Kreativitet og noteprogrammer ⋆ Kontekst
Har slått opp med noteprogrammene: Da jeg begynte å nærme meg slutten av studiene, tok jeg meg i å skrive stykker hvor jeg noterte partiturer i Finale etter en bestemt idé, som om det var en skoleoppgave, skriver komponist Therese Birkeland Ulvo
Har slått opp med noteprogrammene: Da jeg begynte å nærme meg slutten av studiene, tok jeg meg i å skrive stykker hvor jeg noterte partiturer i Finale etter en bestemt idé, som om det var en skoleoppgave, skriver komponist Therese Birkeland Ulvo Foto: Andreas Ulvo

Kreativitet og noteprogrammer

MENING: Min personlige konflikt med noteprogrammet Finale ble så forstyrrende at jeg ikke kunne tenke en eneste klar tanke hvis jeg måtte forholde meg til programmet, skriver komponist Therese Birkeland Ulvo i dette innlegget.

Når verktøyet styrer komposisjonsprosessen

«Noteprogrammene har endra musikken», sier tubasolist Øystein Baadsvik i et intervju på musikkultur.no i desember: – Noteprogrammene har endra musikken

Musikkultur har bedt komponist Therese Birkeland Ulvo om å kommentere intervjuet. Hun har gått helt vekk fra å bruke digitale noteprogrammer i komposisjonsprosessen. Her er hennes erfaringer og tanker om temaet:

Når majoriteten av yrkesaktive komponister presser seg gjennom de samme programtekniske utfordringer, skulle man tro at det setter avtrykk. Det kan nok hende at Øystein Baadsvik har rett i sin påstand om at noteprogrammene har endra musikken, i alle fall i noen grad.

For meg gjorde programmet Finale seg gjeldende noen år før jeg startet på komposisjonsutdannelsen ved Norges musikkhøgskole. Et program som ga mye frustrasjon og fortvilelse, men akk så kjekt det er når det virker. Da jeg begynte å nærme meg slutten av studiene, tok jeg meg i å skrive stykker hvor jeg noterte partiturer i Finale etter en bestemt idé, som om det var en skoleoppgave. Jeg avslørte altså meg selv i å velge musikalske løsninger, eller i alle fall tilpasninger som korresponderte godt med programvaren.

Etter hvert ble min personlige konflikt med Finale så forstyrrende at jeg ikke kunne tenke en eneste klar tanke hvis jeg måtte forholde meg til programmet. Jeg visste at jeg måtte slutte med det hele, men visste ikke helt hva løsningen kunne være. Jeg var ikke i kontakt med det musikalske i disse verkene i det hele tatt, og det opprørte meg. Den oppdagelsen førte til en periode hvor jeg ikke komponerte. Jeg var i en tenkeboks, og etter oppholdet har jeg vært opptatt av å gå inn i alle prosjekt med den holdningen at jeg bare gjør noe fordi jeg virkelig mener det. Å mene noe behøver ikke nødvendigvis å være meningsytringer. Det kan like gjerne være en abstrakt, kunstnerisk uttrykt vilje – som viljen til å la lyttingen komme først og sist i prosessen. Både systemer og konsepter kan være en del av stykket, men de kommer ikke i forgrunnen, hos meg.

Ingen partiturmotstander

Også det som ligger bak – den nedskrevne oppskriften – er underordnet. Jeg er ikke noen partiturmotstander, selv om jeg prøvde å være det en periode. Da laget jeg helt enkle grafiske partiturer og måtte jobbe veldig tett med utøverne for å få kommunisert hva jeg ville. Det var en god øvelse. Men jeg kom etter hvert frem til at den måten å jobbe på har problematiske sider; blant annet at dokumentasjonen i ettertid blir vanskelig. Likevel svært nyttig, og helt avgjørende for meg vil jeg si, å ha hatt denne epoken nesten uten papir.

Det er menneskene og det klingende som er det viktige, og partituret må komme i andre rekke. Ofte synes jeg at notematerialet kan komme i veien både mellom musiker og komponist, og mellom formidler og publikum. Det kan bli mye telling og papir, og det er ikke mitt prosjekt.

