– Jeg måtte ta noen radikale grep

Wettre forteller at han synes det var interessant å komme til Paris, samtidig:

– Det å skulle starte på nytt i voksen alder er mer komplisert enn når man er ung, sier Wettre, og forklarer:

– Man tar seg selv litt mer høytidelig. I tillegg skal du trampe inn på en arena med tjueåringer hvor en selv er femti pluss. Det er en utfordring å passe inn uten å være han rare, gamlingen fra utlandet.

– Hvordan mottok pariserne deg?

– Musikkmiljøer er ærlige. Hvis du kan spille, har du bestått testen. Da er det ikke så mye mer å snakke om. Verken alder, kjønn eller identitet spiller så mye rolle da.

Tidlig innpass

Wettre forteller at han raskt ble introdusert til kjernemusikere i Paris-miljøet.

– Det gjorde at jeg kom fort i gang med å spille med folk på et høyt nivå. Jeg hadde nok litt flaks med å være rett mann på rett sted.

Selv om han snakker samme språk som franskmennene musikkmessig, så innrømmer Wettre at han fortsatt sliter litt med fransken.

Forberede seg gjorde han heller ikke.

– Den største forberedelsen var å rett og slett tenke tanken: «nå skal jeg dra». Det er lett å sitte hjemme og finne unnskyldninger for ikke å reise.

Litt naiv

Wettre kom til Paris med to kofferter, en saksofon, og ingen idé om hvor han skulle bo. Han hadde riktig nok søkt etter leilighet på forhånd, men oppdaget mye falske annonser.

– Jeg var nok litt i overkant naivt, sier Wettre og utdyper:

– Uten fast arbeid, eller fast adresse, eller inntekt, var det vanskelig som norsk mann å komme inn på boligmarkedet i Paris, innrømmer han.

Den første tiden i Paris ble en runddans med alle mulige utfordringer som hang sammen. Har en ikke jobb får en ikke bolig, og uten en adresse får du heller ikke bankkonto.
Heldigvis for Wettre så leste ikke bankfunksjonæren papirene hans så nøye.

– Hadde han gjort det så ville han jo sett at jeg bare var ansatt for 24 timer av gangen, eller bare per spillejobb, sier Wettre, og humrer.

– Men det er lettere å juge på et språk man ikke kan. Man kan alltids skylde på språkproblemer.

– Så da løsnet det da du fikk bankkonto?

– Ja. Da kunne jeg oppsøke et firma som formidler boliger på vegne av folk som leier ut. Så fikk jeg kontakt med de som var seriøse og som skulle leie ut på lang sikt.

Til slutt fant han en leilighet i Montmartre, ikke langt fra Sacré-Coeur.

Pandemi til besvær

Bolig og bankkonto var kanskje i orden, men det ble ikke slutten for Wettres utfordringer i Paris.
Saksofonisten landet nemlig i Paris den 1. mars 2020. Livet var normalt, men det snudde fort.

– Men hvordan løste du utfordringene rundt covid og det å skulle etablere seg som musiker?

– Det var bare å begynne å nøste i én ende. Jeg fikk nøklene til leiligheten 12. mars. De ble levert av en fyr i taxi i sånn romdrakt-aktig beskyttelses utstyr.

Da Paris stengte ned, hadde han vært der i tolv dager og rukket og fått med seg noen spillinger og skaffet seg bolig.

– De tidlige jam’ene var viktig. Der møtte jeg en svensk bassist som heter Viktor Nyberg. Han har senere vært en viktig katalysator for å skaffe mange jobber. Han spiller forresten på plata jeg ga ut her.

Et samfunn som bråstopper er ikke enkelt å håndtere.

– Da var jeg glad for at jeg faktisk hadde gjort én forberedelse og det var å spare opp penger. Hvis det skulle gå skikkelig dårlig, ikke fått én jobb, så hadde jeg økonomi til å fikse situasjonen i ett år.

Likevel innrømmer han at det var tøft. Paris hadde strenge regler, og du kunne kun være ute i én time i døgnet. Men til tross for dette så forteller Wettre om en slags spenning oppi det hele.

– Alt i byen var nytt for meg. Hver tur ut var en slags oppdagelsesferd. Det var nesten som en science fiction film. Hadde jeg vært i Oslo, ville jeg ha kjedet meg. Jeg begynte ikke å kjede meg før ut på høsten.

Et europeisk New York

Wettre beskriver jobbhverdagen som relativt lik Norge: Altså mange om beinet, varierende hyre, kniving om å få vist seg fram.

– Det siste er nok en større utfordring her enn i Norge.

I Paris er det heller ingen problemer å gå på kvalitetskonserter sju dager i uka.

– Det betyr mange muligheter for jamming og å få nye impulser.

I tillegg til en mengde franske musikere, så er det også mange utenlandske musikere som strømmer til byen.

– Sett fra et jazz-ståsted, er Paris et slags europeisk New York. Det er harde tak, men jeg tar tida til hjelp og bygger meg opp et nettverk sakte, men sikkert. Jeg har ingen tidshorisont, sier Wettre.

– Kan du si noe mer utfyllende om forskjellen mellom Oslo og Paris?

– Folk i Paris er superentusiastiske for musikk og kunst. De har en voldsom respekt for musikere. De vil snakke med deg, halve salen tar opp konserten, sier han entusiastisk.

Wettre hevder han ikke har opplevd det på samme måte i Norge.

– Jeg kan bare snakke for meg selv, for det har vær veldig stas å komme hit. Men betalingen er mye dårligere her enn i Oslo.

Han har heller ingen planer om å returnere til Norge med det første.

– Men jeg vet heller ikke om jeg skal bli i Paris. Det er spennende og interessant å bo her, men det er en by for unge folk. Det finnes nesten ingen over tretti her, sier han og ler.

– Det kan hende at jeg og kjæresten en gang trekker oss tilbake til et litt annet type sted.

Dessuten eier han en hytte i Sandefjord-traktene, så båndene til Norge er ikke helt brutt.

Wettre har ingen intensjon om å bryte forbindelsen med den norske jazzscenen. Det har imidlertid blitt færre oppdrag i Norge etter at han forlot landet.

– Men musikk er musikk. Så lenge jeg holder meg relevant, er det det samme hvor jeg bor, mener jeg.

– Hva er ditt råd til en som vil gjøre som deg? Altså starte på nytt i utlandet i voksen alder.

– Hvis du kjenner på lysten, så bare hopp i det. Det er ingen som har dødd av å prøve seg i utlandet. Selv om resultatet skulle bli at du vender tilbake med halen mellom beina.