Med rett til å komponere ⋆ Kontekst
Kristine Bratlie er pedagog, pianist og komponist, og gründer av Brawo private musikkskole.
Kristine Bratlie er pedagog, pianist og komponist, og gründer av Brawo private musikkskole. Foto: Mona Askerød

Med rett til å komponere

FAGARTIKKEL: Jeg er en klassisk utdannet pianist som har gitt meg selv tillatelse til å sprenge grenser og bli fri, og som også har formidlet dette verdisettet videre til alle elever jeg har hatt. Det er ekstremt viktig å bryte ut av det tradisjonelle undervisningsmønsteret, skriver Kristine Bratlie.

Først, en liten historie:

Det var en gang en pianoelev som ønsket å komponere, men syntes det virket så vanskelig. «Det er det jo ikke», sa pianolæreren, «se her!» Så hentet hun fram notepapir, blyant og viskelær.

Læreren viste hvordan man delte opp i takter, talte noteverdier, og tegnet noter på linjer og i mellomrom. Noen noter kunne eleven allerede fra før, så det var lett å forstå prinsippene.

«Se, nå kan DU lage åtte takter der du fyller inn akkurat hvilke noter du vil. Du trenger ikke tenke på hvordan det kommer til å høres ut, for uansett hva du velger, så vil det bli en melodi, er ikke det helt fantastisk?!»

Eleven syntes dette var spennende og var overrasket over at komponering kunne være så ufarlig.

Der var noten ferdig, og de satte seg til flygelet for å spille melodien.

«Det hørtes litt rart ut,» sa eleven. «Nei, dette høres bare nytt og ukjent ut,» forklarte pianolæreren. «Øv på komposisjonen din hjemme, gi den et navn, og når du kommer tilbake neste uke, skal vi spille den sammen.»

Læreren tok kopi av elevens komposisjon og begynte rett etter timen å lage secondostemmen, slik at dette kunne bli et velklingende firhendigstykke.

En uke gikk i forventning, eleven kom på timen sin, de spilte sammen og elevens gryende forståelse vokste fram: «Oi! Det ble fiiiiint …!»

Slik var starten på min første noteutgivelse Små komponister – stor musikk. Et bevis på at vi alle har komponisten i oss, bare vi blir gitt muligheten og tilliten til å verdsette den og løfte den fram.

Noe ble holdt hemmelig for meg

Selv begynte jeg å spille piano da jeg var ni år gammel. Jeg lærte noter og teori, fikk spille stykker og lære å interpretere anerkjente komponisters verk i deres stil og ånd.

Dette ble min utdannelse helt fra liten jente til ferdig utdannet pianist 17 år senere.

Det var trygge og forutsigbare rammer, det var bra undervisning og jeg lærte enormt mye, men når jeg ser tilbake på det i ettertid, blir det tydelig at jeg kun fikk undervisning innen en viss del av musikkfeltet. Det føles som en stor del av musikklandskapet ble «holdt hemmelig» for meg. Jeg føler meg fratatt viktig kunnskap, muligheten for utvikling av mitt kunstneriske potensial og derigjennom menneskelige vekst.

To historier om flaks

Men jeg hadde flaks. I løpet av mine barne- og ungdomsår fikk jeg et vindu, to opplevelser som sprengte rammene, som sådde et frø og som ga meg en følelse av hvordan det var å være i det «andre» musiske feltet. Det spennende, åpne, fantasifulle, og nesten uendelige feltet.

Den første opplevelsen hadde jeg som liten, med nytilegnede spilleferdigheter. Det var musikkfest hjemme og plutselig befant jeg meg på pianokrakken midt mellom min søster og en pianistkollega av henne. De sa: «Bare spill», og jeg klamret meg fast til Lisa gikk til skolen med høyre hånd og spilte og spilte, om og om igjen mens jeg gradvis la merke til noe som vokste fram på hver side av meg. Ukjent musikk som ikke var avtalt, noe nytt, noe helt fantastisk, noe ubeskrivelig inspirerende. Vi skapte musikk sammen, vi skapte der og da!

Mitt andre møte med «annerledesmusikken» var da jeg som tenåring ble invitert med av noen venninner til Centralkirkens gospelkor. Allerede etter første øvelse var jeg solgt. Rytmen, gleden, smilene, leken. Det fantes til og med et band som spilte til. Bassgitar, trommesett, elgitar, og det største: En pianist som spilte på en måte jeg aldri hadde sett, etter tegn jeg ikke visste fantes, og som skapte harmonier som slukket tørsten på den musikalske lengselen jeg ikke engang visste at jeg hadde.

Maj7 og sus4. Jeg var fortapt.

Vi må holde alle dører åpne for elevene

Hvor vil jeg egentlig med disse historiene?!

Jeg vil forklare at det at jeg møtte rytmen, gleden, leken, tillatelsen, og fikk komposisjonsinspirasjonen, det var en ren tilfeldighet.

Den sjansen kan vi som pedagoger ikke ta med elevene våre!

Det må ikke være en tilfeldighet at elevene får lov til å sprenge rammer. Den aksepten må være til stede allerede fra første spilletime. Dørene til alle områder innen musikkfeltet må være fullstendig åpne, ikke lukket og låst.

