Kulturen er ikke nedprioritert
Nei, det er ikke krise i kultursektoren – bortsett fra i kommunene, skriver Nanna Løkka og Bård Kleppe ved Telemarksforsking.
Over hele landet kuttes det i kulturfeltet. Kunstnerstipender forsvinner. Institusjoner bygges ned. Frie ytringsrom trues. Billettprisene stiger. Dette rammer ikke bare arbeidsplasser og møteplasser – det truer også fellesskap, ytringsfrihet, folkehelse og demokrati.
Sitatet er hentet fra nettstedet kulturopprøret.no som har til hensikt å gjøre kulturens samfunnsroller mer kjent og verdsatt. Det som står i sitatet over er sant, men like sant er dette: Siden 2005 har det statlige budsjettet til kulturformål økt fra 3,8 til 10,4 milliarder, altså en reell vekst på 65 %. Kunstnerstipendene har blitt langt flere. Institusjoner har fått en rekke nye eller restaurerte bygg, og aldri tidligere har vi hatt en så god infrastruktur for kulturopplevelser. Billettprisene stiger, men så gjør også kjøpekraften. Dessuten har vi tilgang til en lang rekke digitale kulturopplevelser. Dette gjør at aldri før har den norske befolkningen hatt et bredere og lettere tilgjengelig kulturtilbud. Aldri før utstillinger, musikk, dans, teater og litteratur vært mindre eksklusivt.
Mye av den kulturpolitiske samfunnsdebatten det siste året har tatt utgangspunkt i at det er krise i sektoren – i både økonomisk og verdimessig forstand. Ett eksempel på dette er boka Kampen om kunsten – et forsvar for kulturens rolle i demokratiet av Mariken Lauvstad, der det tegnes et pessimistisk bilde av en sektor i nedgang. Flere har anmeldt boka, men få, om noen, stiller spørsmålet ved premisset at det er krise i kultursektoren.
En anmeldelse av boka åpner illustrerende nok slik: «I Kampen om kunsten. Et forsvar for kulturens rolle i demokratiet tar teaterkritiker, kulturkommentator, dramaturg og pedagog Mariken Lauvstad oss med på en rundtur i kutt- og nedleggelsesfesten som i flere år har herjet Kultur-Norge og som gradvis har risset ut et større bilde av kultursektoren som nedprioritert og usynlig i det politiske ordskiftet».
Og det er nettopp dette premisset, at Kultur-Norge er nedprioritert og preget av ‘nedleggelsesfest’, vi vil utfordre. Som forskere er en av våre roller å bidra til at samfunnsdebatten føres med utgangspunkt i oppdatert og relevant kunnskap. I dette innlegget vil vi utfordre premisset om at kultursektoren er i krise, ved å se nærmere på noen av eksemplene som danner grunnlaget for påstanden og debatten.
Nationaltheatret: Flere perspektiver
Ett av eksemplene som har dannet utgangspunkt for at kultursektoren er i krise, er den manglende statlige investeringen i Nationaltheatret og de synkende kommunale tilskudd til Oslo Nye Teater. I NRKs Studio 2 19. august sier kulturkommentator Inger Marie Hobbelstad at «det er et lite kulturvennlig klima» og peker på den manglende investeringen i Nationaltheatret som et eksempel på dette.
Isolert sett er det åpenbart at Nationaltheatret som bygning har gått for lut og kaldt vann. Men dette kan og bør sees i en større sammenheng – som ikke underbygger påstanden om et lite kulturvennlig klima. For det første kan vi se på Nationaltheatrets forfall i lys av investeringen i andre kulturbygg i Oslo. Siden år 2000 er det investert betydelig i de store statlige kulturinstitusjonene i hovedstaden, der nytt operahus, nasjonalmuseum og vikingskipsmuseum er de største. For tida investeres det i ny scene for Kloden teater i Oslo, nasjonal scene for scenekunst for barn og unge, som etter planen skal åpne 2027. I tillegg kommer nye bygg til de kommunale institusjonene Munch-museet og Deichmanske bibliotek, som jo er også bygget med store statlige tilskudd. Med andre ord er det gjort betydelige statlige og kommunale investeringer i kulturbygg i hovedstaden.
Et annet perspektiv er å se de manglende investeringene i Nationaltheatret i et nasjonalt perspektiv. Har det vært investert i teaterscener andre steder i landet? Det er åpnet nye teaterscener i Tromsø, Mo i Rana, Kristiansand, Skien og Hamar siden 2005 og flere har fått scenene sine renovert. Beaivváš: Det samiske nasjonalteateret i Kautokeino flyttet for eksempel inn i nytt bygg i 2024. Ut over dette er det åpnet en lang rekke flerbrukskulturhus med teaterscener, et helt nytt eksempel er Normoria i Kristiansund. Dette viser at scenekunstbygg i stor grad blir prioritert i Norge. Sammenlignet med de andre nordiske landene står heller ikke Norge og Oslo tilbake når det gjelder teatertilbud eller midler brukt på scenekunst.
