Glipper og meningsløse feil

– Jeg tenker at jeg er takknemlig for at jeg fikk de to årene. Jeg minnes tiden med glede.

Tidligere kultur- og likestillingsminister, nå stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen smiler, ser ned, ser opp igjen, noe mer alvorlig.

– Men det var ikke noe gøy å dra fra drømmejobben min. Jeg savner det jo. Alle de flotte folkene, å få lov til å jobbe dedikert med kultur og likestilling hver eneste dag.

– Følte du at du fikk sagt det du ville si?

– Nei, overhodet ikke. Jeg var bare så vidt i gang. Jeg kan stadig ta meg selv i å tenke på ting når jeg står i dusjen eller sitter på sengekanten. ‘Det var det jeg hadde tenkt å gjøre’. Eller ‘det skulle jeg gjerne vært med på’.

– Vi hadde enormt mange planer. Jeg tenker på det hver dag.

Hennes feil

Trettebergstuen sitter inntil veggen i stortingskantinens dype, gule lys og jobber seg gjennom en raus middagstallerken med kjøtt, poteter og brun saus. Der hvor folkets utvalgte spiser føles det folkelige likevel langt unna.

Å være statsråd er å være i en konstant forhøyet posisjon overfor tilnærmet alle du møter, samtidig som man skal lytte. Være en del av gjengen. Det må da føles underlig.

Trettebergstuen savner alle møtene med kulturlivet.   

– Man får innsikt i hvordan folk har det, og sammen kunne vi diskutere hvordan man kan gjøre noe med det. Som statsråd har man mulighet til å få gjort ting. Det kan jeg jo nå også, men det er litt mer kronglete.

Stortingskantinen har når Kontekst snakker med henne, stått for jobbmaten hennes i 220 dager, pluss-minus noen uker for den umiddelbare sjokkreaksjonen og etterspillet – som riktig nok ikke er over.

Bare noen dager etter intervjuet, kom nyheten om at Økokrim skal etterforske den avgåtte statsråden for overtredelse av straffeloven §171 (tjenestefeil) eller §172 (grovt uaktsom tjenestefeil). Hun fikk selv vite det kun en time før pressen.

– Jeg skal selvfølgelig svare på alle spørsmål de måtte ha. Jeg mener jeg ikke gjort noe straffbart, og ser jeg frem til at saken blir endelig avklart, sa Trettebergstuen til Dagbladet.

Økokrim-sjef Pål Lønseth skriver i en uttalelse til Kontekst:

– Trettebergstuen er under etterforskning og har status som mistenkt. Som i alle andre etterforskninger vil vi søke å innhente informasjon som kan belyse om straffbare forhold er begått. Vi har ingen ytterligere kommentarer på nåværende tidspunkt.

Etterspillet fra Trettebergstuens avgang fra ministerposten på grunn av brudd på habilitetsreglene i juni 2023 er sådan det mest vedvarende av alle kontroversene rundt politikerne og deres vedheng det siste året.

– Jeg har reflektert veldig mye over det. Hvordan kunne dette skje? Det er glipper, det er meningsløse feil.

Hun slår i bordet flere ganger for å poengtere.

– Jeg er jo ikke dum i hodet. Jeg skjønner at jeg ikke kan utnevne min venn Bård Nylund til et verv. Hele verden vet jo at vi har skrevet bok sammen. Jeg er ikke så dum!

– Men det går i 350 kilometer i timen hele dagen. Hver dag er delt opp i halvtimer fra klokken åtte til dagen er slutt, og hver halvtime er fylt opp av et eller annet. Da blir det sånn at ting tas i farta på vei inn og ut av bilen eller i gangen. Så det har gått for fort i svingene. Jeg sjekket ikke grundig nok.

– Det er utelukkende min feil, sier hun.

Fraskriver seg ikke ansvar

Det har imidlertid vært murringer innad i departementet om en skjevfordeling av skyld, noe VG har skrevet om tidligere.

