. Det samme gjelder dyrkingen av individualisme i kunstverden. Men det er ikke noe universelt i dette.

– Når det gjelder såkalt autonomisering av kunsten, hadde dette bestemte årsaker. For å unngå å bli en «bruksting», underlagt andre samfunnsområder, måtte musikken definere sin rolle på nye måter. Men konsekvensene av å bli plassert utenfor samfunnet er at kunsten mister sin tyngde og relevans. Musikken har over tid blitt til en del av vår opplevelseskultur. Antagelsen er at kunsten skal erfares og nytes av individet.

En falsk pompøsitet

Det samme mener hun gjelder dyrkingen av individualisme i musikkverden, altså at dirigenten, musikersolisten eller komponisten forstås som et kunstnerisk superindivid og særtalent.

– Historisk sett er ikke dette individfokuset særlig gammelt, men institusjonene presenterer ofte disse rollene på en historieløs måte.

Ahvenniemi understreker at det mest dreier seg om det medierte språket, for eksempel innenfor den klassiske musikkindustrien, og hvordan ulike arrangementer promoteres.

– Dette språket støttes av visse historisk definerte roller uten ytterligere krav om legitimering. Disse rollene kan samtidig skjule seg bak en falsk pompøsitet.

– Kanskje er tenkningen i samfunnet blitt noe forurenset i moderne tid? Jeg har selv også tematisert dette som «fremmedgjorthet» i min avhandling, en konsekvens av økt individualisme og naiv forståelse av frihet.

Kunsten handler ikke om deg

Som hun påpeker, skriver komponister også i en kunstnerisk og historisk kontekst. Individet komponerer aldri i et vakuum. Og dette mener hun må lenger frem i den offentlige bevissthet.

– Jeg tror mange komponister vil være enig med meg i at komponeringen, og den fordypningen som inngår i dette, samtidig er relasjonell. Det handler om å sette seg inn i ulike notasjonsformer, utøverpraksiser, fortolke stykker, få nye ideer av gamle verker og delta på kollegaers konserter. Disse relasjonene er til stede og reflekteres også når komponisten sitter alene ved et partitur. Man er del av et tenkende nettverk.

«Det er ikke gøy i det hele tatt. Det meste annet er enkelt til sammenligning.»

Rebecka Sofia Ahvenniemi om komponering

Ideen om at kunsten handler om kunstneren mener hun er en blindvei.

– Komposisjon er ikke interessant fordi du som person gjør det. Kunsten handler ikke om deg. Det interessante er hvilke koder du forsøker å knekke, hva du, i kraft av din samfunnsrolle søker å løse opp i.

Denne søkingen og kritiske refleksjonen opplever hun imidlertid ikke som noen lett øvelse. Heller tvert imot, og det selv etter mange år som profesjonell i faget.

– Komposisjon er det aller vanskeligste jeg gjør. Det er tidkrevende og utfordrende. Det er ikke gøy i det hele tatt. Det meste andre er enkelt til sammenligning. Komposisjon er så komplekst, og det blir ikke lettere av at du er erfaren.

– Det er selvsagt gøy når du finner en løsning, når brikkene faller på plass, og når en fremførelse av musikken fungerer. Men ellers er det egentlig ganske forferdelig å komponere.

Kritisk dialog mellom verk og verden

Stipendiatprosjektet «Opera Pop» er et forsøk på å skape og konkretisere kunstneriske strategier for nettopp å øke forståelsen av så vel kunstnerens som musikkens plass i verden. Eller: musikkens måte å være verdslig på. Målet, sier hun, er å hente inn elementer til komposisjons-laboratoriet fra kulturen rundt oss og i oss.

Denne kan både innebære latterlige, deilige, provoserende og morsomme elementer. Virkningen skal være å engasjere til kritisk dialog med verden.

– Musikken er aldri nøytral. Du begynner alltid med materialer og arbeidsmåter som er fylt med konnotasjoner og mening, og så går du i dialog med denne meningen. Selv kaller jeg det for kritisk komposisjon.

