Agnar Mykle (1915-1994) var litteratur. Men også musikk. Agnar Mykle sa at han kunne ikke leve uten musikk. Forfatteren satte stor pris på marsjer, og særlig de såkalt militære. Det var ingen tilfeldighet at han lot sitt alter ego Ask Burlefot komponere en rapsodi som samtidig hadde gitt ham en romantittel, Lasso rundt fru Luna.

Barndomsminnene om divisjonsmusikken

Fra sine gutteår i Trondheim husket Agnar Mykle tre bestandige, faste ting. Det var trikken, som kom og gikk regelmessig hele dagen, det var ukebladet Allers (klipping og liming av papirfigurer til dukketeatret), og det var militærmusikken, som minst én gang i uken spilte og marsjerte gjennom gatene. Han begynte snart å elske marsjer.

«Min far,» fortalte Mykle, «var førstebasunist i divisjonsmusikken, skjønt han aldri spilte basun der. Den brukte han mest i symfoniorkesteret. I divisjonsmusikken var han «flügelmann», den som bar hele orkesteret på sitt tenorhorn.»

Ti år gammel pleide Mykle å stå med ryggen mot en vegg og vente på at divisjonsmusikken skulle marsjere ut, først med trommevirvler. Deretter med én av mange marsjer, vanligvis med Alfred Svendsens Defilermarsj som den første. Mykle sto på samme sted hver gang, og husket at han lente seg mot en messingstang som gikk langs husveggen. Straks korpset fjernet seg, løp han gjennom gatene til et sted det senere ville komme forbi. Han satte den ene foten ned i rennesteinen, som et signal til faren når han passerte. Det var en uuttalt hemmelighet de hadde sammen, og akkurat idet det skjedde, vred faren ørlite, ja, nesten umerkelig på hornet sitt, og på den måten ga han sønnen en hilsen uten at noen andre oppdaget det.

En gang han sto slik, en solfylt dag, la han merke til noe underlig. Når faren blåste på sitt tenorhorn, sto det en dusj av ørsmå dråper rundt kanten av munnstykket. Og denne dagen dannet de en liten regnbue i alle spekterets farger, som gikk fra munnen og i en bue opp til farens nesetipp. Det var det vakreste han noen gang hadde sett!

Nils Kåre Jacobsen, som var sjef for Gyldendal, spurte i 1993, året før Mykle døde: «Du fortalte vel dette til din far når dere var kommet hjem?» Da fnyste forfatteren: «Det ville ha vært aldeles uhørt bare å tenke tanken! Jeg kunne ikke snakke med faren min om slikt. Så nær sto vi hverandre ikke!»

Hans far, Ola Elias Myklebust, spilte ikke bare i divisjonsmusikken og i symfoniorkesteret, men også i Trøndelag Teater når de trengte musikk, likeså på kinoene i stumfilmperioden. Attpåtil dirigerte han musikklaget Leik, et kammermusikkensemble bestående av amatører som ble etablert så tidlig som i 1921. Både før, under og etter den annen verdenskrig, startet de alltid med en tysk marsj under sine øvelser. De møttes om fredagskveldene, spilte hjemme hos hverandre og deltok under krigen i hemmelige huskonserter. Når jeg kjenner til musikklaget, er det fordi faren min medvirket som klarinettist.

På søken etter musikklaget Leik

Mot slutten av januar 1986 ringte telefonen min og en høflig, dannet stemme, lett fintrøndersk, sa: «Mitt navn er Agnar Mykle.» Du verden, tenkte jeg, hvor hadde han fått telefonnummeret mitt fra? Kunne han ha lest min ubetydelige hyllingsartikkel som jeg skrev i Adresseavisen i august året i forveien, i forbindelse med 70-årsdagen hans? «Taler jeg med Fredrik Skagen?» fortsatte han. «Ja, ja.» Jeg visste at han for lengst hadde trukket seg tilbake til selvvalgt eksil i Asker, at han hadde sluttet å utgi bøker, at han hadde nektet NRK å sitere fra dem han allerede hadde skrevet, og at han på sett og vis var utilgjengelig for omverdenen. Og så ringte han til meg! Et øyeblikk ante jeg konturene av et skikkelig scoop. Kanskje ville Mykle veksle noen ord med en hengiven beundrer, kanskje ønsket han medlemskap i Trøndersk Forfatterlag, kanskje ville han la et annet skrivende menneske, rene amatøren sammenlignet med ham selv, få innsyn i hva han drev med?

Men alle slike forventninger og spekulasjoner var skivebom. Det Agnar Mykle ønsket å snakke med meg om var MUSIKK. Jeg lurte rett og lett på om det hadde rablet for ham. «Jeg har brakt i erfaring», sa han – han snakket på den måten, litt gammelmodig og stivt, slik det passer seg for en pensjonist – «at din far og min far en gang i tiden drev og spilte sammen i et såkalt husorkester.»