Sverger til designprogram

Etter å ha testet mange ulike løsninger skriver jeg nå alle partiturer i programmet InDesign. Et program for grafisk design, hvor jeg tegner hver prikk og strek selv. Det finnes ikke praktisk, det tar utrolig mye tid, og jeg vil ikke anbefale det til noen – hvis de klarer å tenke like klart og uavhengig inne i et noteprogram. Det blir som å skrive for hånd, bare at det i det minste er digitalt. Det å lage stemmer, som i et noteprogram kan genereres med et klikk og noen få justeringer, kan ta ukevis hos meg. Jeg sier det igjen – det finnes ikke praktisk, men det er likevel den beste av alle dårlige løsninger. For meg!

Men er disse «problemene» noteprogrammenes skyld? Et verktøy er et verktøy, og det er selvsagt hvordan man bruker det som eventuelt er et problem. Men den stadige muligheten for avspilling som et noteprogram gir, pirrer ikke akkurat ditt indre øre. Flere av mine briljante kollegaer klarer likevel å lage de mest vidunderlige ting gjennom sine noteprogrammer. Klart det går an. Og kanskje burde vi være i stand til det alle sammen.

Ikke laget for langsom refleksjon

Problemet med et dårlig stykke musikk er gjerne at ideen er for dårlig, eller at viljen til å formidle noe er for svak, eller at motivasjonen for uttrykket ikke finnes. Er det skapervilje der? Har de noe på hjertet, både utøver og komponist – ja så vil vi gjerne høre. Jeg ønsker meg alltid mer musikk som påkaller aktiv lytting fra publikum så vel som hos utøveren!

Skriving av musikk krever, i alle fall for meg, saktegående tankerekker og en konsentrasjon til å finne ut hvordan det hele skal henge sammen. Disse prosessene er ikke avhengige av hvilke verktøy man benytter, men hvordan man bruker verktøyene. Noteprogrammet er ikke laget for den gode refleksjon eller den langsomme «lytte-seg-gjennom-materialet»-seansen. Det har neppe vært, eller vil noen gang bli noteprogrammenes mål. Programmene er til for hurtig og effektiv plotting, og prøver stadig å finne bedre, mer praktiske og mer fleksible løsninger for effektiv ressursbruk rundt notematerialet.

Et noteprogram kan aldri bli din kreative sparringspartner.

Samarbeidet mellom komponist og musiker

En liten kommentar til Baadsvik: «En god konsert er et resultat av et kreativt samarbeid mellom komponist og musiker», sier han. Ja, og dette er, så vidt meg bekjent, mer i vinden enn noensinne. Musikere og komponister arbeider tettere enn før og de fleste verk er personlig utviklet for en bestemt musiker, med prøving og feiling på veien. I økende grad er også solister medskapende, med stort rom for sågar personlig tolkning som improvisasjon. Å få et ferdig verk levert i posten ved bestilling, uten dialog og samarbeid underveis, er i alle fall ganske fjernt fra den musikkverdenen jeg lever i.

Det å jobbe tett med musikerne gjennom hele skriveprosessen gir resultater i det klanglige. Jeg skriver ikke et stykke for sopran, men for en helt bestemt sopran med et bestemt uttrykk. Det betyr ikke at jeg ikke ønsker at andre skal fremføre disse verkene, men det tilfører min prosess noe vesentlig. Jeg jobber med mennesker istedenfor et instrument eller et papir. Og jeg opplever at dette er ganske vanlig måte å tenke på i vår tid.

Musikerne får også gjennom denne prosessen en nærhet og et eierskap til materialet. Musikeren fremfører ikke et stykke som noen har skrevet – musikken er like mye deres. Jeg opplever at dette gjør noe med kommunikasjonen, at det kan merkes, at man er friere enn om man bare har øvd inn noe fra et partitur.

Jeg håper Baadsvik finner gode, kreative samarbeidspartnere for fremtidige prosjekter – om de er håndskrevne, maskinskrevne eller muntlig overført.