– Disse sakene som var i VG med departementsråds Kristin Berges uttalelser at du «ikke hadde riktig beskrivelse av praksis», som så ble motbevist i komitéhøringene i november ….

– Ja, jeg tror det er ordet ‘praksis’ som har skapt litt rot her. Kulturdepartementet har ikke hatt en praksis som er i strid med habilitetsreglene. Det vi må finne ut av er å finne ut av det med håndtering av navn, som [kontroll- og konstitusjonskomiteen] må finne ut av.

– Der har både Kud og andre departement hatt en praksis som SMK plutselig nå mente var feil, og her strides tydeligvis juristene. Jeg tror habilitet i et lite land som Norge, der det regnes som en styrke at fagministrene faktisk har erfaring eller i det minste god kontakt med feltet – i mitt tilfelle kjenner enormt mange mennesker fra kulturfeltet – skal bli vanskelig å håndtere om SMKs syn vinner frem der. 

– Men det jeg redegjør for, er hva som skjedde i mine saker. Og det er utelukkende min feil at ikke riktig informasjon har kommet på plass.

– Flere vi har snakket med i kulturdepartementet er imidlertid ikke spesielt begeistret for måten du skjøv fra deg ansvar på da denne saken kom opp. Hva tenker du om det?

– Det har på ingen måte vært min intensjon å fraskrive meg ansvar. Tvert imot så har jeg jo hele veien gjennom høringen gjentatt og gjentatt at det er bare mitt ansvar, det som har skjedd. Og det står jeg på.

– Og så var det den ene greia med at vi trodde det var mulig å foreslå navn, og det gjorde departementet også.

Trettebergstuen gjentar at hun er synes det er synd hvis noen tror at hun har forsøkt å fraskrive seg ansvar.

– For det føler jeg absolutt ikke at jeg har gjort. Jeg har svart på de spørsmålene som er stilt, og prøvde å forklare hvordan det kunne skje.

– Og når man sitter i en kontrollhøring, så er man der for å forklare hva som har skjedd. Da handler det ikke om å fraskrive seg ansvar, men å få trukket opp en tidslinje som man kanskje kan lære av. Og jeg var ekstremt påpasselig med å si det i annethvert avsnitt i min redegjørelse at det er bare mitt ansvar.

Til psykolog

Nyheten om habilitetsbruddet kom brått både på henne og de rundt. Hun innså med en gang at de hadde «føkka opp».

– Og når det går så raskt, så oppleves det å gå fra drømmejobben både som en kjærlighetssorg og at noen veldig nær deg holder på å dø på en og samme tid.

– Det er en sorg som går gjennom veldig mange faser.

Etter å ha håndtert det verste, dro hun og familien til et feriehus de disponerer i Spania, hvor mye ble prosessert. Hun har reflektert hva det var som gjorde statsrådsposten til en drømmejobb.

«Habilitet skal bli vanskelig å håndtere dersom statsministerens kontor vinner frem»

– Og så tror jeg kanskje det er noe som man aldri blir ferdig med. Men man må ta med seg og tenke på hva man har lært av det.

– Fikk du noe hjelp til dette her?

– For å si det sånn, alle vi som har gått av har blitt sendt rett til psykolog. Det har vært nyttig å sortere.

– Og nå kan jeg jo si at jeg har forsonet med det, og tenker at det også kom noe godt ut av det også.

– Som hva?

– Det er jo åpenbart at å ha et så høyt tempo går ikke over veldig mange år. Og så har jeg har fått mer tid til å være mamma, ha et sosialt liv igjen, se venner, den type ting. Et mye roligere liv, og det er jo fint.

– Når det er sagt så ville jeg tatt tilbake jobben på flekken.

Kunstnarkår: Skulle vise vei for kulturpolitikken

Det er arbeidet hun savner. Ikke å gå på premierefester og slikt. Det kan hun gjøre så mye hun vil fremdeles.