Vi må innlemme komposisjon, improvisasjon og besifringslære i undervisningen fra første time, slik at eleven vokser bredt helt fra start i takt med ordinær noteundervisning og spilling av stykker, og allerede fra de første konserter spiller egne komposisjoner parallelt med standardverk.

Vi må kunne se at det å lære og gå grundig til verks på ett område ikke er konkurrerende med et annet. Det å lære å interpretere andres musikk må ikke ekskludere det å bruke og utvikle eget skapende potensial. Disse to utfyller hverandre og er avhengig av hverandre for at eleven skal kunne bli en HEL musiker.

Når blir vi komponister?

Et spørsmål på veien blir nå: Kan vi kalle oss komponister?

Som pedagoger i møte med små og store mennesker med uendelig potensial må vi tørre å likestille innholdet i et yrke og i en evne. Vi må ikke ha så respekt for yrkestitler at vi ikke våger å anerkjenne våre talenter. Først når vi våger å bruke tittelen om oss selv, åpner vi veien framover og strekker oss mot større kompetanse, innsikt og muligheter.

Når vi tør å bruke den rette tittelen på eleven vokser vedkommende, og det gir selvtillit og en god selvfølelse.

Dette er selve kjernen i god pedagogikk: Skap basen som gir trygghet, tilhørighet og mestringsfølelse. Fyll deretter på med praksis og kunnskap.

Når du kaller Anne på åtte år for komponist, så står hun følelsesmessig på den veien, og det gir henne mot og frimodighet til å skape mer og utvikle seg.

Dette står ikke i motsetning til viktigheten av utdanning, snarere tvert imot. Får vi kalle oss komponist, og bærer følelsen i oss fra vi starter vår musikkundervisning som små, så øker sannsynligheten for at vi en dag vil kunne jobbe med det. Vi må bære med oss tittelen underveis for at den skal ta bolig i kropp og sjel og bli en ekte og trygg del av vår identitet.

Denne verdien er det så viktig at vi som pedagoger formidler til våre elever allerede fra de er veldig unge, for det er der alt starter. Lar dem utforske, lar dem tørre. Oppmuntre dem. Ikke bare det de har fått til, men AT de forsøker. Oppmuntre motet og spontaniteten.

Det formelle utdanningsløpet er bare starten

Men hva med mennesker som ikke har blitt gitt muligheten til å sprenge sine rammer, og som har kjørt en trygg og rett hovedvei mot en planlagt eksamen i sitt fagfelt..?

Gjelder de samme grensesprengende muligheter for dem som for de yngre elevene?

To eksempler:

– Andrea har dirigentutdannelse, men har alltid komponert ved siden av. Hennes komposisjoner når ut og fanger publikum på en måte som gir henne større anerkjennelse som komponist enn som dirigent. Kan hun kalle seg komponist?

– Christian er utdannet fiolinist, men har alltid elsket å lage mat. Han tryller fram de lekreste retter, og snart er han etterspurt. Men han er utdannet fiolinist, så kan han kalle seg kokk?

Svaret er etter min mening selvfølgelig JA!

Utdanning med utdanningsforløp og eksamener står ikke i et motsetningsforhold til dette andre, den kreative delen, motet, bølgen, det å følge strømmen i seg selv til enhver tid, dynamikken, det å lete etter høyden av seg selv.

Uten å ha utdannet seg til fiolinist kunne kanskje ikke Christian blitt den kreative kokken. Uten å være dirigent hadde kanskje ikke Andrea blitt den skapende komponisten.

Det formelle utdanningsløpet er bare starten.

Helheten må vi ha mot til å skape selv.

Vi må bevege oss på, og over, kanten

Vi må slutte å være redd for aktiviteter som vi føler at vi ikke mestrer så godt, eller ikke har utdannelse i.

Vi må slutte å la oss begrense av titler, utdanningsforløp eller forventninger fra andre. Vi SKAL være ydmyke, men vi skal være modige.

Det er et uttrykk som heter: Gi barna røtter og vinger.

Men hva skal vi med vinger hvis vi ikke tør å kaste oss ut og fly over både kjent og ukjent landskap?

Hva skal vi med vinger hvis vi ikke føler at vingekastene våre blir godkjent av det miljøet vi ferdes i?

Hvis applausen for våre modige innfall uteblir vil vi gradvis miste vingefjærene, én for én.

Kreativitet er et kjent og akseptert begrep, men kreativitet er kun verdt noe når vi tør å være kreative både innenfor og utenfor de rammene vi mestrer. Først når vi tør å strekke grensen for hva som er vår komfortsone, og kanskje også andres komfortsone, med hensyn til hvilke forventninger de har til hva vi skal kunne og klare, først DA er det kreativiteten har sin riktige misjon.

Vi skal ikke være redde og flaue for å bevege oss på, og over kanten.

Vi skal være stolte!

Tekst: Kristine Bratlie. Hun er pedagog, pianist og komponist, og gründer av Brawo private musikkskole.

Teksten er en omarbeidet versjon av et foredrag holdt på Norges musikkhøgskole under klaverdagene 2019. Tema for dagene var «Pianisten som komponist».