Kunstnerstipend og nedleggelse av utdanningsplasser
Et annet tema som trekkes fram for å hevde at det er krise i kultursektoren, er foreslåtte kutt i kunstnerstipendordninger. I Norge har vi en lang tradisjon med å sette av penger til kunstnerstipend i statsbudsjettet. I 2024 ble en halv milliard satt av til dette formålet. Ti år tidligere var det satt av 282 millioner på denne posten. Justert for prisvekst finner vi at summen har økt med over 100 millioner i perioden. Antall arbeidsstipender har også økt fra 495 i 2014 til 693 i 2024. Bergen kommune fikk mye oppmerksomhet da de i 2024 kuttet to av stipendordningene sine til profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere. Stipendene for 2025 tilbake til normalt med en tildeling på 4,3 millioner. Kommunale stipendordninger er bra, men det hører med til historien at det er få kommuner som deler ut kunstnerstipender med en slik budsjettramme. Her kan vi også legge til at sammenlignet med andre land, har vi svært gode ordninger for kunstnerstipend i Norge. Det hadde vi både i 2014 og 2024.
Det har vært nedleggelse av scenekunstutdanninger det siste året. Akademi for scenekunst ble i Fredrikstad ble vedtatt nedlagt i 2024 og i 2025 har Høgskolen Kristiania vedtatt å kutte i studietilbudet innen scenekunst. Dette brukes også som argument for manglende satsing på kultur og krisefortellingen, men den fortellingen kan snus på hodet. Vi kan like gjerne si at etter noen år med nyliberalistisk «frislipp» og stor satsing på kunstutdanninger, ser man at dette ikke har vært en bærekraftig modell og derfor strammer inn. Skuespillerutdanningen i Norge var lenge preget av en profesjonsregulert tankegang der behovet for arbeidskraft styrte rekrutteringen – i tråd med sosialdemokratiske verdier. Med liberaliseringen av utdanningssektoren i Norge fikk vi større mangfold av scenekunstutdanninger. Da Akademi for scenekunst ble opprettet i 1996 var det kun Teaterhøgskolen som utdannet skuespillere. Siden den gang har det kommet nye og spesialiserte scenekunstutdanninger ved både Nord Universitet, Høgskolen Kristiania og altså Høgskolen i Østfold. Baksiden av denne medaljen er studenter utdannet til et svært usikkert arbeidsmarked. Kanskje må vi vinke farvel til det nyliberalistiske frislippet av kunstutdanninger og se til den gang utdanningstilbudet i større grad var tilpasset samfunnsbehovet?
Den lokale kulturen
Et gjentakende tema i kulturdebatten det siste året har vært lokal nedprioritering av kultur. Og det kan vi bekrefte: norske kommuner har brukt mindre til kultur både i 2024 og 2025 enn i foregående år. Det har blant annet satt folkebibliotekene under press. Men det kan vanskelig tas til inntekt for at kulturens verdi i samfunnet ikke anerkjennes, snarere vitner det om økonomisk krise i kommunesektoren. Norske kommuner har kuttet i budsjetter til skole, til helse, til samferdsel. Det er budsjettreduksjoner på tvers av sektorene. Så vidt vi kan se, er det ikke store endringer i politikernes verdigrunnlag som gjør at kulturfeltets budsjett er redusert. Her er det også verdt å nevne at der kommunal kulturstøtte går ned, går bidragene fra private stiftelser opp. Sparebankstiftelsene og andre stiftelser har økt innsatsen sin mot sivilsamfunnet betydelig de siste årene. Bare Sparebankstiftelsen DNB ga nærmere 350 millioner kroner til kunst og kultur i 2024. I vårt fylke, Telemark, var det en økning i sparebankstiftelsenes tildeling til kunst og kultur fra 1,9 millioner i 2021 til 15,5 millioner i 2024.
Vår intensjon med denne teksten er å utfordre den nokså unisone fortellingen om at det er krise i kultursektoren. Hvis vi ser på det store bildet, kan vi si at økonomien i sektoren er stabil, og at kultursektoren i Norge hverken er nedprioritert eller mangler anerkjennelse, til tross for at enkeltsaker kan føre til en slik forståelse. Unntaket er på kommunenivå der det kuttes over hele linja. Kultursektoren har lang tradisjon for å bruke ropert ved misnøye. Det er positivt at kulturfolk brenner for det de gjør, og det er en ærlig sak at mange i sektoren mener at offentlig pengebruk på kultur bør økes. Men det å stadig bruke ropert og bruke ord som ‘krise’ og ‘fallitt’ kan bite kultursektoren i halen – både fordi det overordnet sett ikke er riktig, og fordi kultursektoren framstår lite omstillingsvillig.
