– Jeg så på Youtube-videoer av fulle folk for å etterligne dem
Joakim Visnes (21) har aldri vært full, så å danse som beruset bød på uante utfordringer – og en hjernerystelse. Men den den prisbelønte ballettdanseren har en større utfordring rett rundt hjørnet.
Ballettdanser Joakim Visnes (21) er fortsatt i niende himmel. Dette til tross for at han kommer rett fra trening.
Grunnen er at Visnes nylig ble den yngste i historien til å motta Tom Wilhelmsen Opera og Ballettpris 2025. Med prisen kommer et utviklingsstipend på 600.000 kroner.
– Det føles veldig uvirkelig, sier Visnes til Kontekst, nå vi møter han ved Den Norske Opera og ballett.
Pengene skal gå til videreutvikling av han som danser, men hva han direkte skal få ut av dem har han ikke summet seg til å tenke på enda.
– Det er fortsatt litt vanskelig å tro, jeg har ikke landet enda.
Skulle ikke bli danser
Ballettdanseren har også tidligere fått stipend av Wilhelmsen-stiftelsen, og mener at han nok ikke hadde vært der han er i dag uten.
Men det var heller ikke ballettdanser Visnes skulle bli. Da han først begynte å danse, var det ikke ballett, men en stilart som heter freestyle disko-jazz. På denne tiden drev han med fotball og turn, og skulle ikke danse. Men etter at søsteren hadde vist han noe som viste seg å ikke være turn, men freestyledans, så ble han med på en time. Det var alt som skulle til.
– Siden det har det bare vært dans.
Som konkurransedanser under Norges Danseforbund har han vunnet 5 VM-gull, 6 EM-gull og 16 NM-gull. Først i 2019, etter råd fra kiropraktor, begynte han med ballett. I 2022 kom kan til Nasjonalballetten, samme år vant han gull under Korea International Ballet Competition.
Visnes beskriver det å begynne med dans som å endelig oppdage noe han kunne legge all energi og alle følelser i.
– Og så synes jeg det var veldig morsomt. Jeg elsker å bevege meg, og jeg elsker dans, legger han til.
– Alt utenfor bare forsvinner
Til tross for flerfoldige utmerkelser er Visnes fortsatt beskjeden når han får skryt for dansen. Men det er verken priser eller stipend som holder han motivert.
– Jeg har lyst til å bli så god som jeg kan bli. Det er roller jeg har lyst til å oppnå, og man jakter den følelsen man får av å stå på scenen. Det å kunne kalle det å danse for jobb er egentlig fortsatt uvirkelig.
– Kan du beskrive den følelsen du får av å stå på scenen?
Han drar på det, men prøver:
– Når jeg er på scenen, er det som om alt utenfor bare forsvinner. Alle problemer og stress blir lagt igjen utenfor, og man kjenner seg veldig til stede i øyeblikket.
Det holder dog ikke å være teknisk god, man må også kunne spille rollen, poengterer Visnes.
– Man må prøve å gå inn i hva karakteren skal fortelle og hvordan jeg kan koble det til mitt eget liv og erfaringer, slik at jeg kan formidle det på en mest mulig troverdig måte, sier han, og fortsetter:
– Hvordan skal man få publikum som sitter helt oppe på tredje balkong til å skjønne det en prøver å si? Da må man gjøre helt tydelige bevegelser, samtidig som man legger følelser i det. Når man føler man får det til, kjennes det helt fantastisk å kunne fortelle en historie med kollegaene sine på denne måten.
Har aldri vært full
Visnes forteller at han jobber mye med å forstå karakteren og karakterutviklingen. I oppsetningen av Giselle danser Visnes rollen Hilarion, en karakter han beskriver som emosjonell.
– Han er styrt av følelser og tar en avgjørelse som ender med at den han elsker dør. Hvordan relaterer man det til livet sitt? spør han retorisk.
En annen utfordring kom da Visnes danset rollen som Lescaut i Manon.
– Det er en veldig drøy historie, og jeg endte med å få hjernerystelse fordi jeg skulle spille full. Jeg har aldri vært full, så det er ikke bare-bare. Jeg husker jeg satt og så på Youtube-videoer av fulle folk for å etterligne.
Visnes var satt ut av spill i flere uker grunnet hodeskaden, og fikk ikke sjanse til å være med på sceneprøvene. I tillegg var koreografien slik at han, som selv best liker å gjøre piruetter mot venstre, måtte gjøre dem mot høyre. Visnes beskriver det beskjedent som utfordrende.
– Men det er det man vokser og lærer av, legger han til.
Karrierens første hovedrolle
Tross hjernerystelse og vanskelig koreografi fikk Visnes danset i rollen:
– Det er den største rollen jeg har danset til nå. Det var noe jeg virkelig hadde lyst til å gjøre.
Om ikke lenge står Visnes overfor den største utfordringen han har hatt hittil. Han skal være prinsen i Nøtteknekkeren.
• Les også: Slik trente Lucas Lima seg opp til rollen i Nøtteknekkeren
– Det er min første hovedrolle, og jeg skal danse sammen med Taeryeong Kim, som også er ny i den kvinnelige hovedrollen som Clara, så vi er begge spente. Det blir veldig morsomt, men også krevende, fordi det er en veldig vanskelig koreografi.
Det er Den Norske Opera og scenes største og mest populære oppsetning. For danserne er dette et maratonløp, med både krevende tekniske løft og emosjonelle scener.
– Hvordan forbereder man seg på noe sånt?
– Man trener. Rundt fire uker før sesongpremieren begynner vi å lære koreografi. Det er så utfordrende. Man må innarbeide hva karakteren føler og tenker i de ulike trinnene med en gang. Én ting er dette skuespillet der man mimer og forteller noe, og en annen ting er det dansetekniske. Om man bare fokuserer på det tekniske, forsvinner historien og karakteren.
– Er det noe du drømmer om? Noen mål?
– Målet mitt er å bli så god jeg kan bli. Så lenge jeg vet at jeg har gjort mitt beste, vet jeg at det ikke er noe mer jeg kan gjøre. Så får vi se hvor langt det er. Det er selvfølgelig roller jeg drømmer om å gjøre.
Han ramser opp: Solor i La Bayadère, Albrecht i Giselle, Basilio i Don Quixote, Des Grieux i Manon, Eugen Onegin i Eugen Onegin.
– Jeg drømmer om å gjøre alle disse store rollene, men det eneste jeg kan gjøre er å gjøre så godt jeg kan. Så lenge jeg har gjort mitt beste, uansett hvor langt jeg kommer, så er jeg fornøyd.
– Er du fornøyd da?
– Akkurat nå er jeg fornøyd.