Savnet er å følge opp det som det ikke ble tid til.

Sosialt sikkerhetsnett for selvstendig næringsdrivende, for eksempel, som er en del av kritikken kunstnermeldingen Kunstnarkår har fått. En alternativ kunstnermelding har sågar blitt lansert av en bred gruppe foreninger og organisasjoner.

– Den gleder jeg meg til å lese, svarer hun kort.

Familie- og kulturkomiteen behandler nå Kunstnarkår. En innstilling skal avgis senere denne måneden.

– Vi arbeidet jo lenge med kunstnermeldingen, og det blir interessant å høre hva innspillene fra komiteen blir.

På spørsmål om anvendeligheten til en slik type melding sier hun at det var – og er – et genuint ønske om tiltak som kan styrke kunstnernes levekår.

Departementet valgte å legge frem meldingen selv om de ikke var ferdig med alle prosessene, og heller peke på hva som måtte jobbes videre med.

Og dette er noe er det mest befriende å snakke med en avgått statsråd; en ærligere ordbruk.

Da Kontekst i april 2023 omtalte den totale spliden i den «hurtigarbeidende arbeidsgruppen» som skulle levere en rapport om kunstnerøkonomien til Kulturdepartementet (Kud), kommenterte departementet, hvor Trettebergstuen da sto i spissen, særdeles unnvikende.  

– Det gikk til helvete, sier Trettebergstuen nå.

Men mer sier hun heller ikke, og det er ikke det vesentlige.

For poenget var at selv om denne arbeidsgruppen, som Kunstnarkår generelt, ikke levde helt opp til forventningene, ville departementet likevel legge meldingen frem for å peke på hvor man ville med kulturpolitikken. 

– Jeg følte at etter mange år med Høyre-styre, så var det veldig mye usikkerhet der ute, for det var mye vingling under forrige regjering. Så det var viktig for meg å få fastsatt noen prinsipper av hvordan vi tenker og hva som skal være prioriteten fremover.

– Det er like viktig å den gi den tryggheten som de konkrete tiltakene vi hadde rukket å gjennomføre.

Tid og ulike prioriteringer

Lubna Jaffery, sier Trettebergstuen, «gjør en god jobb». Ikke overraskende å høre fra en partifelle.

– Hun fortsetter langs våre linjer.

– Det kunne jo vært at du tenker at hun viker for langt?

– Det er klart, Lubna og jeg er jo to helt forskjellige personer, med ulik historikk. Enhver statsråd setter jo mye sitt personlige preg på rollen. 

– Da jeg tiltrådte så sa jeg at ‘nå var det kunstnernes tur’, fordi de hadde ventet altfor lenge. Alle statsråder er forskjellige og setter et preg på politikken. Hvis ikke, så kunne vi bare ansatt roboter, eller AI, til å gjøre jobben.

Er det verdt å trekke frem at statsrådenes ulikheter gjenspeiles også i en slik detalj, at Jaffery irettesatte Kontekst for å ikke bruke «KI», mens forgjengeren går for det politisk ukorrekte, men heller den samtidig mer folkelige og internasjonale forkortelsen?

Kanskje ikke.

Og det er heller ikke verdt å snakke om dans, selv om vi egentlig skulle det.

Men fremtiden?

Jo, hun sitter nå her i kantina, og der på Stortinget, i halvannet år til. Og innen høsten må hun bestemme seg om hun skal fortsette med det. Hun har gitt seg selv dette halvåret på å tenke seg om.

– Jeg vet bare hva som driver meg, og hva jeg brenner for, og det er kunst, kultur og likestilling. Rettferdighet.

– Og jeg har lyst til å bruke det samfunnsengasjementet på en eller annen måte. Og jeg håper jeg er så heldig at jeg også fortsetter til å få lov til det.

– Du har da et godt nettverk, noen muligheter kan dukke opp.

– Ja, det var det da. Hvor godt nettverk kan man ha før man blir for nære.