Jeg svarte at det var korrekt, og han fortsatte omtrent slik: «Du skjønner det, Skagen, at en eller annen gang under eller like efter krigen, da jeg besøkte Trondhjem, kom jeg inn i stuen og hørte levende musikk, og tenk deg, du, der satt de og musiserte alvorlig, seks-syv herrer. Din far og min far var blant dem. De holdt visst sammen i mange, mange år, det er jo helt utrolig!» Selv kunne jeg bekrefte dette, og lurte på hvor han ville hen. Så kom det: «Du husker ikke tilfeldigvis hva disse andre herrene het, Skagen?» Jeg svarte at det husket jeg godt, og jeg fikk inntrykk av at han noterte flittig. Hver fredag kveld, unntatt i sommerferien, møttes medlemmene i musikklaget Leik og spilte kammermusikk. «Har du tenkt å bruke det i forbindelse med noe du driver og skriver på,» prøvde jeg, men da svarte han kort at dette hadde ingenting med skriving å gjøre. Han ønsket bare å vite litt mer om gamle dager. Hvis det for eksempel fantes noen bilder av orkesteret, ville han være glad hvis jeg kunne kopiere noen og sende ham.

Da samtalen var forbi, med et «ha det» fra meg og «farvel» fra ham, gikk jeg til min mors album, ordnet kopier av bildene, sendte ham brev og oppga navnene på de musiserende herrene. En kontorsjef, en agent, en kjøpmann, en lege, en manufakturhandler og en buntmaker. Bare én profesjonell musiker, han var dirigent for orkesteret og het Ole Elias Myklebust, Agnar Mykles far.

Ingenting når opp mot militærmarsjen

Utover høsten 1993 – i Asker – fikk Mykle flere besøk av Gyldendals Nils Kåre Jacobsen, som fikk lov til å bruke en båndopptaker, som Mykle kalte «dingsen», og etter hvert skulle de bli gode venner. Etter det første møtet skrev Jacobsen: «Han satt foran bordet ved veggen, en hvitblek, svært mager mann, kledd i en velbrukt slåbrok over pyjamasen og med filttøfler på bena. Hans hår hadde trukket seg tilbake over issen, men jeg gjenkjente ham straks, slik vi alle husker fra tidligere fotografier. Stuen var fylt av papirer, notater og noter på bord, på det sorte pianoet, på gulvet og hengende på veggene, foruten medisinglass overalt, i noe som ga et førsteinntrykk av kaos. Siden skulle jeg lære at det var et kaos i aller pinligste orden, der alt hadde sin plass og der intet måtte flyttes, om det så var bare en tomme.»

De snakket om alt mulig mellom himmel og jord, dødshjelp, rettssaken, den uendelige brevvekslingen med Gyldendals direktør, Harald Grieg, altså fienden, og dertil brevvekslingene mellom forfatter og elendige oversettere, og om romfart – og musikk.

«Du kan nevne all mulig annen musikk for meg,» sa han, «og selvfølgelig er det mye av verdensmusikken som er interessant – du kan nevne noen av de store kanonene, visst er det interessant! Men all musikk skrumper inn til ingenting sammenlignet med en god militærmarsj, og med en god militærmarsj mener jeg da en som spilles mekanisk i gaten av et marsjerende orkester.»

Han brakte musikken inn i de påfølgende samtalene, uansett dagsform.

Den musikalske Mykle

Komponerte han noensinne selv? Nei, men han spilte litt piano og hadde brukt fiolinen, og viste til haugevis av noteark som han selv hadde fylt med sirlig nedtegnede noter. Det eneste instrumentet han mislikte, var trombonen.

Den musikalske opplevelsen som hadde gjort sterkest inntrykk på ham og gjort ham mest glad, hadde skjedd for bare kort tid siden, altså sommeren 1993. Lyden fra et musikkorps som gikk forbi huset i Asker. Det var det jubilerende Vettre skolekorps, og det spilte Defilermarsj, toppmarsjen fra Mykles unge år.

Etter utgivelsen av romanen Rubicon fortalte Mykle Nils Kåre Jacobsen: «For meg har ordet utspilt sin rolle. Derfor har jeg gått over til musikken!»

Det hersker ingen tvil om hans musikalitet. Noe som utvilsomt henger sammen med hans oppfatning og behandling av språket, både det norske, svenske, tyske og engelske. Det var med stor entusiasme at han av og til uttrykte seg på et fremmed språk. Samtidig var han en fantast, selvopptatt inntil det parodiske, usvikelig tro mot sine egne fenomenale postulater. Intet tema var ham uvedkommende, han hadde en mening om – og greie på – alt. Religiøs var han neppe. Det nærmeste han kom kristendommen uttrykte han omtrent slik: «Vi bør takke Gud når maten smaker ekstra godt. Det ligger mer frelse i en sprøstekt smågris enn i lyden fra et nystemt husorgel.»

Selv husker jeg fremdeles hvordan marsjer tidlig kom inn i livet mitt, Divisjonsmusikken i Trondheim, i dag Luftforsvarets musikkorps, trues nok en gang med nedleggelse. Selv om jeg befinner meg et lite stykke fra Mykles guddommelige hyllest til militærmusikk – vil jeg bare ha sagt at selv om jeg er overbevist pasifist, må dét korpset aldri bli nedlagt!

Fagartikkelen er bygget på et kåseri som forfatteren Fredrik Skagen fremførte på Ringve Musikkmuseum i november i fjor.Fredrik Skagen er forfatter av 33 bøker, hvorav 20 krim. Han samtalte selv med Agnar Mykle om musikken.