– I komposisjonsutdannelsen kan det være tendenser til at håndverket vektlegges mer enn å tolke komposisjon som del av et historisk utfall. Jeg tenker at disse momentene ikke kan skilles fra hverandre.

Når samtidskunst møter pop

Ahvenniemi kaller seg fan av den kommersielle populærmusikken. Hennes forskning inneholder også overordnede refleksjoner over verdier og talemåter innenfor de ulike feltene.

– Målet er imidlertid ikke at alle skal forlate samtidsmusikken for å drive med pop. Snarere er det snakk om å forske mer hvilke samfunnsroller disse musikkformene egentlig har.

Hun vil også undersøke økonomiske strukturer og verdier, og se nærmere på hva som kan bli funnet eller gå tapt om – eller når – en samtidskomponist begir seg inn på popmusikken.

– Det er også noen blindsoner internt i praksiser rundt komponering av kunstmusikk i dag. Ingenting tilsier at ulike eksperimentelle spilleteknikker i seg selv burde ha større verdighet enn uttrykk som «ooh, I love you» i populærmusikken.

«Dersom musikken ikke genererer økonomisk profitt, forventes det i det minste at den er underholdende, helsefremmende, eller en forfriskning etter en travel uke».

– Ikke alle komponister reflekterer bakgrunnen for at man eksperimenterer med nye lyder og klanger. Det kan også være slik at man erfarer å bli «godkjent» av fagfeller, et felles kollegium, ved å komponere på bestemte måter.

Uartikulerte tilnærmingsmåter er noe hun mener kanskje alltid vil være til stede i kunstnerisk praksis.

– Men skal du drive med noe såpass marginalt, mener jeg du i det minste bør ha en fornemmelse av grunnene til dette.

Fundamentet i behovspyramiden

Ahvenniemi påpeker at det var relevante grunner historisk sett til at kunstmusikken måtte «isolere seg», og mange av de grunnene er aktuelle fremdeles. For eksempel kan det sies å henge sammen med økt mål-middel-tenkning. En tenkning som kan lede til å ville forstå kunstens verdi ut fra «nytte».

– Dersom musikken ikke genererer økonomisk profitt, forventes det i det minste at den er underholdende, helsefremmende, eller en forfriskning etter en travel uke. Men kunstmusikken kan potensielt sett være nettopp en sakte, kritisk og kollektivt tenkende motvekt til en slik tilnærmingsmåte.

– Denne utfordringen gjenspeiles også i at kunsten ofte presenteres på toppen i behovshierarkiet. Dette er en forestilling som kanskje ikke uttales eksplisitt, men som har blitt en del av den moderne verdensanskuelsen. Kunsten blir til et område for selvrealisering og underholdning.

I sin doktorgradsavhandling argumenter Ahvenniemi for at det hadde vært en fordel å snu hierarkiet.

– Da får kunsten en rolle som et fundament, en slags delt «erfaringshorisont». Kunsten blir et område for felles referansepunkter, tenkemåter og mening. Det er her ulike mønstre kan kritiseres, videreutvikles og forandres.

I en slik sammenheng blir også komponistens rolle annerledes. Komponisten blir en som fortolker og reflekterer over samfunnet.

– Dette trenger ikke å dreie seg om overordnede konsepter, men det skjer også når du gjør for eksempel notasjonsmessige valg. Også da er du en samfunnsaktør.

Kan åpne for refleksjon

Et slikt syn mener hun åpner for å forstå at kunsten setter spor, at kunsten blir relevant. Vel å merke: ikke som noe nyttig, ikke et middel til noe annet.

– Min avhandling i filosofi var et forsøk på å diskutere kunstmusikkens mulighet (eller umulighet) til å inneha en kritisk rolle i samfunnet i dag. Komposisjon representerer en mulighet for å tenke langsomt. Det kan åpne for en grundig og kompleks refleksjon, uavhengig av hvilke materialer og metoder du engasjerer deg med.

Som en aktivitet representerer dette i beste fall en sakte tenkning: en måte å reflektere og ta avgjørelser på. Denne «dvelende refleksjonen» mener Ahvenniemi samfunnet hadde hatt godt av innenfor mange områder, ikke minst der hvor politiske avgjørelser tas.