Khalid Salimi: – Det norske kulturlivet har forandret seg kolossalt de siste årene

– Tre dager i året dramatiserer vi ved å formidle det som skjer på gatene i Oslo for resten av byen.

Det at festivalen er gratis anser han som en seier i møte med kulturbyråkratiet. Opptil flere ganger har han måtte kjempe for at terskelen for at alle skal få delta skal være så lav som mulig.

Verdien av programmering

Men den frie inngangen mener han likevel ikke er hele forklaringen på hvorfor Mela i løpet av sine tre dager samler rundt 100 000 mennesker til kultur- og kulinariske opplevelser foran rådhuset.

– Programmering er det viktigste. Vi er bevisste hvilke artister vi inviterer, med tanke på hvilket publikum de henvender seg til. Det er for eksempel de største artistene i Pakistan, Midtøsten og Afrika. De som er populære nå.

Programmet settes av en sammensatt gjeng på Melahuset. Salimis eget bidrag til representasjonen finner sted på utradisjonelt vis.

– Jeg går for eksempel på 7-Eleven og lytter på hva ungdommen der hører på. Og så spør jeg hvem det er. Eksempelvis svarer hun Bilal Saeed. Det betyr ikke nødvendigvis at jeg booker akkurat ham. Men jeg sjekker ut musikken.

Pakistanske Saeed er for øvrig på årets program.

Tidsskrift, radio og Kulturråd

Salimi er selv også født i Pakistan, nærmere bestemt Karachi, og kom til Norge i 1976. To år senere var han med på å starte Immigranten-kollektivet. Tidsskriftet Immigranten, nå Samora Forum, kom for første gang ut året etter. Kollektivet etablerte også det som senere ble nærradioen Radio Tellus. Radioen har vært både arbeidssted og kringkaster for en rekke norske hip-hop artister.

I 1984 var han så med på å etablere Antirasistisk Senter, og deretter SOS Rasisme. Sistnevnte trakk han seg fra da organisasjonen endret karakter tidlig på 90-tallet. Fra 1994- 2004 var han nestleder i Norsk kulturråd.

– Tiden i Kulturrådet ga meg innsikt i mye av det formelle kulturlivet. Det var veldig nyttig. Samtidig lærte jeg hvor vanskelig det er å gjøre endringer i kulturfeltet når institusjonene ikke får med seg at endringer er viktig, sier Salimi, før han kommer med et hjertesukk.

Han mener Kulturrådet gjorde mye bra med satsingen på kulturelt mangfold, men satsingen han var med på ble dessverre ikke videreført.

– Vi etablerte blant annet at det ikke heter flerkulturelle. For det uttrykket betyr ingenting. All kultur er flerkultur. Kulturelt mangfold er et av begrepene som vi lanserte. Kulturelt mangfold tar utgangspunkt i uttrykksformene og ikke i kunstnernes opphav. Vi la grunnlaget for å endre strukturer der beslutninger tas.

– Det er uhøflig å si dette. Men hadde oppfølgingen av mangfoldsarbeidet fra den gang vært bedre, så kunne kulturlivet sett annerledes ut nå. Vi kunne unngått mange av diskusjonene om det blenda-hvite vi har i dag, sukker Salimi, med henvisning til utnevnelsen av de ti nye rådsmedlemmene i kulturrådet som høsten 2019 ble oppnevnt for perioden 2020–2023.

Endringer på gateplan

Han har imidlertid ikke blitt motløs av de manglende endringene på toppen i kulturfeltet. For han ser endringer, nedenfra.

– Kampen for større mangfold skjer der ute, sier Salimi, og peker ut av vinduet i en bevegelse som favner mer enn bykjernen.

– Hvert eneste øyeblikk, mens vi puster, skjer endringer. Det kan skje på en bussholdeplass. På en kafé. På gata. Det er der kultur blir mangfoldig.

– Det vi forsøker å gjøre her, på Mela, er å være bevisste på hva som rører seg, og så gi det et større rom. For det norske kulturlivet har forandret seg kolossalt de siste årene.

En av endringene han har bitt seg merke i er sammensettingen av publikum på de ulike konsertene under Melafestivalen.

– For femten år siden ville 90 prosent av publikum vært arabisk, eller asiatisk under konserten med Mohammed Assaf (palestinsk bryllupssanger som har blitt popstjerne, red.anm.). Sånn blir det ikke i år. Det vil også være mange hvite nordmenn til stede. Smaken har utvidet seg.

Noen artister som han i så måte er særlig stolt av at de har hentet til Rådhusplassen vil han imidlertid ikke trekke frem. Derimot fremhever han at det som skjer mellom musikere, mellom konsertene, det har imponert ham.

– De spontane samspillene som kan skje bak scenen er utrolig flott å høre på. Jeg gjør det ikke hver gang, men noen ganger spør jeg om de også kan jamme seg imellom, på scenen, senere på festivalen. Uten at det er programmert. Den friheten er det mange musikere som setter pris på.

Tradisjon og fornyelse

På spørsmål om hvor hans eget engasjement for kultur og antirasistisk arbeid, som for ham er to sider av samme sak, kommer fra, svarer han med å si han er summen av alle sine erfaringer.

– Jeg har ikke bare sittet på kafeer og snakket om rasisme, eller bare skrevet bøker og artikler. Jeg har stått på gaten og snakket høyt om det som skjer i dette samfunnet. Det er dette som har gjort at det norske antirasist-arbeidet har vært mer vellykket enn i Sverige og Danmark. Vi har satt antirasisme på dagsorden.

– Jeg har heller aldri laget noe bare for meg selv. Sånt kan jeg gjøre hjemme. Jeg tror at styret i Mela vil videreføre kursen, og la tradisjon og fornyelse gå hånd i hånd. For når vi bruker offentlige midler så må vi ha et bevisst forhold til hva vi skaper.

Skaper sammen

Melahuset er en integrert del både av festivalen og ovennevnte tankegang. Salimi brenner for at den musikken som ikke får plass på en tredagers festival også skal finne et «hjem», en arena, gjennom året.

Da det ble umulig å gjennomføre festivalen på rådhusplassen under pandemien, flyttet den for eksempel inn på huset. I kohort-tilpassede former gjennom hele høsten var det konserter under festivalnavnet.

Akkurat det viste også noe av forskjellen mellom det å være innomhus, og det å ha en åpen utendørsfestival i byens storstue. Terskelen var høyere, selv om prisen, altså gratis, som regel var den samme.

– Kombinasjonen av det vi hadde ønsket at skulle få mer plass på festivalen, og andre uttrykk, som hip-hop, er det vi gir rom på Melahuset.

– Det er også helt umulig å si hva vi, både huset og festivalen, vil bli om ti år. Publikum vil jo ikke være det samme som det er i dag. Sammen skaper vi vår fremtid.